Kristus Pantokrator, mosaikk i domkirken i Monreale utenfor Palermo på Sicilia. Foto: Jacopo Clemenzi / Wikimedia Commons (cc by-sa 4.0).

¹ La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! ² I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? ³ Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. ⁴ Og dit jeg går, vet dere veien.»

⁵ Tomas sier til ham: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?» ⁶ Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. ⁷ Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.»

⁸ Da sier Filip: «Herre, vis oss Far, det er nok for oss.» ⁹ Jesus svarer: «Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Far. Hvordan kan du da si: ‘Vis oss Far’? ¹⁰ Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger. ¹¹ Tro meg: Jeg er i Far og Far i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld.

Johannes 14, 1–11

– Da jeg var 15 år gammel fikk min far en sykdom. Og det er en sykdom som er, for å si det rett ut, helt grusom, forteller Simen Velle, leder av Fremskrittspartiets Ungdom (FpU) til avisen Vårt Land.

Han var gjest i Vårt Lands podkast «Espen er kristen». Her tok Velle opp sitt største ankepunkt mot kristen tro: Det såkalte «ondes problem». Hvordan kan man tro på en god, allmektig Gud når det finnes lidelse?

– Jeg klarer ikke i mitt stille sinn å rasjonalisere at det er noe godt som har skapt den sykdommen. Det blir et vanskelig punkt å komme seg forbi for min del. Og jeg spør alle prester jeg møter om akkurat det.

Simen Velles kritikk av kristendommen skal vi ta på alvor, selv om jeg ikke vil kalle spørsmål om sykdom et eksempel på det ondes problem, men et lidelsens problem, noe som faktisk gjør det til en større utfordring enn et klassisk «ondskapens problem». Lidelsens problem handler jo ikke om menneskets frie vilje, men om hendelser naturen påfører oss, og som vi lettere kan anklage Gud for ikke å forhindre.

Samtidig er det noe trist over kritikken fra Simen Velle, for den er også et vitnesbyrd om en kirke i krise, en kirke som ikke klarer å fortelle mennesker i vår tid hvem Gud er.

Simen Velles anklager bunner i to oppfatninger om Gud. For det første at han er god, og for det andre at han er allmektig.

I dagens bibeltekst får vi høre at Jesus sier at han er sannheten, og i det ligger det også han er god, det vil si at han er hellig og ikke tåler synd. Det innebærer noe mange ikke forstår, nemlig at Guds allmakt begrenses av hans hellige natur som er sann og god. Gud kan for eksempel ikke si at en handling er god uten at den også er i overenstemmelse med hans natur.

Samtidig er det viktig å være klar over at mennesket lever i en fallen verden, og at Gud er nødt til å forholde seg til denne virkeligheten. I det øyeblikket han velger å ikke gjøre det, er denne verdens tid over, men fram til da lever vi i det som C.S. Lewis kaller en okkupert verden.

Nå tror de fleste kristne at Gud fra tid til annen griper inn med undere, men generelt lever vi alle i en verden der lidelse er regelen og ikke unntaket. Vi kan nok tenke oss at Gud kunne ha grepet inn og forhindret all sykdom, også i en fallen verden, men spørsmålet er om det egentlig hadde vært til det gode. Ville mennesket blitt bedre av et liv der man visste at lidelse ikke ville oppstå? Ville et slikt liv være ekte? Og hva med lidelser som skyldes våre egne valg? Mener vi at Gud burde beskyttet oss også fra dem?

Jeg tror svarene på disse spørsmålene er nei, og det er da også interessant at da kristendommen kom, var det nettopp dens respons på våre lidelser som var til hjelp for mennesket. Med Jesus Kristus møtte mennesket en Gud som selv hadde erfart lidelse, som led sammen med oss alle, men som også lovet oss en framtid uten lidelse og død. Vi lærte å kjenne en Gud som sa at lidelse ikke er en del av ham, og at vi en dag skal få slippe.

Guds allmakt innebærer altså ikke at Gud kan gjøre alt. Hvis vi tror det, nærmer vi oss et muslimsk gudsbilde. En Gud som omtaler seg som sannhet, kjærlighet og godhet, begrenses av disse egenskapene, men det er altså gjennom sannheten at Jesus Kristus er veien til evig liv.

Dette viser hvor viktig det er å forstå hva vi tror på. Troen får nemlig vidtrekkende konsekvenser for hvordan vi forholder oss til det som skjer med oss, de vi møter og verden for øvrig. Vi har et stort problem når folk ikke ser forskjell på Allah og treenighetens Gud.

Til slutt bør vi også vurdere om lidelsen blir lettere å bære dersom vi fjerner oss fra kjærlighetens Gud. Det er ikke rom for en lengre utledning om dette her, men en verden med lidelse, men uten en Gud som lider med oss, er ikke et hyggelig sted.

Så vil kanskje noen si at Gud burde ordnet skaperverket, og sitt ønske om en relasjon til mennesket på en annen måte enn den vi erfarer, slik at vi lettere kan forstå ham. Til det vil jeg si at det å belære Gud ikke framstår som en god idé.