Carl Heinrich Bloch (1834–1890), «Kristus i Getsemane», Det Nationalhistoriske Museum på Frederiksborg Slot, Hillerød.

For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

Johannes 3, 16

Avisen Dagen har et interessant intervju med den kjente biologen Dag O. Hessen der tema er troen på Gud, og hva som eventuelt skal få ham til å tro igjen – for han hadde som barn en tro, men mistet den.

Når han skal forklare sin vei bort fra troen, viser han imidlertid ikke til vitenskapelige realiteter, men ved et brått dødsfall tidlig på barneskolen hans på Lillehammer. Og han forklarer det slik:

Ei jente i klassen vår døde. Jeg vet fortsatt ikke hvorfor. Men vi var i begravelsen alle sammen. Det var en helt forferdelig opplevelse. Vi så den vesle kisten bli senket ned i graven mens foreldrene gråt.

Spørsmålet om hvordan dette kunne skje, ble dermed aktuelt. Hessen husker ikke om det var noen som påsto direkte at Gud måtte ha hatt en plan, men sier at det kanskje ble antydet. Uansett kom han fram til at det var en helt umulig tanke.

Det var nok støtet som sørget for at jeg kom fram til at det var irrasjonelt å tro at det fantes en god og allmektig Gud.

Det er ikke en uvanlig historie Dag O. Hessen kommer med, men som kristen gjør den inntrykk, samtidig som jeg stiller meg noe uforstående til at en intellektuell kapasitet som en professor i biologi mener at Gud kan være både god og allmektig slik han ønsker det. Har han virkelig spurt seg selv om det er mulig?

Hessen peker også på naturkatastrofer som en årsak til manglende tro, og peker på en enorm jordskjelvkatastrofe i Iran i 2003, der mer enn 40.000 mennesker døde. Mange av disse var barn. Ødeleggelsene og lidelsene var voldsomme.

– Etter noen dager ble en gammel dame halt fram fra ruinene i live. Det ble av noen fremstilt som et Guds under. Da spurte datteren min om hvorfor ikke Gud reddet alle de andre – og alle barna som døde.

For Hessen viser dette eksempelet at vi ikke bare står overfor det ondes problem:

Det finnes også et tilfeldighetenes problem. For vi finner ingen logikk bak det at helt uskyldige mennesker kan rammes av forferdelige ting.

Ja, lidelsens problem er vanskelig, men vi lever i en fallen verden, og jeg kan ikke se for meg at det ville vært positivt for mennesket dersom det visste at det aldri ville bli utsatt for sykdom eller ulykke, og samtidig beholdt sin frie vilje. Og jeg tar meg også i å undres: Hva får oss, Dag O. Hessen inkludert, til å bli rystet over ondskap og lidelse dersom verden ble til av ingenting, og vi alle er et resultat av en lang rekke tilfeldige årsaker uten mål og mening? Har ikke også han et ondskapens problem, eller godtar han ondskapen og lidelsen som en uunngåelig del av naturen?

Men det store spørsmålet er om Gud kan være god og allmektig på den måten Hessen ønsker. Jeg vet ikke helt hvor dette ønske om en fullstendig allmektig Gud kommer fra, men jeg tror at ingen virkelig ønsker seg en slik Gud. En Gud som er fullstendig allmektig, kan nemlig ikke være bare god, han må kunne være alt, også det vi oppfatter som ondskap, samtidig som mennesket ikke lenger kan få beholde sin frie vilje.

Hvis vi tror at en god Gud har skapt denne verden og at den ikke har gått gjennom et syndefall, er kritikken fra biologiprofessoren berettiget, men ondskapen kommer altså ikke fra Gud, men fra menneskets misbruk av hans gave til oss: vår frie vilje.

Det vi imidlertid vet om Gud, er at han er fullstendig god og hellig, og at han ikke tåler synd. Det at han ikke tåler synd, begrenser hans allmakt på samme måte som det at han er sannhet, gjør det samme. Vi finner motsatsen i islam, der Allah er fullstendig allmektig, men ikke absolutt god og sannhet, for Allah kan ikke la sin makt begrense av noe.

Dag O. Hessen krever dermed noe Gud ikke kan være, og jeg synes det er trist at han ikke ser det. For det handler om hvilket gudsbilde vi er blitt opplært til å tro på.

Vi nærmer oss påske, og Hessen sier til Dagen at et virkelig stort under kan få ham til å tro igjen. Jeg vet ikke om noe større under enn en Gud som ofrer seg selv for å redde det han selv har skapt. Kristendommen er altså et resultat av et under, og opprettholdes av det underet. Og husk at Jesu lidelse og død hadde vært unødvendig dersom Gud hadde vært like allmektig som det muslimer mener Allah er, og som Hessen ønsker at Gud skal være. Men fordi Gud er uendelig god, ofret han seg for oss og kjøpte oss fri fra fortapelsen. Han måtte gjøre det den på den tunge måten ettersom hans allmakt begrenses av hans sannhet og godhet.

For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

Gud, universets skaper, elsker oss, jeg finner ikke noe større under enn det!

Velsignet søndag!