Uten Gud mister friheten grunn. Grunnloven hviler på en moralsk orden, ikke bare maktbalanse. Når troen dør, dør også samvittigheten – og rettsstaten blir et skall uten sjel.

Charlie Kirk sier det rett ut: USA kan ikke bestå som republikansk eksperiment uten et folk som forstår hvor rettens kilde ligger. Grunnloven er ikke et selvbærende dokument. Den er et avtrykk av et folk som trodde på noe høyere enn seg selv. Når troen forsvinner, forvitrer selve jordsmonnet som friheten vokste ut av.

Det er dette som er den egentlige meningen i ordene: «The Constitution was made only for a moral and religious people.» Ikke at presteskapet skal styre, men at samvittigheten må være folkets lov. Uten den, ingen frihet. For friheten er ikke en naturtilstand, den er en moralsk forpliktelse.

Den sekulære leseren forstår ikke denne logikken. Han tror religion handler om dogmer, ikke disiplin; om troserklæringer, ikke karakter. Derfor leser han alt gjennom mistroens briller: en bibelreferanse er en trussel, et bønneord en konspirasjon. Men det Kirk minner om, er at vestlig rettsorden selv springer ut av et teologisk syn på mennesket – ikke som en brikke, men som bærer av verdighet.

Grunnlov uten grunn

De som i dag kaller USA et teokrati, overser paradokset: Det var sekularismen som forutsatte Gud. For grunnlovsfedrene var skillet mellom kirke og stat aldri et skille mellom Gud og samfunn. De fryktet ikke religion, men makten som ville tvinge den.

Les Jefferson, Adams, Madison – de fryktet tyranniet mer enn teologien. De ville beskytte troen fra staten, ikke staten fra troen. Deres sekularisme var derfor ikke ateistisk, men teistisk: en struktur der samvittigheten kunne virke fritt. Det var et vern for sjelen, ikke et vakuum for den.

Når Sandvik og hennes likesinnede kaller dette teokrati, avslører de en glemt innsikt: De forstår ikke forskjellen mellom troens makt og maktens tro. De tror Gud er et politisk prosjekt, når Han i virkeligheten var selve forutsetningen for at politikk kunne begrenses.

Common law som teologi

Kirk peker på noe mange akademikere i vår tid finner uutholdelig: Den vestlige rettsstat ble født av bibelsk tanke. Common law var ikke et sekulært eksperiment, men en kristen sivilisasjons metode for å temme synd og beskytte menneskets frihet.

Begrepene «uskyldspresumsjon», «due process» og «jury av likemenn» er ikke funn fra opplysningstiden. De er arven fra Leviticus og Deuteronomium – den hebraiske tradisjonen om rettferdighet uten forskjell på rik og fattig. Det er den samme tanken Paulus formulerer i Galaterbrevet: «Her er ikke jøde eller greker, her er dere alle ett i Kristus.»

Slik ble kristendommen ikke bare en trosbekjennelse, men et rettsprinsipp. Den la bånd på herskere, fordi den først la bånd på mennesket selv. Det er derfor Kirk hevder at republikkens sammenbrudd begynner i hjertet – ikke i parlamentet. Når loven mister sitt anker i den moralske orden, blir friheten til vilkårlighet, og likheten til ideologi.

Opplysningens blinde punkt

Europa har gjort feilen to ganger. Først i revolusjonen, da mennesket ville frigjøre seg fra Gud, og endte i giljotinen. Deretter i vår egen tid, da vi trodde vi kunne redde verden med humanisme uten transcendens. Resultatet er det samme: moralsk inflasjon.

For når Gud forsvinner, forsvinner også begrunnelsen for menneskets ukrenkelighet. Det sekulære mennesket er stolt av sin frihet, men vet ikke lenger hvorfor det skal bruke den godt. Det krever rettigheter, men tåler ikke ansvar. Det dyrker toleranse, men hater uenighet.

USA ble ikke grunnlagt som et prestestyre, men som et eksperiment i moralsk selvstyre. Det forutsetter et folk som kan styre seg selv. Uten religionens språk for plikt og synd, blir friheten umulig å bære. Staten må da fylle tomrommet med reguleringer og forbud. Det er slik republikken dør – ikke ved kupp, men ved utmattelse.

Troens rest

Kirk sier det mange tenker, men få våger å si: Vi lever i et samfunn der alt er tillatt, men ingenting er hellig. Det er ingen som forbyr troen, men heller ingen som forstår hvorfor den trengs. Resultatet er et moralsk vakuum fylt av terapi, teknologi og skam.

Når han minner om at grunnlovsfedrene var bibeltro kristne, er det ikke fordi han drømmer om teokratiet – men fordi han vet at det var troen som gjorde demokratiet mulig. De visste at mennesket ikke kan styre andre før det lærer å styre seg selv.

I dag tror vi det motsatte: at kontrollen skal komme ovenfra, fra staten, algoritmen, eksperten. Vi har byttet det indre kompasset mot ytre overvåkning. Og vi kaller det fremskritt.

Arven vi fornekter

Kanskje er det dette Hilde Sandvik ikke ser – at amerikanernes kamp for å bevare sin religiøse arv ikke handler om å påtvinge tro, men om å redde friheten fra meningsløshet. Kirk minner oss om at republikkens idé ikke var politisk, men metafysisk: at mennesket står ansvarlig overfor en høyere dommer.

Når dét grunnlaget forsvinner, smuldrer også grunnloven. For loven er ikke sterkere enn mennesket som skal håndheve den. Uten en samvittighet forankret i noe større enn staten, blir loven bare makt i forkledning.

Derfor må spørsmålet som stilles i dag, ikke være om Amerika er på vei mot et teokrati, men om det kan overleve som republikk uten Gud.

Epilog: Den tause dommeren

De gamle juristene talte om «the Supreme Judge of the Universe». Det var ikke en metafor. De mente virkelig at rettferdigheten hviler på noe som overskrider menneskelig vilje.

Når vi i dag ler av slike ord, avslører vi ikke fremskritt, men glemsel. For uten en dommer over mennesket, gjenstår bare menneskets dom over seg selv – og den er alltid mild mot makten og hard mot de svake.

Det er derfor Charlie Kirk ikke taler om teokrati, men om minne. Om å vende tilbake til det som gjorde friheten mulig: en tro som forplikter, en moral som binder, og en Gud som dømmer rettferdig.

For uten Ham blir rettferdighet bare et annet navn for seier.