Teokratisk tungetale fra Sandvik: Kristen etikk som konspirasjon

I sin kronikk i Subjekt om temaet for Debatten denne uken hevder Hilde Sandvik at USA står på randen av et teokrati, altså et prestestyre. Hun ble sjokkert over det hun hørte, for i hennes verden er Charlie Kirk en del av et maskineri skapt for å gjøre landet til et teokrati der Trump bare er «en brikke». Ifølge henne er dette ikke politikk, men religion forkledd som makt.

Sandvik veiver energisk med ord og begreper, men alt havner på feil takt. Hun skriver ikke for å forklare, men for å utløse refleks – den automatiske nikkingen: «De er farlige, vi er gode.» Det er den sekulære varianten av helvetesforkynnelse. Ironisk nok gjør Sandvik det samme som de amerikanske fundamentalistene hun sier hun frykter: hun deler verden i frelste og fortapte – og lar leseren føle seg blant de rettferdige.

Det finnes ord som mister sin mening fordi de brukes for ofte. «Teokrati» er ett av dem. Når Hilde Sandvik hevder at USA står på randen av et prestestyre, tar hun feil.

Den amerikanske grunnloven er verdens mest eksplisitt sekulære dokument. Den nevner ikke Gud én eneste gang. Den ble skrevet nettopp for å hindre religiøs maktutøvelse.

I norsk presse blir slike fakta gjerne oversett fordi fortellingen allerede er bestemt. Amerikansk høyreside skal fremstilles som farlig og religiøst fanatisk, uansett hva teksten faktisk sier. Likevel tryller Sandvik frem ordet «teokrati» som et moralsk røykteppe og en måte å gi indignasjonen et skinn av innsikt.

Dette er ikke et resonnement, men et ritual. Leseren inviteres til å bli både opplyst og opprørt, men uten å forstå noe som helst.

Når hun beskriver Charlie Kirk som del av «et maskineri skapt for å gjøre USA til et teokrati der Trump bare er en brikke», avslører hun ikke Kirk, men seg selv – og den intellektuelle provinsen hun skriver fra, der amerikanske konservative reduseres til karikaturer hentet fra Netflix-serier. Frykten for «de troende» fungerer som erstatning for kunnskap.

Når Sandvik sjokkeres over at kristne amerikanere blander tro og politikk, kunne hun i det minste minnet seg selv om at norsk politikk har gjort det samme i hundre år – bare med andre trosartikler: troen på at politikk kan oppheve naturlover, at mennesket blir bedre av å mene rett, og at moral kan vedtas på statsbudsjett.

For mange i norsk presse er dette en sekulær frelseslære. De tror verden blir bedre av å angripe kristendommen, overse islam og applaudere hver ny reform som lover et jordisk paradis. De har sin egen sivilreligion.

Et sammenrør av tro og politikk

Et teokrati er et styresett der lovene springer ut fra en guddommelig autoritet, og der presteskapet styrer. Iran er et teokrati. Vatikanet er et teokrati. USA er det motsatte – og et land der makten utgår fra folket, og ingen trosretning kan gis forrang i lovverket.

Når Sandvik derfor kaller Project 2025 en plan for et teokrati, forveksler hun et konservativt verdiprogram med et religiøst styresystem. Hun leser en partiprogramdebatt som om den var en preken. Det finnes ikke ett ord i Project 2025 som antyder at noen ønsker å erstatte demokratiske institusjoner med kirkelig makt.

Sandvik blander således tro og politikk slik kulturkommentatorer uten teologisk bakgrunn ofte gjør: tro blir en diagnose, ikke et verdensbilde. At amerikanske konservative bruker et religiøst språk, betyr ikke at de vil avskaffe grunnloven, men at de uttrykker politiske mål i et moralsk vokabular. Dét er ikke ekstremisme. Det er kultur.

Projeksjon og vranglesing

Leser man Project 2025 – i stedet for å lese om den – ser man raskt at dokumentet ikke er noen religiøs plan, men et politisk veikart. Den handler om forvaltning, budsjettdisiplin og et ønske om å gjenreise institusjoner som byråkratiet har overtatt. Det er tungt, tørt og teknokratisk – ikke teokratisk.

Dokumentet bruker ord som «effektivitet», «ansvarlighet» og «forfatningsmessige grenser». Det drøfter energi, helse, skatter og forsvar, men sier ingenting om å innføre religiøse lover eller geistlig styre. Det nærmeste man kommer religion, er omtalen av «familie, liv og samfunnets moralske grunnlag» – klassisk språkbruk i konservative programmer siden Reagan.

At Sandvik oversetter dette til «teokrati», sier mer om hennes forhold til religion enn om innholdet hun viser til. Hun leser kristen etikk som konspirasjon. Da blir «styrking av familien» likestilt med «underkastelse under Gud», og en byråkratireform blir til en gjenfødelse av middelalderen.

Det er en allegori, ikke en analyse.

I Norge er vi vant til at moral skal ha sekulær form. Vi sier «solidaritet» der amerikaneren sier «nestekjærlighet». Begge ordene beskriver samme impuls, men den norske offentligheten har lært å tåle bare den ene.

Mangel på USA-kunnskap

For å forstå hvorfor millioner av amerikanere støtter bevegelsen rundt Trump, Project 2025 eller Charlie Kirk, må man lese J.D. Vance – ikke Hilde Sandvik. I den kritikerroste selvbiografien «Hillbilly Elegy» viser han hva som skjer når et samfunn mister mening, arbeid og tilhørighet. Dette handler ikke om gudsstyre, men om klasse, verdighet og tap.

I det amerikanske rustbeltet ble industrien kvalt av egne maktapparater. Fagforeningene presset lønninger og krav til nivåer ingen fabrikker kunne bære, mens statens reguleringer og miljøpålegg gjorde produksjon umulig. Bedrifter flyttet til Asia, og byene ble stående igjen med tomme haller og rasende arbeidere. Staten forsøkte å holde det kunstig i live med subsidier og slagord, helt til virkeligheten brøt igjennom. Det som stod igjen, var mennesker uten arbeid, uten fremtid – og etter hvert: uten håp. Da opioid-epidemien kom, fylte den tomrommet politikken og fagbevegelsen hadde etterlatt.

Staten kunne ikke fylle tomrommet, og akademia foraktet det. Til slutt stod bare kirken, nabolaget og familien igjen – de siste restene av sosial sammenhengskraft. Herfra springer den konservative gjenreisningen, ikke fra dogmer, men fra overlevelse.

Når Sandvik ser religiøse ritualer, ser hun her et kupp. Amerikanerne som deltar, ser fellesskap. For dem er «Gud» ikke et politisk program, men et språk for verdighet – den samme impulsen som fikk norske arbeidere til å synge salmer under lockoutene på 1930-tallet.

J.D. Vance beskriver hvordan mennesker uten makt vender seg mot religion for å holde ut. De gjør det ikke for å herske. De ber ikke om et teokrati. De ber om å bli sett.

Sandvik forveksler dette symbolske språket med trussel. Hun blander tro med maktbegjær, og gjør de svakeste i fortellingen sin til skurker.

Projeksjon av eget vrengebilde

Det som gjør Hilde Sandviks tekst fascinerende – men vel så avslørende –, er at den bærer den samme mentaliteten som hun tror hun bekjemper. Hun advarer mot religiøs fanatisme, men skriver med religiøs skråsikkerhet. Hun peker på amerikanere som «ser verden i svart og hvitt», men gjør det samme selv.

Det er ikke teologi som driver henne, men troen på hennes egne forestillinger om verden – og særlig om USA. Hun tror hun avslører fanatisme, men språket hennes er selv fanatisk. Hun tror hun står på fornuftens grunn, men teksten hennes er bygget på trosartikler – like urokkelige som dem hun håner. Hun tror hun bekjemper ekstremisme, men tenkningen hennes følger nøyaktig samme mønster: en verden delt i troende og vantro, de rettferdige og de fortapte.

Når hun beskriver et nettverk av tankesmier og pastorer som en «teokratisk republikk», er det ikke analyse, men mytologi. Hun maler et bilde av mørkemenn i skjulte rom som planlegger teokrati, men kildene hennes ligger på nettet, finansieres gjennom donasjoner og arbeider under amerikansk lovverk for ideelle organisasjoner – for alle å lese.

Slik kan man si at den egentlige forskjellen mellom Kirk og Sandvik ikke er synet på makt, men på hvor moralen skal bo. Kirk mente at samfunnet trenger verdier som bæres av tro, familie og ansvar. Sandvik mener at slike verdier må flyttes fra mennesker til systemer – at staten og dens byråkrater kan forvalte alt som tidligere sprang ut av samvittighet og fellesskap. Begge har en visjon – den ene forankret i mennesker og relasjoner, den andre forankret i system og forvaltning – men bare én av dem utgir seg for å være sannhet.