Kommentar

Det er noe religiøst ved elitens omfavning av migrantene som søker seg til Europa. Det gir dem endelig anledning til å vise hvor gode de er. Men de viser også noe annet.

De viser at en elite som er avkristnet og oppfatter seg selv som sivilisasjonens foreløpige toppunkt, har hengitt seg til noe som de gamle grekerne kalte mania, eller besettelse.

Leder av Trykkefrihedsselskabet, Katrine Winkel Holm, er teolog. I den egenskap ble hun forespurt om å delta i DRs flaggskipsprogram Deadline, for å diskutere moral og båtmigranter. Hva ville en teolog måtte si? Winkel Holm svarte at det har ikke teologien noe svar på. Det er et vanskelig politisk spørsmål. Da var ikke redaksjonen interesert. De fant frem til en annen teologi som ga det svar de ønsket: Hvis ikke Europa kjenner sin besøkelsestid vil portene til Helvete bli åpnet.

Slike eskatologiske – endtids- forestillinger, ligger og skulper i mye av det som programmatisk serveres i mediene: Vi går fortapt om vi ikke stiller opp.

Spørsmålet om migrantenes skjebne er vårt ansvar, slås det fast. Det moralske imperativ gjelder kategorisk for vår del.

Ingen sier noe om de andres ansvar.

Misbruk av samvittigheten

Det er forsømmelsen av hva kristendommen går ut på, som gjør et slikt misbruk av samvittigheten mulig. Her har den norske kirke et stort ansvar. Den har selv latt seg bruke og deltar for tiden hemningsløst i tidens krav. «Klok» er ikke akkurat ordet man vil bruke om kirkens ledere.

Den danske Tidhverv-bevegelse er en for nordmenn ukjent blanding av frilynthet og konservatisme. Budskapet er nytt:

Der findes nemlig ikke én bestemt kristen, ”god”, næstekærlig løsning. Når det gælder mit eget liv og den næste, jeg har fået som opgave at elske, er kristendommens tale rystende klar, men når man bevæger sig fra den personlige sfære til den politiske, ændrer det sig. Her står kristendommen ikke klar med en lovreligiøs facitliste, så her må de ansvarlige myndigheder træffe vanskelige, dilemmabefængte valg på eget ansvar. Den erklærede ”næstekærlige” løsning kan f.eks. vise sig at have onde konsekvenser for min næste, som vi har set det med udlændingepolitikken. Den virkelige verden er grumset, og hvis man, som kristendommen foreskriver det, er virkeligheden tro, holder man sig til de grumsede svar og skyer den følelsespornografiske svælgen i egen godhed.

Luthers toregimentslære tilsier at man skal være varsom med å blande religion og politikk. Men det gjør vår avkristnede, sekulære elite uten å blunke.

Kristendommen er ingen lovreligion, men vår sekulære elite gjør vår offentlige moral til en lovreligion. Det er vanskelig ikke å tenke på at de beveger seg inn mot en annen lovreligion som gjør seg stadig sterkere gjeldende. Ved å mobilisere samvittigheten og moralen legger de en forpliktelse på våre sinn som gjør at vi godtar den nye moralen uten innsigelser. Slik tjener båtforlisene en nyttig funksjon: Hvem våger å protestere mot at drukningstruede reddes?

Borgerne lukker munnen, og humaniteten ruller videre. Også krigen i Syria tjener som døråpner til Europa: Hvem tør nekte ofrene for en så grusom krig plass?

Det settes noen likhetstegn mellom fakta og moral som bare befinner seg inne i «utøvernes» hoder og munn, men deres megafoner er så sterke at de overdøver alle innvendinger.

Dette misbruk av samvittighet og restene av en kristen moral, kan være et argument for nødvendigheten av å beholde religiøse kart og kompass. De gir styrke til å stå imot slik misbruk.