Kommentar

Et skadet Europa, lik statuen av Pomona, den romerske gudinnen for frukt, frukttrær, hager og frukthager. Statuen er å finne på Le square Léopold-Achille i Paris, dit den ble hentet etter en brann i rådhuset i 1871. Foto: @Roy Vestfjord

Det er ikke moralsk høyverdig å rive opp unge afghanske menn fra familie og hjemland og føre dem til et land der det venter kulturkollisjoner rundt hver sving. Det er dypt urettferdig overfor dem som ikke vinner i dette lotteriet, og som kunne fått hjelp dersom vi hadde prioritert annerledes.

1.Pass dere for å gjøre gode gjerninger for øynene på folk, for å bli sett av dem. Da får dere ingen lønn hos deres Far i himmelen. 2. Når du gir en gave til de fattige, skal du ikke utbasunere det, slik hyklerne gjør i synagogene og på gatene for å bli æret av mennesker. Sannelig, jeg sier dere: De har alt fått sin lønn. 3. Når du gir en slik gave, skal ikke den venstre hånden vite hva den høyre gjør, 4. for at det kan være en gave i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg. (Matteus 6.1-4)

På en søndag som dette er det er vanskelig å komme utenom den voldsomme debatten knyttet til det å hente migranter fra den nedbrente leiren Moria i Hellas til Norge. Jeg vil imidlertid ikke dvele særlig med argumentenes innhold. De handler nemlig stort sett om én ting: At vi er moralsk forpliktet til å la så mange som mulig komme hit. Det eneste som varierer, er antallet de ulike aktørene vil ha hit. Det varierer etter hva jeg har sett fra 50 til 500.

Vårt syn på det bør være klart. Det er ikke moralsk høyverdig å rive opp unge afghanske menn fra familie og hjemland og føre dem til et land der alt er fremmed, og der det venter kulturkollisjoner rundt hver eneste sving.

Det fremstår ikke bare som en svært dårlig prioritering av begrensede midler, men også som dypt urettferdig overfor dem som ikke vinner i dette lotteriet, og som kunne fått hjelp dersom vi hadde prioritert annerledes. I tillegg kommer den risikoen vi påfører egen befolkning, en risiko den norske offentligheten ikke er villig til å diskutere, men som altfor mange har fått føre på kroppen. Det moralske regnestykket som presenteres går ganske enkelt ikke i pluss.

Det betyr ikke av vi skal la være å hjelpe mennesker i nød, selvfølgelig skal vi det. Gavmildhet og nestekjærlighet preger alle gode sivilisasjoner, men er kravene vi er vitne til egentlig uttrykk for nestekjærlighet, eller er det noe annet? «Vi er stolte over hva vi har fått til», sier KrFs nestleder Ingelin Noresjø til Klassekampen lørdag. Men er ekte nestekjærlighet noe man er stolt over?

Det er argumentasjonens form som derfor er mest interessant, for det synes som om målet er noe mer enn bare den aktuelle saken i seg selv.

Når alt man får tilbake er påstander om ondskap og egoisme, er det få som orker å komme med fornuftige motargumenter. Det er noe med fraværet av rasjonalitet og tilsvarende nærvær av følelser som skremmer. Det å vise til fornuften avvises som et eksempel på fravær av nestekjærlighet, en nestekjærlighet stadig flere mener også bør være statens utgangspunkt.

Det er typisk for debatten at de som argumenterer for en liberal innvandringspolitikk (som denne debatten unektelig er den del av), legger til grunn at staten som sådan kan gjøre gode gjerninger. Man synes å glemme at det viktigste grunnlaget for en rettsstat er prinsippet om likhet for loven, eller hva som skjer med den politiske debatten når egen opplevelse av godhet skal få legge grunnlaget for de beslutningene som tas.

Det er mennesket selv som har blitt moralens utgangspunkt, uten blygsel hever tilhengerne av en liberal innvandringspolitikk sine moralske faner og krever at andre bøyer seg for deres ønske om å være gode.

Som på Jesu tid stiller de seg opp på torget og forteller hele verden hvor prektige de er. Den moralske fordømmelse blir et politisk virkemiddel vi knapt har sett maken til. Mens vi for få tiår tilbake kunne har fornuftige debatter mellom kommunister og borgerlige, der argumentene ble veid opp mot hverandre, er det nå knapt debatt tilbake.

De av oss som stiller spørsmål ved islam, innvandring, globalisering, BLM eller LHBTIQ-bevegelsen stemples som ondskapsfulle, høyrevridde osv osv. Vi våger nemlig å stille spørsmål til konsekvensene av dagens politikk, tør å peke på at motivene nødvendigvis ikke er så gode som det de fremstilles som. At den lønnen de innkasserer for sin påståtte godhet nødvendigvis ikke står i samsvar med innsatsen…

En kultur hvor det å fremheve sin egen godhet og skryte av sine egne gode gjerninger blir dyrket og fremelsket, er det vanskelig å ta vare på rasjonalitet, fornuft og visdom. I en slik kultur taper både kristendom og humanisme, og demokratiet dermed sitt viktigste fundament.

Kjøp Alexander Graus “Hypermoral” fra Document Forlag her!

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!