Selvtillit er en god egenskap. De som har opplevd norsk skole gjennom noen tiår, først som elev og siden på andre måter, kan ikke ha unngått å legge merke til at det har skjedd store endringer hva nettopp dette angår under perioden: Mens barna før typisk var forknytte og rødmet bare de skulle lese noen linjer høyt på en skoleavslutning, er de fleste nå strålende ekstroverte og ytterst fornøyde med sin opptreden uansett hvor jammerlig dårlig bidraget er. Lærere og foreldre kappes om å juble over prestasjonen selv når treningstiden bak formodentlig knapt kan måles i minutter, iallfall ikke i et tosifret antall sådanne. Holdningsendringen har en oppside – berettiget selvtillit er nettopp berettiget og et på alle måter kledelig karaktertrekk – mens malplassert begeistring over egne prestasjoner derimot er langt mindre sjarmfullt. Før eller siden vil også norske små og halvstore jubelmottagere møte et publikum som ikke føler seg forpliktet til å late som om de begeistres over middelmådighet og knapt nok det. Møtet blir tøft for mange.

Narsissisme er noe annet enn selvtillit; kanskje kunne man kalle det selvtillitens onde søster. Narkissos var en vakker gresk yngling fra den tiden da guder og mennesker vandret sammen på jorden. Han responderte ikke etter ønske på nymfen Ekkos stadige tilnærmelser, og som straff for neglisjeringen lot Nemesis ham bli forelsket i sitt eget speilbilde slik han så det i vannoverflaten.

846px-Narcissus-Caravaggio_(1594-96)_edited
Narcissus av Caravaggio (1571-1610) – Galleria Nazionale d’Arte Antica, Roma
 

Begrepet narsissisme har siden blitt brukt både kunstnerisk, litterært og mer eller mindre vitenskapelig-psykologisk av Freud og mange andre, men deres fotspor skal jeg prøve å holde meg unna. Ordet har også kommet til å inngå i normalvokabularet på et noe mindre pretensiøst presisjonsnivå, og da dekkende foreteelser i menneskenes liv og opptreden som har åpenbar allmenninteresse. Det er dit vi skal for å se om ikke rester av Narkissos’ forbannelse ennå henger igjen i samtidens typiske adferdsmønstre.

ANNONSE

Kan en god gjerning ha et publikum, kan den sees av andre? Umiddelbart ville man vel svare bekreftende på spørsmålet, i hvert fall om man legger mer vekt på resultatet enn på en problematisering av adjektivet, altså ordet «god,» men nettopp dette er det som har en hake ved seg. Ulike dypt etiske filosofiske og religiøse tankeskoler har sett faren ved at «de gode» kan bruke sin angivelige godhet til selvpromovering, og har gitt klar beskjed om at slikt ikke aksepteres. Mesteren selv, altså han fra Galilea, var hard mot fariseerne, blant annet, og det var ikke fordi deres gjerninger ikke i og for seg kunne være nyttige for samfunnet. I Matteus’ evangelium kapittel 6, altså midt i Bergprekenen, kan vi i moderne språkdrakt lese følgende:

«Pass dere for å gjøre gode gjerninger for øynene på folk, for å bli sett av dem. Da får dere ingen lønn hos deres Far i himmelen. Når du gir en gave til de fattige, skal du ikke utbasunere det, slik hyklerne gjør i synagogene og på gatene for å bli æret av mennesker. Sannelig, jeg sier dere: De har alt fått sin lønn. Når du gir en slik gave, skal ikke den venstre hånden vite hva den høyre gjør, for at det kan være en gave i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg. Når dere ber, skal dere ikke gjøre det som hyklerne. De liker å stå i synagogene og på gatehjørnene og be for å vise seg for folk. Sannelig, jeg sier dere: De har alt fått sin lønn. Men når du ber, skal du gå inn i rommet ditt og lukke døren og be til din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.»

Mer umiskjennelig advarsel mot å vifte med «gode gjerninger» som egenreklame finnes knapt. Det skulle i så fall være innen grener av zenbuddhismen der man også er nådeløs i karakteriseringen: Dersom en gjerning du gjør til andres fordel har tilskuere, kan ikke gjerningen klassifiseres som god, og den bidrar følgelig heller ikke til å heve din kosmiske posisjon i hierarkiet av alt som er.

Hva skyldes det at vi har så fryktelig mange godhetsorganisasjoner i Norge? Det reflekterer sikkert mange forhold, ikke minst økonomi: Man får lettere tilskudd fra Han Stat og andre dersom man fremstår som selvstendige godhetsobjekter innen NGO (non-governmental organization) feltet. Ikke alltid er det lett å fastslå omfanget av denne type melking av fellesressursene, men prøv å søke på Google etter somaliske organisasjoner i Norge eller Oslo, så får du et inntrykk av en ytterst velfungerende og frodig etableringspraksis. Det finnes sikkert også andre incitamenter enn pengestøtten som lyser i enden av tunnelen – nettopp dette skal vi straks komme til – men «follow the money» er sjelden et dårlig råd når man skal uteske hvorfor og hvordan i slike spørsmål.

Vi trenger likevel så absolutt ikke å gå til den somaliske organisasjonsfloraen innen det norske sivilsamfunnet, vi har da sannelig produsert nok eksempler selv også. Ved siden av tilskuddsfordelene, hvorfor er de så forferdelig mange? Kunne man ikke samlet seg i «Norsk Godhet AS» eller noe lignende, så kunne De Gode Menneskene samtidig dratt nytte av alle «stordriftsfordelene» som de påstår seg å se når de krongler til arbeidslivet for andre med gjentatte fusjoner og omorganiseringer ute i produksjons-Norge. Vi kan se på et eksempel, og ikke helt tilfeldig og malice-fritt velger jeg da å trekke frem fra bunken «Oslosenteret for fred og menneskerettigheter.»

Denne knapt 10 år gamle uavhengige stiftelsen var Kjell Magne Bondeviks pensjonistgave til seg selv – for all del, mange av hans rike venner i firmaer som Statoil, Hydro, Aker og DnB bidrog også mer eller mindre rundhåndet; man er da raus i kampen for det gode og mot det onde! – da han forlot politikken. Senterets arbeid har etter egenbeskrivelsen særlig dreiet seg om tre hovedområder: menneskerettigheter, demokratiutvikling og interreligiøs og interkulturell dialog. Stiftelsen gir «personer med erfaring og kompetanse i internasjonale spørsmål [mulighet for å] arbeide for fred og menneskerettigheter.»

La gå at Bondeviks pensjonistbaby ikke er blant de dyreste i drift – skjønt en 10+ mill i året er nå penger det òg – men kan det virkelig være så at hans politiske venner i godhets-Norge ikke ser Narkissos-konturene når en slik stiftelse etableres? Når man dertil leser svadaen i egenomtalen, som er typisk snarere enn uvanlig, er det ikke noen nerveceller i kroppen på sentersjefen og kollegene som fyrer og roper at dette ikke er hel ved, ikke noe som er i nærheten av hva den før nevnte galileeren ville forfattet; dette er i stedet pretensiøst snikksnakk beregnet på «paper that is glossy, but not too glossy,» skapt for å dupere populasen? Tenker de overhodet ikke slik, eller bryr de seg ikke lenger?

Dersom en suksessrik politiker og prest virkelig ville bruke de siste kraftfulle årene av sitt liv til å hjelpe nødstedte mennesker – ikke den abstrakte menneskeheten, men ekte mennesker i nød – så finnes det nok av arenaer man i stillhet kunne arbeide på, ville jeg tro. Noen dypt kristne så vel som ikke-kristne mennesker gjør i lønndom gode gjerninger for Nesten uten at dette slåes opp i avisene; det er slik det skal være. Andre, derimot, «fortsetter en karriere.» De kan kalle det hva de vil, men det hadde vært kjekt om man iallfall slapp å se virksomheten fremstilt som om det er ren nestekjærlighet som utøves. I stedet bør politikere med kroniske behov for å «bli sett» og rost for sin godhet overfor menneskeheten erkjennes som det de er, Narkissos’ arvinger.

Det er alltid intellektuelt frigjørende når noen gjenkjenner fenomenet og omtaler det etter fortjeneste, gjerne ispedd en smule oppgitt, men bitende, humor. Hva sistnevnte angår, er få på høyde med stundom uforlignelige Ole Paus; her er hans festsang ved 5-årsjubileet for Bondeviks fredssenter:

Skjønt jeg vet jo at bønnen om klart språk svarende til klar forståelse i de fleste tilfeller er dømt til å falle på steingrunn. Evig håp er urealistisk og følges av evig skuffelse. Det blir vel til at man får slå seg til tåls med innsikten bare, og legge til siden alle drømmer om forbedring. Menneskenaturen er som den er.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629