Sakset/Fra hofta

Våre dagers «verdige» islamkritikerne, med sin avstandstagen til høyrepopulismens islamkritikk, minner mest om gamle dagers Cupido. Det «verdige» pornobladet. Pornobladet som viste porno, eller erotikk som det kaltes på fint, på en mer «verdig» og fin måte enn folk flests enfoldige pornoblader.

Idag er det blitt vanlig i visse kretser å skille mellom den «verdige» islamkritikken, og høyrepopulismens islamkritkk.

Du kan si at skillet mellom de «verdiges» islamkritikk og høyrepopulismens islamkritikk ligner 80-tallets skille mellom erotikk og porno. Man drev med samme aktivitet, men på en mer meningsfyllt og verdifull måte.

De «verdige» islamkritikerne er de som så gjerne vil kritisere islam, men som må bedyre i annenhver setning at de tar avstand fra den såkalte «høyrepopulismen».

Å kritisere islam og samtidig løsrive kritikken fra «høyrepopulismen» er en komplisert øvelse, omtrent som å forklare hvorfor erotikk ikke dreier seg om sex, men at porno gjør det, og som blir mer og mer innviklet etterhvert som debattantene ror seg lenger og lenger ut på landet.

For det første er kritikk av islam alltid en kritikk av dens manglende religionsfrihet og ytringsfrihet, dens lovpålagte kvinnefiendtlighet, jødefiendtlighet og fiendtlighet og diskriminering av alle utenfor islam, dens pålegg om en uløselig sammenfatning av statsmaktene med religionen som den grunnleggende del av den lovgivende, utøvende og dømmende makt.

Kort sagt – islamkritikk er i seg selv en kritikk av alt som strider mot vestlige – og dermed norske – verdier som likeverd og likestilling, sekularitet, folkestyre, religionsfrihet, aksept for religionskritikk et.c.

Islamkritikk er i seg selv et forsvar for vestlige – og dermed også – norske verdier, kultur, menneskesyn og omgangsform.

En vesentlig del av den såkalte høyrepopulismen er nettopp å fremholde og forsvare slike vestlige verdier – i Norge – norske verdier.

Derfor er det å kritisere islam og samtidig fraskrive kritikken forbindelse til den såkalte høyrepopulismens agenda hvor vestlige verdier hylles, er et komplisert prosjekt, for ikke å si umulig prosjekt.

En må først kritisere religionsideologien islam for å være jødefiendtlig, kvinnefiendtlig, diskriminerende og udemokratisk et.c. Deretter må en fraskrive denne kritikken forbindelsen med en bevegelse som har opprettholdelsen av nettopp disse vestlige – her norske – verdiene som likeverd, demokrati, sekularitet, ytringsfrihet, og den – her norske – kultur som springer ut av dette, som sin viktigste agenda.

Å kritisere islam og samtidig avstand fra vestlige verdiers mest markante forkjempere, ender tilslutt opp som barndommens selskapsleker hvor hensikten er å få deltagerne til å ende opp som mer og mer latterlige, snublende i usynlige tau, utsyrt med papptallerkner på ørene og lallende på sanger der de forskjellige ordene var byttet ut me trompet-tut og fløyting. .

Hvorfor er så mange «verdige»  islamkritikere opptatt av å ta avstand fra den såkalte høyrepopulismen når deres eget prosjekt – om en skal ta det alvorlig – er det samme?

For meg ser det ut til at mange av disse oppfatter «høyrepopulismens» sterke forsvar av den demokratiske nasjonalstaten og den – her norske – likeverdskulturen, som et rasistisk prosjekt, fiendtlig overfor alle andre kulturer og religioner.

Så lenge de slik skaper, opprettholder og dyrker sitt fiendebildet av høyresiden, vil disse «verdige» islamkritikerne selv opprettholde den splittelsen de selv anklager andre for å stå bak.
Jeg er en «høyrepopulist» som forsøker å bygge bro over til de forskjellige islsmkritikerne, men jeg merker at det ikke er lett.

Det er ikke alle de vil håndhilse på.

Karine Haalands blogg

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!