Sakset/Fra hofta

Gatebilde ikke langt fra Oslo S. Foto: Bente Haarstad.

Om kritikk av HRS, om likeverd og ytringsfrihet, og om å dokumentere endringer i samfunnet gjennom fotografi.

Det er sundt og nyttig å kunne diskutere med folk som har et annet utgangspunkt enn en selv.

En lokalpolitiker skriver om HRS, at organisasjonen bør miste statsstøtte fordi de etter hans syn driver med musl:mhat.
Jeg svarer ham med en redegjørelse for HRS arbeid for at alle i Norge skal få nyte godt av de samme menneskerettigheter.

En kommentar stiller så spørsmålet: «Forklar gjerne hva som er nyttig med å oppfordre leserne til å gå ut å ta bilde av musl:mer?»

Jeg prøver å svare så greit jeg kan: «Det kan jeg ikke gjøre. Det er ingen som har kommet med en slik oppfordring.

Og en eventuell slik oppfordring lar seg heller ikke – i mine øyne – forsvares.

HRS har aldri oppfordret til å ta bilde av musl:mer.

Så det du sier her er ikke riktig.

En slik oppfordring representer også et straffbart forhold, ettersom representerer forfølgelse/sjikane av enkeltindivider eller folkegruppe.

Dersom HRS hadde kommet med en slik oppfordring hadde organisasjonen vært tiltalt og dømt for dette.

Det er ikke HRS.

Det HRS har gjort, er å oppfordre til å ta bilde av/dokumentere bruk av heldekkende kvinneplagg som nikabb og burka i det offentlige rom, for å dokumentere en endring i det norske samfunnet.

Dette kan – i mine øyne – forsvares.

Fordi: Det bør være tillatt, bl.a. gjennom fotografi å dokumentere sin samtid og dermed også hvordan et samfunn er i endring. Slik et samfunn alltid vil være.

Idag er Norge i endring.

Norge er et sekulært og vestlig samfunn, bygget på og sprunget ut av et kristent verdisyn som i over tusen har preget vårt verdigrunnlag.

En vesentlig del av dette kristne, og vestlige, verdigrunnlaget er likeverd.

Likeverd mellom ikke bare såkalte raser, etniske grupper og religiøse grupper, men også likeverd mellom kjønn.

Etter norsk lov er eksempelvis kvinner like mye verdt som menn. Ikke bare halvparten så mye verdt.

Iflg norsk kultur og verdigrunnlag har aldri kvinner blitt sett på som rene kjønnsobjekter og ansvarlige for menns seksualitet, og vært nødt til å holdes adskillt fra menn og/eller bære heldekkende plagg for å unngå skam, vanære og voldtekt.

I over tusen år har kvinner i Norge tvertimot vært en del av arbeidsstokken.

Uten å ha hatt både menn og kvinner i arbeid og i det offentlige rom, hadde ikke Norge kunnet være den suksessen det er idag.

Vi hadde fks ikke kunnet ha et av verdens mest påkostede offentlige helsevesen eller et NAV som i 2017 utbetalte 1,2 mrd i ytelser. Per dag.

I Norge er dette nå iferd med å endre seg.

Om en er oppvokst i Norge og husker det likeverdige samfunnet vi hadde i tiden før burkaene og nikabbene gjorde sitt inntog i det offentlige rom og satte sitt preg på gatebildet, gjør en seg naturlig nok noen tanker om hvor hensiktsmessig det er å la en religion som oppfordrer til både religiøs og kjønnsmessig segregering, og dermed en redusering av arbeidsstokken og produktiviteten, få stå ukorrigert i Norge.

Å dokumentere denne pågående endringen av det norske likeverdssamfunnet, kan i mine øyne forsvares på bakgrunn av dette.

Oppfordringen retter seg altså ikke mot musl:mer, i den hensikt å ta bilder av disse for å sjikanere. Den dreier seg istedet om å fotografere gatebildet, for slik å dokumentere hvordan Norge endrer seg.

Å avbilde omgivelsene i form av fotografi eller maleri, er også en del av vestlig kultur. Slik ser vi hvordan mennesker, bolig, industri og natur og gatebilder endrer seg opp igjennom tidene.

Mennesker er ofte med i slike avbildninger.

En ser hvordan menneskene går og gikk kledd i forskjellige tider og også hvem som er synlig i gatebildet og i yrkeslivet.

Et eksempel er fotografier av arbeidermiljøer i Europa og i USA i tidligere tider.

En ser her hvordan menneskene bodde, hvor de arbeidet, hvordan de gikk kledd, hva slags arbeid de utførte og med hvilke redskaper.

Det å dokumentere og fortelle om sin samtid er en vesentlig del av vestlig kultur.

Slik ytringsfriheten også er det. Å kunne få dokumentere sin samtid er en del av ytringsfriheten.

Vi er mange som er glade i vestlig kultur og som gjerne vil bo i Norge.

La oss ta vare på det vi har og på de verdiene som har gitt oss suksess og et velferdssamfunn som er unikt i verden.

Kjønnsmessig og religiøs segregering har aldri skapt verdier eller suksess noe sted i verden og kommer heller ikke til å gjøre det i Norge.

Får slikt vokse ukorrigert frem i Norge, river vi beina under oss selv.

Derfor er det i mine øyne fullt ut legitimt å dokumentere dersom en mener at det norske samfunnet beveger seg i en slik negativ retning.

Håper dette var et greit og utfyllende svar!  🙂 »

 

«Kjøp Hege Storhaugs bok «Islam. Den 11. landeplage» fra Document Forlag her!