Sakset/Fra hofta

Rim Ruachyahel Ghebremariam og Catarina Annabelle Fuhoung Redisch fra Bærum. Foto: NRK

To unge jenter fra Bærum retter fokus mot rasisme i form av vold og trakassering mot unge av ikke-europeeisk opprinnelse i Norge idag, i denne konkrete sammenhengen utenlandskadopterte. Jentene viser bl.a. til de to drapssakene i Norge, hvor gjerningspersonene har hatt et rasistisk motiv.

Det er prisverdig at disse to ungdommene, som selv er utenlandsadopterte står opp og tar tak i dette.

Forfølgelse av folk på bakgrunn av etnisitet er alment fordømt i Norge, og slik må det vil fortsette å være. Takket være ungdom som disse jentene, og andre som arbeider for å forhindre rasisme i samfunnet vårt er vi istand til å opprettholde et samfunn som er unikt i verdenssammenheng når det gjelder likeverd og mangfold.

Norge er et av få samfunn i verden hvor vi har en utbredt oppfatning om at rasisme er uønsket. Å bli kalt rasist er noe av det styggeste en kan bli kalt i Norge.

I de fleste andre samfunn og kulturer i verden er rasisme derimot en ukorrigert del av kulturen, og i mange tilfeller også en innarbeidet struktur som styrer hvem som omgås hvem, hvem som får gifte seg med hvem, hvem som får tilgang på visse yrker, utdanninger og posisjoner i samfunnet, hvem som er verdt noe og hvem som ikke er det, hvem som er beskyttet av loven og hvem som ikke er det.

Slik er det heldigvis ikke i Norge.

Det som faktisk opprører de fleste i Norge, er når folk blir forfulgt og utsatt for vold på grunn av etnisitet.

Det er et sunnhetstegn at vi reagerer på slikt.

I andre samfunn hadde en bare trukket på skuldrene og sagt at ja, sånn er det jo.

De i Norge som har råd til det, flytter idag ut fra områder hvor de er utsatt forfølgelse og vold på bakgrunn av etnisitet.
Ikke alle har anledning til dette.

Barn og ungdom er prisgitt omgivelsene. Blir de slått, ranet og trakassert, eller i to tragiske tilfeller drept, på grunn av etnisitet, er det de som må betale prisen for at denne formen for rasisme faktisk finnes i samfunnet vårt.

Dersom samfunnet fortsetter å ignorere og ikke våge å sanksjonere mot mobbing, forakt og segregering på etnisk grunnlag, blandt barn og unge, gis det faktisk aksept for slikt. Og når det gis stilltiende aksept, eskalerer segregeringen og trakasseringen til vold, ran og trusler, som det heller ikke blir sanksjonert mot. Også de to rasistiske drapene i Norge er en konsekvens av at gjerningspersonen har krysset stadig flere etiske grenser.

Vi som er voksne må slutte å «prate» og «tolerere», men istedet slå ned på mobbing der og da. Uten å være redd for å bli fordømt av andre voksne, og uten og unnskylde og bortforklare.

Det er voksne barn og unge lærer av. Det vi tillater fortsetter de med. Der vi stopper dem, stopper de.

Vi i Norge har noe svært få andre kulturer har – vi kan vise barn og unge et samfunn bygget på mangfold og likeverd og si: se – slik skal det gjøres, slik oppnår dere også suksess.

Vi burde være stolte av at vi har et samfunn som i utgangspunktet er unikt mht mangfold og likeverd, vi burde slutte å skamme oss over og baksnakke det norske samfunnet og disse gode norske verdiene, og istedet fremheve dem og dra nytte av det når vi står overfor rasisme i det norske samfunnet idag.

Vi har verdifulle holdninger og erfaringer med hensyn til et mangfoldig og likeverdig samfunn.

Derfor er Norge et av de få samfunn som faktisk har verktøy å møte rasisme med.

Jeg håper disse jentene og alle vi andre som arbeider mot rasisme i Norge, setter pris på og tar vare på disse verktøyene.