Sakset/Fra hofta

Ved hjelp av hijabben segregeres det norske samfunnet.

Hijabben skiller mellom de med moral og de uten. Mellom de ærbare og de laverestående. Mellom de siviliserte og de primitive.

Moral, sivilisasjon eller mangel på disse egenskapene var også grunnlaget  for de amerikanske Sørstatenes segregeringslover.

En skilte her mellom den kategorien mennesker som var høyverdige, moralske og siviliserte, som kaltes «whites» – hvite, og mellom den kategorien mennesker som var laverestående, umoralske og primitive, de såkalte «coloreds» – fargede.

Hudfarge og andre fysiske trekk, besteforeldre og oldeforeldres såkalte rase utgjorde den gang de ytre kjennetegn som ble benyttet for å definere hvilken kategori et menneske  skulle plasseres i.

I Norge idag har hijabben tilsvarende funksjon.

Hijabben er det ytre kjennetegn som i dagens samfunn angir hvilken kategori et menneske skal plasseres i.
Om en skal plasseres i første kategori, blandt de moralsk høyerestående og sivilliserte. Blandt våre dagers «hvite».
Eller om en skal havne i den menneskelige annensorteringen, blandt de kasserbare laverestående, umoralske og primitive arter. Blandt våre dagers «fargede».
Hijabben plasserer en i den første kategorien, de høyverdige.
Uten hijabb havner en i kategorien laverestående.

Slik segregering har ingen plass i et moderne demokrati hvor  likeverd, mangfold og toleranse er en del av verdigrunnlaget.
Hvor vi har lover som har gjort diskriminering, forskjellsbehandling og rasisme straffbart.

At det segregerende symbolet hijabb blir møtt med kritikk i et slikt likeverdsbasert samfunn hvor diskriminering vekker avsky, er derfor å forvente.

Likevel støtter myndigheter, media, lokalpolitikere, barnehagetanter og skolelærere opp under segregeringen, kaller det en berikelse for vårt samfunn og går til angrep på kritikerne for å forsvare den.

Når hijabben møter kritikk, blir den forsvart og unndratt kritikken ved å imøtegå den med den samme argumentasjon som brukes når en «rase» eller «hudfarge» blir nedvurdert.
Som om kritikken mot hijabben derved er å anse som rasisme eller diskriminering.

En møter altså kritikken mot hijabbens segregering med å gi hijabb-brukeren rollen som segregeringens offer. Som om hijabben var en hudfarge eller en rase som plasserte en i laveste kategori.

Men hijabben er ikke en hudfarge. Hijabben er ikke en rase.

Hijabben er et symbol man kan kle på seg.
Og som da gir en de samme privilegier som det de segregerte Sørstatenes «hvite hudfarge» gav. Beskyttelselse av loven.
De såkalt «fargede» hadde ingen slik beskyttelse, ingen rettssikkerhet.

Hijabben er det norske samfunnets «hvitfarge», det ytre kjennetegn som plasserer en i øverste kategori menneske, blandt de utvalgte som er sikret beskyttelse mot de overgrep og trakassering som blir de hijabbløse til del.

Det er rimelig å forvente at slik segregering vekker reaksjoner i et moderne demokrati hvor likeverd, likhet for loven, mangfold og toleranse er blandt grunnverdiene, og hvor vi har lover som gjør diskriminering og forskjellsbehandling straffbart.

Det er rimelig å forvente at slik segregering og kategorisering møter kritikk i et likeverdsbasert samfunn hvor diskriminering vekker avsky.

Det er derfor uforståelig hvordan hijabben tillates å innføre slik segregering i vårt samfunn, og slik sette seg selv på den privilegerte og beskyttedes plass, med velsignelse fra myndigheter og politikere, og at den tillates, når den møter kritikk for dette, å gråte den undertrykkede og utsattes krokodilletårer.

Fra Karine Haalands blogg Min Vakt