Sakset/Fra hofta

Tegning: Karine Haaland.

En klok, vennlig, reflektert og bereist Facebook-venn legger frem «fattigdomsaspektet» for diskusjon om gjengkriminalitet, og folk har ulike oppfatninger av dette.

Jeg sier: Fattigdom og følelse av å ha mindre enn andre er én av mange årsaker til frustrasjon. Blant ikke bare innvandrerungdom, men også andre befolkningsgrupper – lavtlønnede, bom-omringede, uføretrygdede, minstepensjonister. Vi er alle frustrerte.

Men – det har alltid vært noen som er ekstremt rike i det norske samfunnet. Og noen som har hatt «god råd» og et samfunnslag som levde mer nøkternt – slik at en kanskje sparte, og klær og sportsutstyr ofte ble arvet. Og noen som var direkte fattige.

Det har også vært allment kjent at det fantes «sosse-unger» som fikk dyre klær, utstyr og feriereiser som andre bare kunne drømme om. Dette er ikke noe nytt som ungdom i dag plutselig har blitt vitne til.

Og det er heller ingen statistikk som kan vise noen ekstrem ungdomsvoldsbølge i tidligere tider som kan relateres til hjemmets trange økonomi.

Nå i de siste årene har vi hatt en voldsbølge hvor etnisk norske har blitt utsatt for vold, ran, trakassering og voldtekter og hvor gjerningsmennene har bakgrunn fra visse kulturer, fortrinnsvis i Nord-Afrika og Midtøsten.

Dette kommer i tillegg til den volden som blir utøvd overfor kvinner og barn, ungdom, homofile i visse innvandrermiljøer.

En kan derfor ikke utelukkende se på fattigdom i form av mangel på materielle goder som andre unge har tilgang på, når en skal se på årsaker og løsninger til gjengvolden.

Dette har vi som sagt opplevd i generasjoner, uten at det avstedkom massiv plyndring og hedonistiske voldsorgier.

I dag må vi se på flere faktorer, og en av dem er kultur og verdier som læres i visse innvandrerkulturer og som får stå ukorrigert i det norske samfunnet.

Spesielt dette: den ukorrigerte oppfatningen at barn, kvinner, homofile, etnisk norske (kuffar) er mindreverdige og laverestående og fritt vilt for voldsutøvelse. Uťøver en vold mot slike, møtes en med få sanksjoner, men tvert imot ofte oppmuntring, fra mange hold i de respektive (innvandrer)-miljøene.

Det andre er mangelen på avskrekkende sanksjoner fra det norske samfunnet ved politi og rettsvesen, politikere, dialog-organisasjoner, fagpersoner og media. Her møtes en ikke bare med hjemmekulturens aksept, men også med støtte og forståelse, omtenksomhet, tilbud om fritidsklubber, økt trygd, milde straffereaksjoner og fremstilling av ofrene som privilegerte «hvite» som «fortjente det».

Inntrykket disse gjengkriminelle får er: «Kuffarene» – de vantro, etnisk norske – er ikke bare mindreverdige, laverestående vesener som har fått urettmessige privilegier og fortjener plyndring og vold. Det etnisk norske samfunnet hyller også gjerningsmennene, underkaster seg dem og ser endatil deres kultur som en berikelse av sin egen og gjør alt de kan for å bortforklare, skyldlegge «samfunnet» og beskytte gjerningsmennene mot sanksjoner.

Og sist men ikke minst – hjelper de til med å slå ned på og hetse «sine egne», når disse blir ofre for vold og plyndring.

Kort oppsummert: «Kuffarene» er selvutslettende, laverestående idioter som vi kan gjøre hva vi vil med uten risiko.

Disse to forholdene – aksepten for vold overfor «laverestående» folkegrupper i visse innvandrermiljøer og toleransen og ettergivenheten hos det norske samfunnet – i tillegg til den aksepterte og pågående voldsutøvelsen som en del av oppdragelsen i hjemmet og i gjengen, må en ta i betraktning når en skal finne løsninger på voldsbølgen.

Begge disse påvirkningsfaktorene er relatert til kultur. Den ene til en intolerant, voldelig, segregerende kultur bygget på «den sterkestes rett». Den andre til en tolerant, likeverdig, mangfoldsfremmende ikke-voldelig kultur.

En kjent FrP-politiker tok nylig til orde for at en må se voldskulturen utifra kultur og religion. Det må vi. Religion skaper kultur. Kultur skaper holdninger. Forskjellige kulturer skaper forskjellige holdninger.

Når en innført kultur opprettholder holdninger om at vold er et allment akseptert virkemiddel for å utøve makt overfor «mindreverdige», kan en ikke la denne få fritt spillerom. Vi kan ikke lenger møte dette med toleranse.

Ikke om likeverdet, toleransens og ikke-voldens kultur fortsatt skal få definere vårt samfunn.

 

Kjøp Hege Storhaugs bok «Islam. Den 11. landeplage» fra Document Forlag her!

Les også