Sakset/Fra hofta

Tegning: Karine Haaland

Hun er på «Torp» og snakker om boken sin.

Hun sier at som barn av innvandrerforeldre blir deres (islamske) kultur mindre og mindre viktig, i forhold til den norske kulturen som er hennes nasjonale identitet.

Det høres logisk ut. Det er som regel det som skjer med 2. generasjons innvandrere. Det er derfor ting går greit når ting går greit. Og det er som regel det det gjør.

Men så svikter det, og det er ikke hennes skyld.

Det svikter når Ole Torp kvikner til og blir, i velkjent stil, frenetisk servilt logrende selvkritisk overfor sin egen kultur – som alltid – når hun deretter forteller at islam blir mer viktig for henne.

Ole Torp er selvsagt ikke istand til å spørre hvordan norsk likeverdskultur går sammen med segregerings- og rangeringsreligionen islam. Hvordan hun får disse to motsetningene til å svinge, kan du si.

Det burde han gjort. Det går fint an å gjøre.

Det er motsetninger mellom islamsk kultur, verdi- og menneskesyn og norsk kultur og verdi/menneskesyn.

Det hadde vært interessant å diskutere dette med en som har muslimsk kulturbakgrunn og som har blitt «mer norsk» og oppfatter seg selv som norsk. Og særlig en person som har klippekort i alle faglige og politiske religionsdialoglige utvalg.

Er det noen som burde kunne svare på hvordan hennes religion – hvor en kvinne er halvparten så mye verdt som en mann, vantro er ingenting verdt og homofile burde vært døde – kan fungere sammen og i dialog med et samfunn hvis verdier bygger på den kristne grunntanke at alle mennesker er like mye verdt – så er det vel nettopp henne. Som har religion og dialog som sitt virkefelt.

Men det å stille gode og interessante spørsmål er ikke Torps varemerke.

Torp fyrer istedet opp under, med selvkritikk av beste logrende «skamfull hvit mann»-merke, når hun så forteller om hvordan det norske samfunnet – det sekulære samfunnet – fordi det er sekulært, ikke kan gi henne svar på en del ting.

Og at hun her har islam som fyller dette tomrommet.

Forsåvidt er det ikke uvanlig å fylle slikt med religion. Det er det de fleste mennesker gjør. Det er den vanligste grunnen til at mennesker er religiøse.

At hun har islam sitt religiøse valg er heller ikke oppsiktsvekkende. Det er i grunnen helt på linje med at barn av buddhister, hinduer, jøder, velger familiens religion – bortsett fra som sagt – problemet her med å kombinere norsk likeverd med islams menneskerangering.

Ellers er det logisk at et menneske i et sekulært – eller et religiøst – samfunn søker en religion.

Det som er oppsiktsvekkende er den etnisk norske og kulturelt kristne, Torps lefling med at hans eget – selvskapte og etter eget ønske selvpåførte – sekulære samfunn er mangelfullt fordi det er sekulært.

Torp har ingen motforestilling mot å være enig i at norske samfunnet er mangelfullt i all sin sekularitet.

Det norske samfunnet er mangelfullt fordi det er sekulært. Derfor er det fint at noen av oss har religion – f.eks. islam. Det er Torp med på.

Ikke at vi har jødedommen, kristendommen eller buddhismen som kan fylle mangelen på åndelig dimensjon. Disse religionene gjelds ikke for Torp. Men at vi har islam. Her ringer det en Pavlovs bjelle og Torp kvikner til. Islam.

Det norske samfunnet burde ikke være sekulært. Godt vi har islam som gir oss den åndelige dimensjon.

Men en gang var det norske samfunnet religiøst. En religion utgjorde en stor plass i det norske samfunnet og den norske hverdagen.

Og kunne dermed – om vi skal følge logikken – tilby folk svarene som religion kan gi.

Men dette var visst feil den gangen.

Den gangen var religion undertrykkende og kvinnefiendtlig.

Og takket være folk som Torp ble den gamle religionen, den uhyggelige undertrykkende kristendommen, grundig forfulgt, knust, kritisert, kjeppjaget, utvist, og det norske samfunnet sekularisert.

Etter mye marxist-raddisk om og men. Ble kampen mot religionen i samfunnet omsider vunnet.

Derfor er det merkelig å se idag, at den gamle korken sitter og leprer ivei om hvor fint det er vi har islam som kan tilby folk den åndelige, religiøse dimensjonen som det norske samfunnet i all sin grå og triste kulturløse sekularitet mangler.

En gang hørte jeg en etnisk norsk fjortis si om hvordan «de voksne» omtalte andre ungdommer fra muslimsk kultur.

«Det er akkurat som atte dem er litt finære enn oss for atte dem har kultur og de ha’kke vi».

Hvorfor ringer det aldri en bjelle!?