Nytt

Studentersamfunnet i Bergen arrangerte møtet Likeverd eller Likestilling? torsdag (29.oktober). Inviterte debattanter var leder for Muslimsk Studentersamfunn, Bushra Ishaq, professor i sosialantropologi ved UiO, Unni Vikan, og leder for samfunnsavdelingen i Dagbladet, Martine Aurdal. Utgangspunktet for debatten var Ishaqs kronikk i Dagbladet hvor hun hevder at «Feminismens mål om å fremme kvinnens integritet og rettigheter, er en essensiell forutsetning for ethvert rettferdig samfunn. Det bør derfor ikke begrenses til kun å gjelde i en vestlig kontekst, men også i et multikulturelt og religiøst perspektiv».

Bushra Ishaq innledet debatten og den sentrale påstanden hennes var at den vestlige feminismens sekulære retorikk er fremmed for kvinner i den tredje verden hvor religionen anses som avgjørende både for verdslig og åndelig overlevelse. Dette er et godt poeng, og i en del tilfeller sikkert også en treffende kritikk. Men Ishaq var altfor unnfallende med tanke på å utfordre religiøse maktstrukturer som en strategi for å bedre kvinners kår. Etter min mening legitimerer hun at muslimske mørkemenn får legge rammene og begrensningene på hvor langt kvinnekampen kan tas.

Dessverre blir det å kritisere religionen for nedskrivingen av kvinneverdet av mange muslimske feminister ansett som et no-go area (kanskje med unntak av Irshad Manji). Dette understreket også Unni Vikan i sitt innlegg; hun sa at i mange arabiske land må en unngå å kritisere religionen og heller rett og slett forklare kvinneundertrykking med kulturelle faktorer. Denne holdningen reflektertes også i Ishaqs retorikk; hun kritiserer aldri islam som sådan, isteden snakker hun om tolkninger av islam og misbruk av tekster i koranen for å undertrykke kvinner.

Problemet med Ishaqs standpunkt er imidlertid de mange innebygde motsetningene i hennes argumentasjon. Blant annet snakker hun om at vestlig feminisme og religiøs feminisme har en fellesnevner, nemlig valgfrihet for kvinnen. Men i neste vending fastslår hun at kjønnsrollene i islam er komplementære og at de naturlige biologiske forskjellene gir utslag i forskjellige rettigheter for kvinner og menn. Kvinnens rettigheter er knyttet til hennes rolle som mor- og omsorgsperson, mens mannens rettigheter er relatert til forsørgerrollen.

Hun greide imidlertid ikke å svare på spørsmålet mitt om hvordan kvinner kan ha reéll valgfrihet i islam hvis kvinner og menn har ulike rettigheter. Dette påpekte også Unni Vikan. Hun dro fram valget av ektefelle som eksempel: Kvinner i følge islam har rett til å velge sin egen partner, men de har ikke muligheten til ikke å velge en partner. Å leve singel eller samboende resten av livet er ikke en valgmulighet.

I virkeligheten er unge kvinner (og menn) utsatt for et umenneskelig press fra imamer, storfamilien og samfunnet rundt for å gifte seg. Og som Vikan påpekte, de gifter seg gjerne med en fra samme klan og etniske gruppe, gjerne en nær slektning som ofte er hentet fra utlandet. Konsekvensen av dette er blant annet at barna som kunne hatt to foreldre som er født og oppvokst i Norge, ofte har én forelder som ikke har noe kjennskap til hvordan det norske samfunnet fungerer.

Jeg har knapt nevnt den tredje paneldeltageren, Martine Aurdal og det med god grunn. Hun er etter min mening den ultimate fluffmaker og hadde lite å tilføre debatten. Isteden endte Aurdal opp med å lire av seg oppbrukte fraser om at å tilby innvandrere jobber er «the magic bullet» som skal løse integreringsproblemene. Og hun påstod selvfølgelig at alt tross alt ikke stod så ille til. Hennes resonnementer var logisk inkonsekvente og virket helt virkelighetsfjerne. Vikan påpekte også hvordan Ap og SVs idé om at arbeid er nøkkelen til integrering er utrolig naiv. Blant annet viste hun til kriminalsaker hvor tilsynelatende godt integrerte innvandrermenn som hadde bodd i Norge i 30 år med gode jobber osv begikk de uhyrligste handlinger mot sine ektefeller.

Debatten kom derfor til å stå mellom Unni Vikan og Bushra Ishaq. Ishaqs dilemma er at hun må ri to hester på en gang; til den norske offentligheten må hun fremstå som en feminist som kjemper for kvinnerettigheter på samme måte som vestlige feminister, men i en religiøs språkdrakt (selv om hun etter mitt skjønn ikke er tittelen feminist verdig så lenge hun ikke kan stå bak kravet om at muslimske kvinner må få kontrollere egne liv). Til sitt eget miljø må hun fremstå som en troende og troverdig muslim, derfor må hun konsekvent unngå å kritisere Islam i seg selv og heller vektlegge kulturelle faktorer. Det er beklagelig å måtte erkjenne at denne begrensende strategien kanskje er den eneste muligheten til å oppnå noe som helst for kvinner som lever i en religiøst farget hverdag her i Norge. Likestilling er et fjernt begrep når kvinner fremdeles ikke blir sett på som fullverdige mennesker. Vestlige feministiske ideér blir helt fremmede her.

-Elisabeth Guåker

Les også

-
-
-
-