Gjesteskribent

Av Elisabeth Guåker

Onsdag 4. mars holdt Studentersamfunnet i Bergen et åpent møte med tittelen «Imperialistisk Feminisme», hvor professor ved Sosiologisk Institutt, Universitetet i Bergen, Lise Widding Isaksen og Bushra Ishaq, leder for Muslimsk Studentersamfunn, innledet. Møtet ble en oppvisning i tåkelegging og stråmannsargumentasjon hvor Ishaq forsøkte å redefinere feminisme for å tilpasse den islamske ideologi.

Vestlig feminisme er lik imperialistisk feminisme?

Lise Widding Isaksen åpnet møtet. Hun har blant annet bakgrunn fra forskning på kvinnerettigheter og fattigdom i India, og la i sin innledning vekt på at kvinnekamp må defineres ut fra lokale forhold og ikke i ut fra en vestlig oppfatning om hva kvinnefrigjøring skal innebære. Widding Isaksen gikk ikke nøyere inn på forskjeller på vestlig og ikke-vestlig feminisme, men gav inntrykk av at nesten enhver form for vestlig innblanding i ikke-vestlig kvinnekamp var negativt og et utrykk for imperialisme. Innledningen hennes la grunnlaget for kveldens konklusjon, nemlig at feminisme er et begrepsapparat som kan tøyes til det ugjenkjennelige og inkludere hårreisende kvinnediskriminerende praksiser.

Islamsk ’feminisme’

Kveldens andre innleder, Bushra Ishaq, er leder for Muslimsk Studentersamfunn og har figurert i media den siste tiden som talsperson for å tillate hijab i politiet. Hun åpnet med å forsikre publikum om at norske muslimske kvinner aldri vil tillate at norske feminister skal få definere kvinnefrigjøring på vegne av dem. Kvinnefrigjøring basert på sekulære verdier vil aldri gi gjenklang hos muslimer messet hun videre, og viste at hun har liten forståelse eller respekt for at hun bor i et vestlig sekulært samfunn. Norske feminister som kritiserer islamske verdier fikk sitt pass påskrevet og ble stemplet gjentatte ganger som imperialistiske (Merkelig nok fikk Ishaq det til å virke som om det er fryktelig mange norske feminister som står parat til å kritisere Islams kvinnesyn. Om det virkelig er noen som glimrer med sitt fravær i denne debatten så er det jo nettopp norske feminister!). Selv har jeg problemer med å forstå hvordan norsk feministisk kritikk av islam i Norge er imperialistisk i alle betydningene av ordet, og jeg synes heller ikke at Ishaq prøvde å forklare dette spesielt godt. Det skjønte jeg etter hvert også hvorfor hun ikke gjorde.

Debatteknikk og mangel på sådan

Hele poenget med Ishaqs måte å argumentere på er å kneble debattantene ved å stemple sine meningsmotstandere allerede før de er kommet til orde. Når ”vestlig” eller ”norsk” blir brukt som skjellsord, er det nok til å stoppe munnen på et publikum som istedenfor å spørre de vanskelige spørsmålene heller jatter med for å fråtse i egen selvgodhet. Selv fikk jeg oppleve å bli stemplet som både fordomsfull og reaksjonær da jeg stilte spørsmål ved hennes måte å redefinere feminisme på: Ishaq argumenterte nemlig for at islam gir rom for likestilling selv om kjønnsrollene i religionen er meget rigide og vanskelig kan eller bør utfordres. Og i hvert fall ikke av norske kvinner! Samtidig sa hun at kvinnen i islam er like mye verdt som mannen, selv om hun i neste vending innrømmer at de teologisk sett ikke har samme rettigheter (som ved arverett, vitnemål) Hun erkjente også at muslimske kvinners største utfordring er å utfordre synet på kvinnen som mannens eiendom, men disse åpenbare motsigelsene forble uimotsagt.

Videre argumenterte Ishaq for at motstanden mot hijab i politiet var basert på en oppfatning om at muslimske kvinner ikke er bra nok for norsk politi. Da jeg korrigerte henne på dette og understrekte at motstanden hovedsakelig var basert på at religiøse symboler kombinert med en politiuniform kan oppfattes av publikum som en uheldig sammenblanding av religion og rollen som beskytter og representant for norsk lov, fikk jeg høre at jeg ikke bare var motstander av muslimske kvinner i politiet, var jeg også motstander av alle som heter Muhammed og Ali og ellers alle ikke-hvite i politiet! Denne formen for stråmannsargumentasjon er ikke uvanlig, men den er desto alvorligere når den forblir uimotsagt av de fleste deltakerne på møtet.

Akademia og den kritiske sansen

Det er forstemmende at et publikum av studenter og akademikere ignorerer eller i verste fall bifaller den typen begrepsstrekking som Ishaq henfaller til, da dette fenomenet er kritisert opp og ned i mente i akademiske kretser. Like ille er det at ingen kritiserer hennes måte å debattere på. Ladede begreper blir flittig brukt til å stemple meningsmotstandere og er nok til å stoppe de kritiske røstene som burde være tydeligst når det stormer som verst. Istedenfor opplever jeg en selvdigging uten sidestykke og uvillighet til å stille de ubehagelige spørsmålene. Jeg lurer på hva grunnen er til at så få ser elefanten i rommet.

Elisabeth Guåker

Les også

-
-
-
-
-