Gjesteskribent

Noen par år siden ville jeg applaudert en slik kronikk. Nikket med hodet og sagt inni meg selv: «Endelig!» og «Yes!». Men det er nødvendig å komme med noen få kritiske bemerkninger til hele konseptet «islamsk feminisme» og dets islamske rammeverk.

Jeg ville skrytt uhemmet over de mange muslimske feminister som finnes – personer som Nawaal El Saadawi, Mona Eltahawy og akademikere som Fatima Mernissi, Ziba Mir Hosseini, Amina Wadud, Leila Ahmed, Asma Barlas m.fl. Eller historiske (og mannlige feminister) som Qasim Amin (den muslimske verdens svar på John Stuart Mill som er kjent for å ha skrevet Kvinneundertrykkelsen) eller den nylig avdøde Gamal El Banna.

Men hva er mitt utgangspunkt for dette innlegget her? I et innlegg i Dagbladet, skriver Linda Alzaghari, sosialantropolog og daglig leder i tankesmien Minotenk at det går an å være en feminist og muslim samtidig: «Nøkkelen til en islamsk feminisme ligger i å utnytte det potensial som ligger innenfor den islamske tradisjonen, som legitimerer kvinners rett til å ta utdanning og økonomisk selvstendighet, til fritt å velge ektefelle og yrkesvei. Til sosial og politisk rettferdighet.»

For all del utnytt potensialet – men spørsmålet er hvilket potensial? Jeg kommer tilbake til det helt på slutten.

I anledning av at det har gått 100 år (seinere enn Iran – tro det eller ei – les Lily Bandehy glimrende VG-kronikk, 2.mars) siden kvinner fikk stemmerett i dette landet her – er det viktig å forstå hva feminisme er anno 2013 – eller mer spesifikt likestilling har å si for forskjellige grupper i vårt land.

Først til Lindas konklusjon på slutten av hennes artikkel: Ja, det går fint an å være en feminist og muslim. Men det er til en viss grad. Hva mener jeg med det? Det vil si for å være en muslim og feminist må du – og du blir (bokstavlig talt) tvunget til å jobbe innenfor islamske rammeverk – men det kan også være mye mer viktigere (og konstruktivt) å jobbe utenfor islamsk rammeverk. Akkurat her sliter en rekke muslimske feminister – de kvier seg fra å jobbe utenfor islamsk rammeverk. En av flere forklaringer på dette her har noe med: muslimske tilhørere. Hvis din feminisme (eller spesifikt syn på likestilling mellom kjønnene) er tuftet på islam – vil du få flere tilhørere. Men er dette konstruktiv – hvis vi skal være pragmatisk – er dette konstruktiv feminisme? Jeg tviler sterkt.

En god del av vestlige feminister i Vesten har gjort det (historisk) og gjør det fortsatt idag. Du kan ikke forvente at (bare) religion vil først og fremst frigjøre deg som en kvinne. Dette er særlig hvis man skal forholde seg til de abrahamske religionene: kristendommen, islam og jødedommen. Disse tre religionenes hellige skrifter åpner opp for patriarkalske kjønnsroller.

I Koranen 4:34 står det at ektemannen kan fysisk avstraffe sin kone. En kvinners vitnebyrd (ikke bare i økonomiske spørsmål som en rekke muslimske apologeter hevder) er verdt halvparten av mannen. Flere kvinner blir steinet enn menn. Flere kvinner venter også på en slik straff i fengsel enn menn.

Etter den amerikansk-egyptiske journalisten Mona Eltahawys veldig diskuterte artikkel i Foreign Policy i fjor – «Why Do They Hate US?». Skrev Ali A Rizvi, en canadisk-pakistansk lege følgende – som tilsvar til deler av kritikken som Elthawy fikk fra andre (til og med fra såkalte vestlige ikke-muslimske feminister av den kulturrelativistiske arten): «In that context, cherry-picking favorable passages becomes problematic for true believers. And at various points, the Quran, like the other Abrahamic scriptures, contains passages that are plainly sexist: from advocating beating women (4:34), to advocating sex with female prisoners of war even if they’re married (4:24), to instructions on how to divorce a wife who hasn’t yet had her first period (65:4), to declaring menstruation an illness (2:222), to making two female witnesses equivalent to one male because «if one errs, the other can remind her» (2:282), to saying straight out that men are superior and have authority over women (2:228, 4:34). And that’s just a sampling. The hadith, or traditions of the Prophet Muhammad, go even further.»

Og som sagt dette er bare noen få eksempler fra Koranen. Hadithlitteraturen (særlig Bukhari og Muslim-samlingene) har også en rekke (og mange flere eksempler) meget utfordrende passasjer som enhver muslimsk feminist må forholde seg til.

Avslutningsvis: Spørsmålet mitt til muslimske feminister som Linda (andre er også velkommen til å svare): Hvordan mener de at man skal man forstå slike passasjer fra de to viktigste kildene for islamsk tro, praksis og lov?

PS: Min personlige mening (og konklusjon) etter alle disse årene er følgende: Man kan fint være en muslimsk feminist – men det finnes ikke noe som heter islamsk feminisme. Jeg er villig til å ta feil – hvis jeg får gode nok argumenter. Men jeg skal svare mer utdypende når svarene tikker inn.

Opprinnelig publisert på Verdidebatt 3. mars 2012, og gjengitt i sin helhelt med forfatterens vennlige tillatelse.