Sakset/Fra hofta

Det er ikke mange muslimer i Norge. Det er snakk om mellom 153-160.000 mennesker, som står i islamske trossamfunn.
Av totalt fem millioner.

Men for denne lille gruppen er det et hav av talspersoner. Uten sidestykke i forhold til noen annen religiøs eller etnisk gruppe i Norge.

Der katolikkene og buddhistene knapt nok har noen, har gruppen muslimer minst én i avisa for hver dag som går. For ikke å snakke om NRK. Hvor islam nærmest har status som statsreligion.

Av disse talspersonene er ca 99% en kork som før eller siden – i all sin dialog og forståelse – lander på at islam overtrumfer verdiene i landet vi bor i.

Ellers er det et opptog av skjegg og hatter, nikabber og hijabber, åndelighet og moral som en knapt har sett maken til siden kirkemøtet i Nikea.

Resten av muslimene, altså de som har nok med å få kjørt barna på trening, komme seg på jobb, få lagt fliser i gangen og hente seg inn igjen i helgene, og som ikke opptrer i media i oppsiktsvekkende klesdrakt og tilsvarende holdninger, ser en så godt som aldri i offentligheten.

Privat gir mange uttrykk for at de er like uinteressert i sharia- og religionsapekatteriet som det de fleste ikke-muslimer er. Men de er nærmest usynlige i offentligheten.

Like usynlige som etnisk norske ikke-muslimer er.

Det virker som om begge tenker likt.
At islam angår ikke dem. At en derfor ikke behøver å bry seg.

Det er som sagt ikke mange muslimer i Norge. I Norge vaker islam under sperregrensen. Men ser en på den oppmerksomheten denne gruppen og religionen islam, blir viet i offentligheten, skulle en tro en stod overfor en invasjonshær. Av banditter og predikanter og alle slags korker som desperat prøvde å stelle istand en slags «brobygging» og «dialog» mellom denne fremmede religionen og det norske samfunnet. Basert på at det norske samfunnet, i denne «dialogen» burde endre seg, tilpasse seg og «slutte å være så lite medgjørlige» i forhold til nettopp denne – av alle Norges minoritetsreligioner.
Det iøynefallende her er det altoverskyggende behovet for «dialog» – mellom denne religionen og det norske samfunnet.

Altså at det mellom denne religionen og det norske samfunnet er nettopp ingen dialog.

Håper flere av dere vanlige muslimer forstår i hvor høy grad alle disse profesjonelle korankorkene og «dialogpredikantene», som ønsker å være talspersonener for alle andre muslimer, faktisk angår dere – og hvordan de med sin ustanselige og statssubsidierte «dialog», som minner mer om en slags forhandlinger omkring et forsikringsoppgjør eller en opprivende skilsmisse, faktisk bidrar til stigmatisering og splittelse.

Når de får opptre nærmest uimotsagt i manesjen som misforstått, krenkede, opptatt av å innføre bisarre oldtids-skikker, eller med utsagn av typen «se – jeg nå spiser jeg en saft-is, akkurat som et normalt menneske, selv om jeg er muslim, er dere ikke overrasket!?». Til applaus fra en fanklubb som stort sett består av begeistrede etnisk norske ikke-muslimer og «krenket innvandrerungdom» – mens alle andre bare blir mer og mer lei av den nye folkegruppen «de der».

Det er faktisk bare dere selv som kan si «Hvem skal snakke for oss!?»

Jeg kan ikke snakke for dere. Jeg tilhører en annen religion, som i likhet med islam er en minoritetsreligion i Norge og statsreligion i andre land.

Men jeg må si at om vi også hadde blitt utstyrt med slike gilde talspersoner med hatt og fjær og høy moral som skulle sveive igang «dialog» mellom meg selv og ‘det norske samfunnet» – så hadde jeg vært der og klubbet de ned med én gang.

Jeg er en del av det norske samfunnet. For min del er dialogen allerede igang.  Og her går den begge veier. Så ellers takk! ville jeg sagt. Det er bare å brette sammen dynetrekket, tamburinen og langundiken og dra hjem.

Jus’ sayin.