Kommentar

To så forskjellige personer som Mohammad Usman Rana og Trond Ali Lindstad har fremført samme budskap denne uken: de angriper det sekulære samfunn for å være undertrykkende mot religiøse, og de nevner begge den nye ekteskapsloven og homofile som eksempler på «overgrep».

Lanseringen av det sekulære samfunn som «ekstremt» er en nyskaping. Tidligere var angrepspunktet at staten var kristen pga statskirkeordningen. Da allierte aktivister som Rana og Asghar Ali seg taktisk med humanetikere for å få en nøytral stat og offentlighet. De gikk inn for likebehandling, dvs. det måtte bli slutt på favoriseringen av kristne.

Nå har de snudd 180 grader og søker tvert om allianser med de kristne, under påberopelse av felles interesser. Ranas forsvar for biskop Kvarme var lett gjennomskuelig, men sier likevel noe om en ny kurs: man frir til instinktene og motviljen mot å gi homofile like rettigheter. Det ligger en skremselstaktikk bak: ved åpent å gå ut mot homofiles likestilling, markerer Rana og hans likemenn at de ikke respekterer prinsippet om likestilling som er en sentral verdi for den sosialdemokratiske staten. Det er samtidig et varsel til homofile og annen umoral om hva de har i vente.

Trond Ali Lindstad er den som går lengst i et leserbrev i Klassekampen. Han utvikler de samme tankene om en sekulær stat som er fiendtlig til religion. Derfor må de religiøse kreve og kjempe for egne institusjoner. Han går åpent inn for autonomi. Det luftes her en ny terminologi om de sekulære, som bør få noen og enhver til å tenke seg om. Lindstad polemiserer med en lederatikkel som la vekt på likhet for loven.

Lederartikkelen gelmmer én ting, nemlig at loven, i vestlige samfunn med store religiøse minoriteter, ikke kan sies å være lik for innbyggerne. Loven gjenspeiler i disse samfunn sekularismens tenkning og kultur. Det er sekularismen som former staten. Sekulære vil kjenne seg igjen ved loven, mens religiøse – de med et gudsbegrep – vanskelig gjør det. Så krever de sekulære – maktens talsmenn – at minoriteten med sine verdier, skal måtte bøye seg. Med dette vil de tilstreve «likhet», hevder de, mens det i virkeligheten er «enshet» de krever. Det skal skje på deres egne premisser.

Så nevner Lindstad den nye ekteskapsloven som provoserer flere enn bare muslimer, og ytringsfriheten forstått som retten til å krenke andre.

Muslimer skal godta dette, som tegn på at de vil «integreres». Men kanskje ønsker de ikke det? De føler tilhørighet til staten, og vil være knyttet til den, det er sant, men ikke til visse kulturbetingede lover, som springer ut av en fremmed tenkning.

Her formuleres en ideologisk begrunnelse for hvorfor troende muslimer ikke bør eller skal integreres. Det er umulig så lenge «kulturbetingede lover, som springer ut av en fremmed kujltur», hersker. Det er en fantastisk setning: norsk lovgivning, basert på opplysningstanken fra det 18. århundrede, grunnloven og menneskerettighetene er «kulturbetingede» dvs. man forbeholder seg retten til å reservere seg, og definerer det som «fremmed tenkning». Stort klarere kan ikke erklære at man er en motstander av grunnlaget for samfunnet. Begrepet «ekstrem sekularisme» er bare en eufemisme, et kodeord for at man i virkeligheten ønsker å omstyrte samfunnet.

De tankene Rana og Lindstad uttrykker er rett og slett en krigserklæring. De sier at muslimer ikke kan leve under en sekulær stat. Rana bablet om en moderat sekulær stat, og Trude Teige og andre godtroende journalister lar seg fange av leken med ord. Som om ikke staten var moderat!

Lindstad avslører neste trekk, som er kravet om autonomi.

Muslimer i Europa er kommet for å bli! Så hvordan leve med den motsigelsen, innen rammen av samfunnsmessig harmoni?

Oversatt; hvis muslimene skal finne seg ikke å leve i en sekulær stat må de få visse innrømmelser, hvis ikke blir det ikke «harmoni», men bråk.

Vi løser motsigelsen ved å ta den bort! Eller i hvert fall ved å tone den ned. Krev ikke underdanighet av minoriteten, men gi den en viss form for autonomi, til å leve sitt eget liv der konflikten kan bli påtakelig for storsamfunnet. Det kan tilsi noen institusjoner og regler, som minoritetene selv må forme.

Her kreves rett til å utforme institusjoner som skal styres etter «minoritetens» egne regler, altså dar al-islam, innen dar al-harb, islams hus innen krigens – dvs. de vantros hus.

Og av storsamfunnet må forventes at det renonserer på bastant sekularisme og viser respekt for religiøse minoriteter, i et ønske om å møte dem! Da insiterer man ikke på harselering og «rett» gtil å ydmyke minoriteten, men viser villighet til å gi.

Lindstad veksler mellom å kreve og klandre.

Det reiser spørsmål ved sekularismens vesen. Kan sekularisme være tolerant? Ser vi på ytringsformer i tiden, får vi et sterkt inntrykk av at sekularisme og aggressivitet går sammen.

Kan sekularisme være tolerant? Når Trude Teige og Knut Olav Åmås aksepterte en slik problemstilling sa de samtidig ja til å snu verden på hodet. Disse «nyttige idioter», for å bli værende i bolsjevistisk terminologi, for Lindstad og likesinnede er sterkt influert av leninismen – bruker de vanlige ordene, men med et helt annet innhold. Det folk som Rana og Lindstad inviterer til er i virkeligheten selvmord.

Sekularismen og det liberale demokratiet, også gjort til høyeste norm, vil ikke gi religionen dens rett. Det gjør det berettiget å spørre om sekularismen i framtiden blir en faktor mot sameksistens og fred.

Her sies det i klartektst: Det liberale demokrati kan ikke gi religionen dens rett. Hvis ikke det liberale samfunn gir etter vil det bli tvunget med makt. Dette er en klar advarsel. Disse folkene vet hva de vil, og de sier det høyt og tydelig. Men kan «det liberale samfunn» lese?

Leserinnlegg Klassekampen 29. februar, s. 20-21: Hvordan integrere muslimer.