Kommentar

En nylig storm av liberale artikler har rammet den amerikanske debatten om islam, som om det var ikke mer enn det siste stadiet i den fantastiske historien om vår religiøse toleranse, skriver Christopher Hitchens i National Post. Effekten (antagelig bevisst) av denne fremstilingen av spørsmålet er en marginalisering av tvil og å klebe eventuelle tvilere til anti-katolske ignoranter, antisemitter og andre bigotter. Så jeg stanser opp for å ta del i et tankeeksperiment og spørre meg selv: er jeg i favør av en uhindret, «fri utøvelse» av religion?

Nei, det er jeg ikke. Ta et nærliggende eksempel, kirken med det absurde navnet Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Mer kjent som mormonkirken, kan den skryte av å ha Glenn Beck som en av sine rekrutter. Han har nylig skaffet seg mye billig reklame ved å planlegge en demontrasjon på årsdagen for Martin Luther King Jr ‘s marsj til Washington. Men på dagen for den opprinnelige demonstrasjonen i 1963, hadde mormonkirken enda ikke fått seg til å anerkjenne svarte folk som hele mennesker eller som berettiget til fullt medlemskap. (kirkens lederskap fikk senere en «åpenbaring» som tillot en endring på dette punktet, men ikke før etter at Civil Rights Act var blitt innført.) Denne opportunismen overskygget nesten den tidligere justeringen av et annet mormondogme, hvor man beveget seg bort fra sin historiske og voldelige tilknytning til flerkoneri. Staten Utah var blitt bestemt fortalt at den ikke kunne være en del av unionen uten denne doktrinære endringen. Mer nylig ble tidligere guvernør i Massachusetts, Mitt Romney, nødt til å forsikre velgerne om at han ikke anså profeten, eller lederen av mormonkirken, for å ha den ultimate moralske og åndelige autoritet i alle saker. Ingenting, svor han, kunne overstyre den amerikanske grunnloven. Således, i den grad at vi ser Siste Dagers Hellige som akseptabel og aksepterer å overse deres andre sjarmerende og rare overbevisninger, er det i den grad at vi bestemt har begrenset dem i den frie utøvelsen av deres religion.

Man kunne sitere noen andre eksempler, slik som de kristne sektene som misliker praktisering av medisin. Deres voksne medlemmer får generelt lov til å dø mens de ytrer religiøse besvergelser og vinker bort leger, men i mange stater, hvis de utøver denne troen i forhold til sine barn – et sentralt element i «fri utøvelse» av religion – kan de bli dratt direkte for retten. Ikke bare det, men de kan finne seg underlagt generell misbilligelse og fordømmelse.

Det var sannsynligvis det siste som bidro til å tilskynde majoriteten av amerikanske ortodokse jøder til å gi opp praksisen med metzitzah b’peh, en radikal form for mannlig omskjæring som toppes av, hvis du vil tilgi uttrykket, ved at en rabbi eller mohel suger på barnets penis for å fjerne eventuelt gjenværende blod eller rusk. Et par bittesmå sekter klynger seg fremdeles til dette ekle ritualet, som i New York for noen år siden førte til et lite, men dødelig utbrudd av herpes blant nylig omskårne babyer. Ved den anledningen, til tross for krav om forbud mot praksisen fra mange jødiske leger, brukte den svært overvurderte borgermester Michael Bloomberg valgåret til å si at slik «fri utøvelse» ikke skal forstyrres.

Vi snakker nå som om det var latterlig å noensinne mistenke katolske biskoper for noe annet enn de høyeste motiver, til tross for at da John F. Kennedy brøt det uuttalte tabuet om å velge en katolikk til president, hadde Vatikanet nettopp begynt å vurdere en offentlig avbikt for århundrer med jødehat og en nyere sympati for fascismen. Selv i dag er mange avslappede katolikker forskrekket over Vatikanets beskyttelse av menn som er ettersøkt til avhør i en av de groveste av alle forbrytelser: organisert voldtekt av barn. Det er generell enighet om at kirkens atferd og autonomi må endres for å ta hensyn til både amerikansk lov og amerikanske moralske holdninger. Så mye for den naive påkallingen av «fri utøvelse».

Man kan lett gå videre. Scientologikirken, den forenede kirken av Sun Myung Moon og Ku Klux Klan er alle trosbaserte organisasjoner, og har alle rett til beskyttelse under First Amendment. Men de er alle også underlagt et kompleks av lover som regulerer skattemessige fritak, svindel, rasisme og vold, til et punkt hvor «fri utøvelse» for den tredjes vedkommende er – ved hjelp av det føderale politi og streng offentlig misbilligelse – redusert til en rest av sitt tidligere jeg.

Nå til islam. Den er, for det første, en religion som gjør krav på svært mye på egne vegne, som angivelig de siste og endelige guds ord, og uttrykker en ambisjon om å bli verdens eneste religion. Noen av dens tilhengere følger eller forsvarer praksisen med flerkoneri, tvangsekteskap, omskjæring, obligatorisk tilsløring av kvinner og sensur av ikke-muslimske magasiner og medier. Islams lære er generelt mistenksom til selve ideen om separasjon av stat og kirke. Andre læresetninger, avhengig av kontekst, kan bli holdt for å utvise en svært sterk forakt for andre religioner, såvel som kjetterske former for islam. Muslimer i Amerika, inkludert medlemmer av de væpnede styrkene, har allerede vist seg å være villige til å svare på ordre gitt av utenlandske terroristorganisasjoner. Mest urovekkende er det at det ikke er noen autoritet innen troen som ser ut til å ha makt til å definitivt avgjøre at slik praksis, eller slike læresetninger, eller slike handlinger, er i absolutt og fullstendig strid med forskriftene fra selve religionen.

Selv reaksjonene på kritikk fra «moderate» muslimer er ikke entydig betryggende. «Noe av hva folk sier i denne moskestriden er meget likt det tyske medier sa om jøder på 1920-tallet og 1930-tallet,» sa imam Abdullah Antepli, den muslimske kapellan ved Duke University, til The New York Times. (Ja, vi husker alle de jødiske selvmordsbomberne i denne perioden, som vi husker de jødiske ropene om hellig krig, de jødiske kravene om tilsløring av kvinner og steining av homofile, og de jødiske brenningene av aviser som publiserte karikaturer de ikke likte.) Hva som trengs fra tilhengere av denne veldig selvsikre troen er mer selvkritikk og mindre selvmedlidenhet og selvrettferdighet.

De som ønsker at det ikke skal være noen moskéer i Amerika har allerede tapt debatten: Globalisering, ikke mindre enn løftet om amerikansk frihet, garanterer at USA vil ha en muslimsk befolkning av noen størrelse. Det eneste spørsmålet blir da hva slags, eller rettere sagt hvilke slag, islam den vil følge. Det er en utmerket mulighet for et sunt, pluralistisk resultat, men det er svært usannsynlig at dette kan skje uten at muslimer, som sine forgjengere på disse strendene, blir tvunget til å forlate visse forutsetninger som er eksklusive for dem. Temming og domestisering av religion er et av sivilisasjonens uopphørlige gjøremål. De som later som at vi kan hoppe over dette stadiet i den foreliggende saken har bedratt seg selv og ber om trøbbel, ikke bare i fremtiden, men i umiddelbar nåtid.

National Post: It isn’t just Islam, by Christopher Hitchens