Fra Netflix-filmen Athena fra 2022.

Hva er viktigst for Macron, hans egen person og makt, eller Frankrikes overlevelse? Den som har historisk bevissthet ser en eskalerende kurve, som hvis den fortsetter vil ende med Frankrikes fall. Det fallet kan anta mange former. Det kan være en politiker som venstreekstremisten Melenchon som inngår et konkordat med imamene, akkurat slik forfatteren Michel Houellebecq skildrer i sin bok, Soumission, Underkastelse.

Da vil romanen ha blitt virkelighet: Opptøyer får myndighetene til å få nervesammenbrudd og politikere inngår kompromiss med imamene. Ro og orden gjenopprettes. Boken utkom i 2015 rett før massakren på Charlie Hebdo og Bataclan i november samme år.

Frankrike har fått det gnidd inn i mange år, men myndighetene viser seg svake. Igjen og igjen.

Det finnes en forløper til dagens unnfallenhet: Da Frankrike falt i 1940 var det også den indre motstanden som brøt sammen, og general Petain ledet et tyskervennlig regime i halvparten av Frankrike, med hovedsete i Vichy, derav navnet Vichy-regjeringen.

Det skulle senere bli forbundet med skam. Det var etter at Charles de Gaulle hadde gjenopprettet Frankrikes ære som leder av Det frie Frankrike.

I 1968 gjorde studentene opprør og 68-generasjonen fikk myten om mai-opprøret. Men det hadde en mørk side. Opprøret truet samfunnsstabiliteten. Da arbeiderne sluttet seg til protestene var gode råd dyre. De Gaulle fløy til de franske styrkene i Vest-Tyskland og forsikret seg om at han hadde deres støtte.

Opprøret ble slått ned.

Men mai 68 staket ut en kurs som dagens venstreside har fortsatt: De foretrekker «araberne» fremfor franskmenn. De gjør det i anti-rasismens navn. De døper seg i ant-rasismen og vasker vekk Frankrikes skyld. Det er samme psykologi blant venstreorienterte over hele den vestlige verden og særlig i USA der Demokratene har gått fra liberal til venstreekstremt. Det er et sprang som er historisk og truer republikken.

Ingen offisielle politikere og medier tør å henge bjella på katten. Også de vil bli «frelst». Antirasismen kan forveksles med kristendommen og spiller på syndsbevissthet, men har en helt annen dynamikk. Her finnes ingen tilgivelse eller nåde. Den er aggressiv og krever hevn under dekke av «rettferdighet».

(Stephen Sackur intervjuet Lulas statsråd mot rasisme på Hardtalk. Hun er fra en av de kjente favelaene. Da hennes søster ble myrdet bestemte hun seg for å gå inn i politikken. Sackur var positiv. Men så begynte hun å snakke om at det foregikk et folkemord mot de fattige og mørke brasilianerne. Sackur fikk problemer: -Vet du hva ordet folkemord betyr? Ja, hun brukte det helt bevisst. Samtalen ble ikke hva han hadde tenkt. Men hvis du jobber i BBC kan du ikke gå for langt i å påske at slik retorikk har konsekvenser. Transene i USA sier det samme, og det gjentas fra Det hvite hus, som sier transene har deres støtte, selv etter at en transe massakrerte seks, hvorav tre barn, på en kristen skole i Nashville.)

Transer er per definisjon ofre, selv når de myrder.

For å oppnå rettferdighet må den ha noen å ta ut skylden på: Det blir hvite, i kraft av at de er hvite, dvs. et rasistisk prosjekt, som hvite driver sammen med «araberne»

Det er slik totalitære ideologier er konstruert. De er hevet over kritikk.

Dominanskultur

Den anti-rasistiske ideologien er en dominanskultur, akkurat som islam. Det ene fører til det andre og når du har gått inn den døren er det ingen vei tilbake igjen.

Venstresiden i viktige land som Frankrike og USA begår samme feil som kommunistpartiet i Iran i 1979 og kommunistene i Tyskland før 1933, de utropte det sosialdemokratiske partiet til hovedfiende og dannet Enhetsfronter som var det motsatte: splittende.

Under det hele ligger en illusjon om at man kan leke med tigeren, at man må tro den på dens forsikringer om at den er blitt veganer.

Dette er en gammel historie.

Hvordan var det mulig at Hitler kom til makten, har vi spurt.

Nå kan vi lettere hensette oss i situasjonen for det er ting  idag som forteller oss at det samme er på gang som skjedde den gang:

Myndighetene hadde ikke mental styrke til å se fienden i hvitøyet. De foretrakk kompromisser.

Befolkningen ønsket ikke miste det de hadde og i dag er det langt mer enn i 30-årene. Til sammen førte det til handlingslammelse.

Omveltninger

Men Frankrike har vært her før. De har en historie preget av omveltninger.

Da de Gaulle ville avslutte Algerie-krigen anså en gruppe offiserer i gruppen OAS det som landsforræderi. Da de fikk nyss om at statsminister Debra drev hemmelige forhandlinger med FLN, organiserte de et kupp. Mellom 21-26. april 1961  var det noen timer hvor det gikk rykter om at statskupp var i gang. De Gaulle nedla landingsforbud for militærfly på franske flyplasser. Offiserer ble arrestert. Gidske Anderson var NRKs Paris-korrespondent den gang og leverte noen uforglemmelige rapporter, den gang også NRK hadde store radiostemmer.

Dead and wounded Algerian, members of the rebel FLN group held prisoners by the French army, lie on Algiers street Sept. 22, 1961 after attempting to escape in an army van and gunned down by French troops. The driver of the van, recovering from the incident, sits in back of the vehicle. (AP Photo )

Glem ikke at venstresiden tok FLNs parti også den gangen. De historiske linjene er intakt.

Algerie var ingen vanlig frigjøringskrig. Algerie var innlemmet i Frankrike. Etter frigjøringen ble 150.000 franskmenn myrdet, og 950.000 såkalte pieds noire, franskmenn født og oppvokst i Algerie, måtte flykte. Det satte dype spor.

Når fisefine liberale journalister fra der Spiegel blir sjokkert av Alain Finkielkraut som nevner deportasjoner som en mulig løsning på Frankrikes situasjon er det fordi han kan sin historie. Dagens journalister gjør ikke det. De er diktert av smak, tone og glemsel.

Nasjonen i fare

Skyggen av OAS har aldri helt forsvunnet. Nasjonalsinnede offiserer har publisert to brev som sier at nasjonene er ved å gå i hundene. Men det tåles ingen opposisjon.

Macrons forgjenger Francois Hollande synes ikke unntakstilstand er noen god ide. Han var president under Bataclan, og satt på Stadion de France og så Frankrike spille mot Tyskland da de første selvmordsbomberne detonerte utenfor. Den gang sa han det var krig, men nå er han tilbake i normalen. Krigen er utenkelig selv om den nå utspiller seg i gatene over hele Frankrike.

Hvordan ender det?

I dag skal Nahel Merzouk (17) begraves. Han fremstilles som mammas snille gutt. Men det er et helt annet bilde vi ser av sjåføren i en polskregistrert gul Mercedes. Bildene stemmer ikke. Politimennen som lener seg over bilen sier at «du får en kule i hodet» og mener «hvis du ikke samarbeider». Men mediene fremstiller det som en trussel, ikke en advarsel.

I dag begynner Tour de France i Spania. Til neste år er det Sommer-Ol. Svømmearenaen utenfor Paris er brent ned til grunnen før den ble ferdig.

Avbestillingene strømmer inn til hotellene. Restaurantene går opp i flammer. Pøbelen går nå etter private forretninger.

Det er enda mye som kan rakne i Frankrike, mye som gjenstår å brenne.

Vil befolkningen finne seg i det? Det ser ikke ut til at Macron kommer til å gjøre noe. Men er det mulig å se for seg at kommandokjeden brytes og at politiet begynner å agere på egen hånd?

Politiet kan påberope seg en nødsituasjon. De vil være nasjonens redningsmann.

Slik Napoleon var, slik Charles de Gaulle var i 1940 og i 1962 og 1968.

Historien betyr noe. Finnes det nok kraft og vilje igjen?

Et folk som står sammen kan ikke overvinnes, bare hvis det selv ønsker undergangen (Valdemar Rørdam).