Kommentar

Man må slutte å ”henge på en Brassillach” ved en hver anledning. Venstresida bommer totalt med sitt forsøk som moralens voktere. Det er ikke bare de forfinede, Celine og andre som har skjeletter i skapet. Venstresida har mengder.

Venstresida har sitt ikon, forfatter, forbryter og proklamert homoseksuell, det ondes seremonimester, tilbedt av Sartre, Foucault og Derrida: Jean Genet. Han fascinerer venstresidas intellektuelle som har gjort ham til et symbol i kampen mot urett og undertrykkelse. Dette har de klart ved å hoppe over ”den andre Genet”, han som falt ned i sitt eget sure oppstøt, antisemitten, han som var fascinert av Milicen (det hemmelige politiet i Vichy) og som sammenlignet Auschwitz med en ” vidunderlig rose”.

Jean Genet var fascinert av nazistene, Hitler og av konsentrasjonsleirene allerede fra 1940-tallet og til sin død. Han delte dette emnet med mange andre franske fascistforfattere, blant annet Drieu La Rochelle.

Ikke bare er Genets omgang og forbindelser med ”det hitlerske ideal” omfattende, men den har også etter frigjøringen systematisk blitt benektet og omskrevet av venstresidas intellektuelle.
Ved hjelp fra Sartre, som ga ham sin ubetingede støtte, klarte han å fremstå for verden som ”nazirenset”.
I løpet av 20 år går han fra et nazistisk ideologisk ståsted til den proletariske revolusjon takket være velviljen fra venstresiden OG Andre Malraux.

Fascinert av kropps-og virilitetsdyrkelsen i nazismen forfatter han en forsvarstale for Milicen:
…jeg elsket disse ungene som ga faen i problemene til nasjonen. Jeg var lykkelig for å se Frankrike bli terrorisert av barn med våpen. Men jeg ble enda lykkeligere når disse var gateramp og tyver. Hadde jeg vært yngre skulle jeg blitt en Milicien. Jeg kjærtegnet de vakreste av dem og i hemmelighet tilkjente jeg disse som mine utsendte med fullmakt til å utføre kriminelle handlinger blant borgerstanden, handlinger som jeg av forsiktighetshensyn ikke kunne utføre selv.

Liksom Nazi-Tyskland:
Det er naturlig at dette overfallet, dette gale bandittveldet som var Tyskland, fremtvang hatet hos godtfolket, men hos meg, dyp beundring og sympati. En dag så jeg bak et brystvern tyske soldater skyte mot franske borgere. Jeg følte plutselig skam over å ikke være blant dem med mitt gevær på skulderen og dø ved deres side. Jeg merker meg også at i sentrum av virvelvinden som gikk forut og nesten omsluttet nytelsens øyeblikk, en virvelvind noen ganger mer berusende enn selve utløsningen, det vakreste erotiske bildet, det som alt sikter mot, som en fest i sitt indre, det ble meg gitt av en vakker tysk soldat i svart tankuniform.

Og om massakren i Ourador-Glane:
Jeg har blitt fortalt at den tyske offiseren som beordret massakren i Oradour hadde et mildt drag og en sympatisk utstråling. Han gjorde det han kunne – mye- for poesien. Han fortjener alt fra den. Jeg liker og respekterer denne offiseren.

Cocteau og Sartre tilber denne slemme gutten fra den franske litteraturscenen og betrakter ham som et geni av sin tid.
Cocteau redder ham fra en livstidsdom og Sartre starter skrivingen av et stykke basert på Genets liv, dette kaller han: ”Helgenen Genet, skuespiller (eller hykler O.a) og martyr” og bruker ham som et forbilde i sin utlegning av den filosofiske eksistensialisme.
På toppen av sine parisiske glansdager er hans omgangskrets ingen ringere enn Sartre, Beauvoir, Giacometti, Henri Matisse og Brassai.

Og man klandrer Jean-Marie Le Pen for Brasillach???

Han starter en karriere som dramaturg og suksessen følger, mye på grunn av sitt rykte og et skandaleombrust levesett. Men denne publikumssuksessen står i kontrast til et ambivalent kritikerkorps og en oppsetningsplan som lenge blir holdt hemmelig.
Hans første stykker blir satt opp av de mest kjente: Roger Blin tar for seg Les Negres, deretter Les Paravents med støtte fra Andre Malraux.

Hans uttalelser blir tydeligere og i politikken finner han ny spenning. Hans stemme vender seg mot den hvite manns tyranni, vestlig undertrykkelse og over den sørgelige tilstanden Frankrike etterlater seg i Nord-Afrika.

Han legger til side skrivingen for å ofre seg for marginale gruppers kamp, ofte fra ytterste venstre: Black Panters som han møter i USA på 1970 tallet og selvsagt OLP, han møter Arafat og Leila Chahid i september 1982, han blir den første vestlige til å få innpass i Chatila etter massakren begått av kristne militsgrupper med støtte fra Israel og Sharon. Hans politiske hovedverk ”4 timer i Chatila” er inspirert av denne hendelsen.

Denne teksten gjør ham til et palestinsk idol, deretter til en helt for alle arabere, og fra nå kan han fritt spasere inn og ut av treningsleirene palestinerne har i Libanon og alle andre lignende leire i alle de arabiske landene. Her møter han også medlemmer av Baader Meinhof banden.

I 1974 støtter han Mitterrands kandidatur til presidentvalget. Gilles Deleuze utgir en bok om hans liv: Glas.
I 1977, publisert i en artikkel kalt «Vold og Brutalitet», bifaller han Baader-bandens voldsbruk og han ser i det palestinske attentatet mot deltagerne i de olympiske leker i Munchen en begynnende terrorisme, helt etter sine egne ønsker.
Men hans antijødiske uttalelser er mindre kjent, de har blitt ”omdannet” av hans venner på venstresida til et ”poetisk objekt”.

”Det jødiske folk, som langt fra er det ulykkeligste på jord —indianerne i Andes har gått lenger i sin armod og ensomhet, har klart å bli trodd på et folkemord mens jødene i Amerika, rik eller fattig, har vært spermreserven slik at man kan avle og føre videre det utvalgte folk.” Man kan spørre seg ennå en gang om det jødiske folk ønsker å gjenfinne sin skjebne som et folk på vandring, ydmyket. De har nå for lenge fremstilt seg selv i lyset av massakrer som de påfører andre og i skyggen fra fortiden ønsker å få tilbake, om de noensinne har vært det, sin rolle som jordens salt? Men hvilken holdning! Sovjetunionen og de arabiske landene har ved å nekte å intervenere i denne krigen endelig fått vise hele verden Israels galskap. Som en dement midt blant andre nasjoner.

Dette førte ikke til noe mer enn noen banale kommentarer fra Sartre og fra andre intellektuelle en og annen sjelden kritisk røst som først og fremst fokuserte på hans uttalelser om Hitler.

På hvilket grunnlag tillater venstresiden seg å kritisere Le Pen? Å gi ham en moralsk lekse? De, anti-Dreyfuserne som kom fra venstresida og som endte i tjeneste i Vichy, har nå fått pusset støvet av sin biografi og uten arbeidet til Simon Epstein hadde deres omgang og forbindelse med nazistene vært glemt i dag.

Michel Ciardi

Simon Epstein , Un paradoxe français : Antiracistes dans la Collaboration, antisémites dans la Résistance. Albin Michel. Paris 2008
Simon Epstein, Les Dreyfusards sous l’Occupation. Albin Michel. Paris 2001