Kommentar

Vi er gått inn i mai, en måned preget av store og tradisjonelle demonstrasjoner i vårt eget, fredelige fedreland og innimellom av betydelig mer uryddige vårmanifestasjoner i enkelte utland der revolusjonære stemninger ligger nærmere huden enn de gjør her; dette er bakgrunnen for det aktivistiske tittelropet som så absolutt er ment en smule (men ikke bare!) ertende. For hva er en anark, altså direkte oversatt en ”ustyrt” eller ”ustyrlig”? Er tittelvalget kan hende en måte å ”komme ut av skapet” på for en skribent med anarkistiske tilbøyeligheter? Nja, fullt så galt er det vel ikke, skjønt jeg skal ikke nekte for at mistanken bak et slikt spørsmål ikke er helt uberettiget.

Jeg skal prøve å forklare hva jeg mener. Det innebærer at vi må ta en tur innom en særdeles omstridt og meget gammel kriger, forfatter og intellektuell (joda, jeg har lett etter et påskudd for å gjøre nettopp det), og i særdeleshet at vi må ta for oss det han skrev om den frie og ansvarlige borgeren, altså anarken. Til sist skal vi se om disse prinsippene har noen berøringspunkter med, eller endog kan tillempes på, det moderne norske samfunnet.

German Writer Ernst Junger

Mannen jeg snakker om, han som skrev om anarken, er tyskeren Ernst Jünger (1895-1998). Den unge Ernst demonstrerte så åpenbart mer av hva voksne karakteriserer som initiativ enn evne til konsekvenstenkning da han i 1913 stakk av hjemmefra og meldte seg til Fremmedlegionen. Han rakk å tjenestegjøre en kort tid i Afrika, forsøkte å rømme, men ble tatt. Til sist ble han likevel sendt hjem fordi det ble klart at han hadde vært underårig da han vervet seg, han hadde løyet på alderen. Men nå var storkrigen brutt ut i Europa og Jünger meldte seg frivillig igjen, denne gang til den keiserlige tyske armé. Han deltok på Vestfronten under flere år der han åpenbart hadde usedvanlig mye flaks (han ble såret, til dels alvorlig, ikke færre enn sju ganger i følge det jeg har lest), men der han også markerte seg som en dyktig og svært modig stridsmann. Dette resulterte i tildeling av flere æresbevisninger og medaljer, blant annet Jernkorset av både annen og første klasse, Ridderkorset og i 1918 også Preussens høyeste utmerkelse, Pour le Mérite (Den blå Max). Under hele krigen leste han mye og skrev dagbok mellom slagene. Disse notatene og tankene han gjorde seg mens livet bikket på knivseggen, skulle senere utgjøre kjernen i hans lange forfatterskap.

De første årene etter verdenskrigen fortsatte Junger som løytnant, men i 1923 ble han endelig demobilisert. 1920-tallet var for hans vedkommende ellers preget av at han giftet seg og fikk barn, at han studerte (først og fremst filosofi og biologiske fag; han ble siden en kjent entomolog), at han ble en del av den høyrerevolusjonære motstanden mot Weimar-republikken som han mente legemliggjorde alt det foraktfulle ved det moderne samfunnet, men først og fremst ved at forfatterkarrieren skjøt fart. I 1920 gav han på eget forlag ut ”In Stahlgewittern” (I stålstormer; på norsk kom boken først i 1997) som med ett slag gjorde ham berømt (den fremstående franske intellektuelle og senere nobelprisvinner Andre Gide omtalte ”In Stahlgewittern” som ”den vakreste boken om krigen jeg kjenner”) og senere samme tiår kom skrifter og bøker med titler som ”Der Kampf als inneres Erlebnis” (Kampen som indre opplevelse), ”Sturm” (Storm) og ”Der Kampf um das Reich” (Kampen om riket). Junger fremsto som, og var utvilsomt, en krigsforherligende nasjonalist og antidemokrat, en høyrerevolusjonær motstander av forsøket på å omdanne nederlagets Tyskland til en temmet, demokratisk stat uten storpolitiske og militære ambisjoner. På mange måter var han det rake motstykket til sin samtidige forfatter- og soldatkollega, Erich Maria Remarque (Intet nytt fra Vestfronten), hvis tanker og bøker gav langt større gjenklang hos oss og som jeg selv vokste opp med.

Så var han vel fascist og nazist da, denne litterære eks-soldaten, Jünger, og som sådan en hvis idéer og tanker vi i ettertiden, vi som har kunnskapen om andre verdenskrigs grusomheter som et etisk fundament å lene oss mot, ikke behøver å verdige oppmerksomhet? Denne slutningen er feil, for Jünger ble på ingen måte den intellektuelle gallionsfiguren nazistene i Tyskland ønsket seg.

Utover 30-tallet trakk han seg isteden tilbake fra alt som smakte av politikk. Han ble aldri nasjonalsosialist og mye tyder på at han mislikte denne kollektivistiske og totalitære bevegelsen nesten like mye som det øvrige han så av organisert politisk virksomhet i samtiden. Hitleristene tilbød ham et sete i Riksdagen; Jünger avslo. De ville ha ham som leder for det tyske litteraturakademiet; Jünger avslo igjen. Forholdet ble mer og mer anstrengt og allerede i 1933 fikk han sitt hjem gjennomsøkt av Gestapo, men noen full og åpen konflikt mellom nazistene og Jünger brøt ikke ut.

Under andre verdenskrig var Jünger skrivebordskaptein i Paris. Han pleiet omgjenge med flere franske intellektuelle og fant i blant et givende åndelig fellesskap med dem mens det andre ganger skar seg ettertrykkelig. Jean-Paul Sarte sa følgende om ham: ”Det er ingen jeg hater mer enn Jünger, ikke fordi han er tysker, men fordi han er aristokrat.” Jünger var perifert involvert i konspirasjoner for å styrte Hitler (hans nærmeste sjef var aktivt med i de militære kupplanene), men unngikk arrestasjon etter det mislykkede attentatforsøket sommeren 1944. Hans ene sønn havnet derimot på grunn av regimekritikk i en straffebataljon der han falt.

Etter krigen nektet Junger å la seg denazifisere av britene (han syntes forlangendet var skivebom) og fikk derfor publikasjonsforbud noen år, men deretter ble hans lange liv igjen fylt av skriving og publisering av dagbøker, artikler, fantasier og romaner som gjorde ham til en høyt elsket og respektert forfatter. Ved siden av den tyskspråklige verden nøt han spesielt stor anseelse i Frankrike.  Han ble ansett som en ordets mester, en av de største innen tysk litteratur, og han mottok flere fine priser, også internasjonale. Sammen med president Mitterand og forbundskansler Kohl deltok han i 1984 i en minnestund ved Verdun over den dårskap som hadde kostet så mange unge livet under Den store krigen. Der kalte han den tyske krigsideologien fra sin egen ungdomstid for ”en fryktelig feil.”

Jünger var så åpenbart ingen enkel natur. Han var et helt, men samtidig sammensatt, menneske som endret seg hele livet igjennom. Ikke sjelden både agerte han og tenkte på måter som kom som en overraskelse på omgivelsene. Noe av det han gjorde, sa og skrev synes jeg er verdifullt, annet var det ikke. Thomas Nivens engelskspråklige biografi fra 1996 om første delen av Jüngers liv og virke er et godt sted å begynne for den som vil vite mer om ham. I 100-årsalderen gjorde den gamle mannen en siste bråvending da han konverterte til katolisismen.

Men det var Jüngers forhold til styring og personlig frihet vi skulle konsentrere oss om. I 1939 kom han med boken ”Auf den Marmorklippen” (På marmorklippene) der han metaforisk kritiserte ufriheten og totalitarismen som preget nazi-Tyskland; han klarte seg unna først og fremst takket være sin status som ikon for den nasjonalistiske tyske høyresiden. En god stund etter krigen, i 1977, kom fantasifortellingen ”Eumeswil” der idéene om anarken ble lagt fram i større bredde etter at tidligere skrifter (også av andre, ikke minst filosofen Max Stirner) hadde antydet tematikken. Handlingen i boken foregår i et fiktivt, postapokalyptisk, totalitært samfunn. Hovedpersonen Manuel (allment oppfattet som Jüngers alter ego) er en frihetselskende, suveren og selvstendig borger, men samtidig smart nok til å vite at han ikke må avsløre sin motstand mot dem som styrer (han arbeider til og med på kveldstid som bartender hos tyrannen, så dreven er han).

Grenseoppgangen mellom anarken og anarkisten ligger Jünger på hjertet; han vil ikke risikere å bli oppfattet som støttende de sistnevntes ideologi. Anarken er anarkistens positive motstykke, skriver han. Videre ”er anarken til anarkisten det monarken er til monarkisten;” dette lyder bra, men akkurat her er det i beste fall uklart for meg hva han mener. Jünger er på det rene med at det er lett å mistolke skikkelsen eller konseptet (en bekymring jeg skjønner) og prøver å tydeliggjøre: Anarken innser betydningen av ledelse og forakter ikke autoritet, forklarer uttrykkets opphavsmann, tvert imot, han trenger autoritet selv når han synes den er svakt fundert. Anarken kaster heller ikke vrak på troen, han trenger noe som er verdt å tro på, men i alminnelighet holder han seg mer til fakta enn til tro.

Det er ikke alltid like klart og tydelig, som sagt, men så er det da heller ingen politisk instruksjonstekst eller ”lær å leve”-manual Jünger har gitt oss. Man får ikke glemme at anarken er en litterær skapning og endatil en betydelig sådan. Trass i sine både tøyelige og føyelige kanter går han likevel også inn i en politisk-historisk-ideologisk sammenheng der han målbærer, eller i alle fall illustrerer, en overlevelsesstrategi for det tenkende enkeltmennesket som stilles overfor en (under)trykkende samfunnsmakt. Problematikken er ikke akterutseilt siden Jünger skrev, og man trenger ikke gå utover hverken egne landegrenser eller egen tid for å finne den relevant. I lokal klartekst: Enkeltmennesker som ikke er enige i viktige sider ved den norske statsideologien og meningsmessige konsensus slik den utspiller seg langs Ap-Høyre aksen, risikerer betydelige omkostninger hvis opposisjonen målbæres tydelig nok til å irritere Makta, både yrkesmessig og sosialt. Noen mister jobben, andre opplever karrieremessige vansker av mindre fundamental natur, ytterligere langt flere utsettes for ulike andre sosiale sanksjoner som vi er så flinke til å håndheve her til lands. Hvordan forholde seg til en slik situasjon, til et slikt trusselbilde?

Jünger gjorde et poeng av at anarken alltid opptrådte upåfallende og normalt slik at hans opposisjonelle sinnelag ikke kunne oppdages. Også i Norge er dette langt på vei den tryggeste strategien; straffereaksjonene som ellers slår inn, kan som sagt og selv her gå ut over både næring og velferd. Maktas representanter vil rett nok benekte dette, til og med forsøke å le påstanden bort som uhørt og reflekterende en forstyrret virkelighetsoppfatning, som så aparte at den i seg selv er et bevis på at slike menneskers politiske oppfatninger ikke er noe man behøver å ta alvorlig. Vi andre registrerer dette og konstaterer enda en gang at mange i maktposisjoner ikke ser ut til å ha empati eller forestillingsevne nok til å ta inn over seg at også de med politisk-ideologiske oppfatninger godt utenfor det som finnes reflektert i NRK, Aftenposten og Klassekampen, kan være verdifulle mennesker med et velutviklet både tanke- og følelsesliv. Ikke minst har også de en familie å ta hånd om, en familie som de gjerne vil spare for unødige belastninger.

Vil man unngå blåsten ovenfra, kan resepten til en god venn av meg fortone seg som det mest realistiske alternativet: Konsentrere seg om det nære livet og om å holde den lille flammen levende, som han uttrykker det. Med dette mener han å holde en lavest mulig profil, men samtidig se til at det som oppfattes som sant, blir fortalt i alle fall innen familiekretsen, i overleveringene fra foreldre til barn. Derved tilkjennegir min venn en klassisk ambisjon som har reddet kulturen i mange nasjoner og til mange tider. Det finnes flere måter å være stoisk på, og man skal så langt råd er selv velge sine strider og kamper. Noen ganger er det klokeste bare å være usynlig, sitte på hendene og vente uten å gjøre stort. At dagens såkalte samfunnselite i Norge ikke skjønner at det tenkes i slike baner hos oss, at de mener det er en latterlig overreaksjon, tar jeg til etterretning: Sjelden eller aldri synes de som sitter med definisjons- og annen makt i et samfunn, at det er noe alvorlig galt med maktforholdene. Heller ikke på dette området er vi noe riktig annerledesland her hjemme.

Hvilken holdning man velger til det som oppfattes som uklokt og urettferdig i fedrelandet, reflekterer de politiske forholdene, men selvsagt enda mer de egne karaktertrekkene. Om man forsøker å ta lærdom av anarken, av andre historiske eller litterære forbilder eller velger å nyttiggjøre seg erfaringene til mer nærliggende eksponenter for samfunnsmessige overlevelsesstrategier, er kan hende ikke det viktigste. Det finnes godt om folk som har vist vilje til å stå opp for sannheten, hver på sitt vis og etter egen evne, også i langt mer repressive og farlige samfunn enn vårt. De var alle forskjellige, men samtlige var verdifulle. Vi ærer dem best ved å følge i deres fotspor.

Les også

-
-
-
-
-
-