Michael Tetzschner har en knusende observasjon mot slutten av sin anmeldelse av Jonas Gahr Støres bok «I bevegelse. Veivalg for det 21. århundre» (Klassekampen 17. september).

Han har festet seg ved Gahr Støres lettvinte omgang med sannheten: Han har ett standpunkt inntil han har et annet. Kollbøtten om oljereserver vitnet om en politiker som enten tror han har mediene i sin hule hånd og kan tillate seg hva som helst, eller en som undervurderer publikum. Gahr Støre forsøkte å tekkes den engasjerte miljøungdommen i AUF: to redjedeler av reservene kan måtte bli liggende. Da LO og Statoil begynte å brumme og kreve avklaring, kom forsikringen: Alt blir som før. Det var kull han mente.

Hos folk på innsiden oppstår tvilen: Er denne mannen til å stole på? Er han så dyktig som det utbasuneres? Begge spørsmål kan ha negative svar.

I enda høyere grad gjelder skepsisen det betente spørsmålet om 22/7 og hvem som har ansvaret. Den siste delen av boken er et 44 sider langt essay. Gahr Støre er blant dem som mener at det norske samfunnet ennå ikke har tatt noe politisk oppgjør med «holdningen» og «ideologien».

Høyre-folk har generelt gått stille i dørene på dette punkt. Derfor er det oppsiktsvekkende at Tetzschner er såpass klar. Han fester seg ved Gahr Støres debattmetode, som er argumentasjon ved bruk av stedfortreder.

Ved å bruke en person hvis utsagn man påberoper seg, kan man ramme andre minst like effektivt. Blir man konfrontert med uttalelsen, kan man jo bare si at det var et sitat. Ett eksempel på dette finnes i det tidligere nevnte kapittelet om 22. juli. Støre sier at «det er hardt for noen å forsone seg med at Breiviks foretrukne parti er i regjering».

Det er en insinuant setning som det er vanskelig å forsvare seg mot. Gahr Støre slår an en tone, og den plukkes opp av andre. Han sørger alltid for «deniability», for muligheten til å kunne benekte at det var dette han mente.

Under Debatten i NRK for snart et år siden sa Gahr Støre – da samtalen gjaldt sosialdemokratiets ansvar for radikaliserte muslimer – at venstresiden aldri falt for fristelsen til å gi FrP ansvaret for Breivik. Han slipper unna med det fordi norsk presse selv benytter stedfortreder og benektelse på samme måte. Alliansen sosialdemokrati og presse er på sikt ødeleggende for begge parter.

En annen beslektet og velkjent metode er guilt by association:

For øvrig er mye av kapittelet en sammenblanding av negative, internasjonale fenomener som leseren selv alt etter egne fordommer og manglende forkunnskap fritt kan knytte til Siv Jensen, FrP eller andre underlødige elementer i samfunnet.

Tegnene til at Ap skal spille 22. juli-kortet, lover ikke godt for debattklimaet fremover.

Hvis Tetzschner sier det, må flere tenke det. Men de sier det ikke høyt.

Gahr Støre er tydeligvis på samme linje som det offisielle Sverige: Folk skal bankes på plass, og de skal synge høyt mens de slutter rekkene. For å la seg lede, må man ha en fiende. Det er det Gahr Støre viser at han er villig til å peke ut. Via stråmenn. Å spille på folks fordommer og manglende kunnskap er gamle triks pressen hjelper ham med.

Slik pulveriseres ansvaret. Det var aldri noen som oppfordret til å kaste den første sten. Eller?

Katrine Winkel Holm ytret i helgen bekymring for samfunnsklimaet i Sverige. Hva om noe tilstøter Jimmy Åkesson? Med den hatretorikk som svenske medier spyr ut og det voldsvenstre som vi vet finnes i Sverige, er dette en begrunnet frykt. Det er ikke hyggelig å gjøre seg slike overveielser om en offentlig person. Men i Åkessons tilfelle er det på sin plass. Pim Fortuyns skjebne har relevans. Han ble også båret på en populær bølge. En venstreekstrem følte at han hadde rett til å begå drap for å beskytte Nederlands muslimer. Fortuyn ble skutt på parkeringsplasen til Radio Hilversum, og Nederland har ikke vært det samme siden.

Det er påfallende at mediene ikke ser konturene av et lignende scenario i Sverige. I stedet fortsetter de å stille alle Breivik har vært innom til ansvar for 22/7. Det er et grep det er umulig å komme ut av.

Aftenpostens Per Anders Madsen «ser» faresignalene ved Gahr Støres konstruksjon. Klarer Gahr Støre å påvise sammenhengen mellom ord og handling?

Han gjør ikke det. Broen mangler. Sammenhengen forblir et postulat, og jeg klarer ikke fri meg fra tanken om at det skyldes at Støres tilnærming er for smalsporet politisk. Det har fratatt ham muligheten til å analysere en annen hypotese, nemlig at årsaksforholdet også kan gå motsatt vei. Det var ikke ideologen som ble drapsmann, det var drapsmannen som ble ideolog. Den ensomme ulven kom ikke fra en flokk, ulven oppsøkte flokken for å finne en teori som kunne tilpasses og brukes slik at drap kunne rettferdiggjøres.

Madsen nøyer seg med å si at perspektivet er for «politisk», men kommer ikke inn på «bruken av 22. juli-kortet» slik Tetzschner gjør. At Tetzschner tar fatt i metodene, er det sentrale. Å tillate noen å ha og bruke et slikt kort, er det samme som å skrive ut en blank sjekk. Det er å suspendere politikkens frie dynamikk. Å kunne delta vil si at man har ansvar. Det gjelder både venstre- og høyresiden.

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂