Sakset/Fra hofta

Uansett utfall, Arbeiderpartiet blir ikke det samme etter denne valgkampen. Det er blitt et parti som alle andre: feilbarlig, sårbart, som må tåle kritiske spørsmål.

Arbeiderpartiet hadde privilegier – det gjaldt andre regler for Ap. Det hadde klart å plassere seg som det statsbærende partiet. Ap eide staten.

Nedgangen begynte lenge før Støre entret scenen, men hans svakheter har understreket hvor store problemer Ap har: Partiet er usikker på budskapet fordi man er usikker på hvem man er.

Partiorganisasjonen har vært ryggraden, stivet opp av LO, mediene, FAFO og vissheten om å være statsbærende. Ingen tuller med Arbeiderpartiet!

Det har vært flere varsler om at heller ikke Ap kan ta velgerne for gitt. Jagland trodde det da han satte listen ved 36 prosent. Nå er partiet 10 prosentpoeng lavere.

Hvordan kunne partiet velge en gutt fra overklassen til å bli leder? Var det fordi han hadde trollbundet dem som utenriksminister i syv år? Den verdensvante, veltalende umin tok innersvingen på vanlige folk. Hvordan skulle de kunne avslørt at han var en bløff?

Svar: ved å bruke magefølelsen. Jonas Gahr Støre har aldri hatt snev av det folkelige som er en absolutt forutsetning for å kunne lede et norsk parti. Erna Solberg er langt mer folkelig enn lederen av Arbeiderpartiet. Denne forskjellen mellom dem er på grensen til latterlig.

Det er ikke gull alt som glimrer, heter det. Jonas glimret. Han kunne bære en dress, han kunne beherske pressen og få dem til å bli som statister i sitt show. Men for å bli leder i Arbeiderpartiet, trengs det noe helt annet.

Jonas ser ut til å være et gigantisk feilgrep: Ikke bare kommer han fra et område av byen der få stemmer Ap, han har også personlige feil som er så store at han blamerer seg selv i velgernes øyne.

Det vi har sett i sommer, er den rene farse. Med bryggesaken, hedgefond-investeringer, byggeprosjektet og – på toppen av det hele – forsøk på å påvirke akademikere slik at de opplever det ubehagelig. Det siste er det erfarne Hans Kristian Amundsen som står for.

Noe har gått alvorlig galt.

Når Ap svikter, er det noe i hele regien som går galt: Ap skal levere tryggheten og rammene: De andre partiene er mer eller mindre statister i denne oppførselen. Mediene sørger for at Høyre og Fremskrittspartiet aldri får dominere og ta initiativet.

Det har de likevel klart denne gangen. Takket være Sylvi og Erna. Det har forrykket hele balansen i norsk politikk.

Hvis Jonas skal styre på MDGs, SVs eller Rødts nåde, kan det gå fra vondt til verre. Jonas kan bli revet i filler. Alle partiene profilerer seg på saker som Ap ikke kan godta.

Ap bør innerst inne håpe at de får fire nye år i opposisjon til å tenke ut et nytt budskap.

Ap bør se til Danmark, der søsterpartiet har slått inn på en helt annen politikk i innvandrerspørsmål, som vil si sikkerhet, kriminalitet, friskoler, personvern. Det er ikke den ting som ikke henger sammen med «innvandring».

Dette har ikke Ap villet ta inn over seg. Ap følger i «sossarnas» spor: Intet galt å se her. Ingen fare. Full fart forover. Lenge etter at velgerne har oppdaget alle skjærene, står Jonas på broa som en gallionsfigur. Men det skinner ikke av ham som før. Velgerne går i livbåtene.

Etter hvert som valgkampen skred frem, virket Støre patetisk.

Ørnen blant partier er blitt pjuskete og klarer knapt å gå inn for landing.

11. september er en historisk dato.