Sakset/Fra hofta

Jonas Gahr Støre valgnatten i Folkets Hus. Foto: Joachim Dagenborg/Reuters/Scanpix

 

Kommentatorene gir ulike forklaringer på Arbeiderpartiets kraftige tilbakegang i valget. De fleste som har forsøkt øvelsen, vet at det er umulig å stå lenge i spagat.

Arbeiderpartiet har en mangfoldig velgermasse bak seg. I takt med utviklingen av samfunnet, har både ledelse og medlemmer av partiet gått i ulike retninger. I dag er de en skjønn forening av karrierebevisste akademikere, gamle og unge industriarbeidere, deltidshelsearbeidere, hipstere på Løkka, glødende studenter og konservative, religiøse – og noen liberale – innvandrere. By og land, hand i hand var et tidlig slagord for partiet, men det var på den tiden da medlemmene, uavhengig av bosted, kunne forenes om viktige, felles verdier. I dag lever de i langt større grad i ulike verdener.

Arbeiderpartiet har som et statsbærende parti også vært partiet for de som ønsket en karriere, det er ikke tilfeldig at Stoltenberg, Jagland og Egeland i dag sitter i høye posisjoner i internasjonale organisasjoner. Partiet har også som Christian Skaug skrev så godt om på Document i går, aldri vært en søndagsskole – men hatt store motsetninger internt, som har slått ut i dels stygge personkonflikter. Men hva skjer med organisasjoner som syder av motsetninger – og der ledelsen ikke lytter til grasrota?

Det er ikke bare Jonas Gahr Støre som framstår med to ansikter; Arbeiderpartiet som parti forsøker også å ri altfor mange hester på en gang. Det nytter ikke å snakke om frihet, likhet og likestilling når valgkampen blir lagt til forsamlinger som tilfeldigvis består av kun menn – eller det blant de fremste tillitsvalgte er personer som støtter drap på religionskritikere. Dette er helt grunnleggende. Religionsfrihet, frihet fra kirkens makt og likestillingskampen som Arbeiderpartiet kjempet for, kan aldri forenes med å bøye seg i støvet for nye, fundamentalistiske krefter.

Det er åpenbart flere saker som gjorde velgerne usikre i denne valgkampen; skatteøkninger, velferdsprofittører, oljeboring. Det var likevel særlig to slagord Støre valgte å løfte særlig høyt; «Norge har blitt et kaldere samfunn», med en moralistisk pekefinger særlig mot innvandrings- og integreringsminister Listhaug – og «Alle skal med». Det siste betyr ikke at hele verden skal med – eller alt av ukultur skal med, men det ble faktisk uklart om dette var betydningen.

Bildet av en Støre med stram mine og moralistiske formaninger, sitter fortsatt på netthinnen. Det innbyr ikke til videre følge.