Loven er ikke lik for alle

Hatkrimparagrafen benyttes ikke når etnisk norske utsettes for vold med rasistisk motiv – anvendelsen er forbeholdt minoriteter. «Et vern for alle blir lett et vern for ingen», argumenterer Oslo-politiet. Illustrasjonsfoto: Document.

Oslo-politiet melder at hatkrim mot muslimer er doblet på fire år. Samtidig er hatkrimparagrafen innrettet grovt diskriminerende. Du må være minoritet for å kunne utsettes for hat. Er du nordmann og utsettes for eksempelvis gjengvold, ran, knivstikking eller voldtekt av innvandrere, brukes ikke paragrafen.

Da Aftenposten torsdag meldte om en dobling av anmeldelser av hatkriminalitet mot muslimer, var det en nyhet som sto seg dårlig etter gjennomgang av Stortingets forarbeid, Oslo-politiets definisjon av hatkriminalitet og selve rapporten Aftenposten viser til. Det er ingen grunn til å tro at muslimer utsettes for mer hat enn andre. Det er derimot grunn til å tro at det er stikk motsatt, og at lovverket er innrettet på en slik måte at det kamuflerer overrepresentasjon av kriminelle handlinger begått av muslimer.

Hva er hatkriminalitet

For at noe skal defineres som hatkriminalitet, synes det vesentlig at det foreligger en muntlig eller skriftlig uttalelse om religiøst, etnisk eller på annen måte diskriminerende motiv. På denne måten sidestilles en facebook-kommentar av sorten «jævla pakkis, dra hjem dit du kommer fra» med Manshaus’ angrep mot Al-Noor Islamic Centre i Bærum i august 2019. Det er hatet som er det vesentlige, og det må være hat av en helt spesiell sort.

Oslopolitiet har utarbeidet en egen pamflett for å klargjøre hva hatkriminalitet er; «HATKRIM – Rettslige og praktiske spørsmål». Pamfletten er tilsynelatende til internt bruk.

HATKRIM – Rettslige og praktiske spørsmål

Allerede innledningsvis presenteres det paradoksale i å etablere en egen hatkrimparagraf og en egen avdeling innen politiet som skal arbeide med hatkriminalitet:

Det finnes ingen offisiell eller formell definisjon av hatkriminalitet.

Det kan synes underlig å arbeide ut fra et så udefinert mandat, så politiet klargjør videre hva de mener hatkriminalitet kan være. Det kan ikke være alt hat, det må være et helt spesielt hat:

Oslo politidistrikt finner det mest hensiktsmessig å la hatkriminalitet omfatte de hensynene som er gitt et særskilt strafferettslig vern i de mest sentrale hatkrimbestemmelsene, og da særlig § 185 om hatefulle ytringer og § 186 om diskriminering. Det er flere grunner til dette.

For det første er disse bestemmelsene undergitt den mest grundige rettslige og politiske behandlingen. Disse bestemmelsene er også de mest sentrale når det gjelder å oppfylle Norges folkerettslige forpliktelser på dette området. Det ligger derfor en klar politisk tanke og vilje bak de hensynene/gruppene som er gitt et særskilt vern i disse bestemmelsene.

For det andre er de hensynene som er vernet i disse bestemmelsene knyttet til forholdsvis etablerte begreper. Det gjør avgrensingen mot andre hensyn enklere og forutberegneligheten større.

For det tredje vil det å innlemme mange grupper og hensyn i definisjonen av hatkriminalitet kunne vanne ut begrepet og dermed redusere det særskilte vernet man har ønsket å etablere – ”Et vern for alle blir lett et vern for ingen”.

Det er oppsiktsvekkende at politiet har konkludert med at loven ikke skal være lik for alle. Men det har de altså gjort, med argumentet ”et vern for alle blir lett et vern for ingen”. Dersom man ikke tilhører en minoritet, kan man altså ikke rammes av hatkriminalitet. Oslo politidistrikt har valgt å definere hatkriminalitet slik:

Straffbare handlinger som helt eller delvis er motivert av hat eller negative holdninger på grunn av etnisitet, religion/livssyn, homofil orientering eller nedsatt funksjonsevne.

Du tenkte kanskje at det å være etnisk norsk faller inn under etnisitet? Oslopolitiet spesifiserer:

Etnisitet omfatter nasjonal opprinnelse, avstamming, hudfarge og språk. Annerledes hudfarge som skyldes spesielle tilstander eller sykdom (albinisme, hudsykdommer) faller trolig utenfor, men kan omfattes av alternativet funksjonsnedsettelse. Selvpåført endring i hudfarge omfattes neppe (bleket hud, solariumsbrunfarge).

Hudfarge og utenlandsk opprinnelse er viktige elementer i vurdering av hvorvidt hat er hat, og problematikken rundt hvorvidt en majoritet kan utsettes for hatkrim er kort belyst i pamfletten:

Kan man bruke hatkrimbestemmelsene når motivasjonen er negative holdninger til en majoritet på grunnlag av et av de vernede hensynene? Eksempelvis slår en afrikansk mann ned en etnisk norsk mann fordi han hater nordmenn. Det klare utgangspunktet er at også dette vil være hatkrim. Denne handlingen er vold som er motivert av negative holdninger på grunn av etnisitet og vil derfor rammes av strl § 272 om grov kroppskrenkelse, og vil måtte defineres som hatkrim.

Det at majoritetsbefolkningen har et mindre behov for vern enn minoritetsbefolkningen kan føre til at de utmålte straffene for hatkrim mot majoritetsbefolkningen blir noe lavere.

Til tross for at overnevnte eksempel er både nevnt og aktuelt i en by der innvandrere fra MENA-land er overrepresentert i voldssaker, har hatkrimparagrafen ikke blitt benyttet i tilfeller der etniske nordmenn utsettes for vold av innvandrere. Det kan være grunn til å anta at politiet selv ikke registrerer slike saker som hatkrim. Det er nemlig politiet som koder sakene i om lag halvparten av hatkrimtilfellene, ikke den som anmelder eller har blitt utsatt for vold.

– I Oslo anmelder politiet i større grad slik kriminalitet på eget initiativ, for eksempel der politiet er vitne til det. Oslo har en egen hatkrim-gruppe med spesialkompetanse som kun jobber med disse sakene, sier Ingjerd Hansen, seniorrådgiver i Oslo politidistrikt, til Aftenposten.

– De to siste årene har imidlertid religiøs hatkrim kun vært rettet mot muslimer, sier Ingjerd Hansen til avisen.

Ensidig fokus på muslimske ofre

Rapporten om anmeldt hatkriminalitet i 2019 viser at antall anmeldelser totalt har økt fra 175 i 2016 til 278 i fjor. Tidligere år har det vært noen unntak, men i 2019, som i 2018, var alle religiøst motiverte hatkrimanmeldelser i Oslo rettet mot muslimer eller antatte muslimer.

I det hele tatt synes hatkriminalitetsfokuset å dreie seg om hvor skrekkelig majoritetsbefolkningen i Norge behandler muslimer. Dette helt spesielle hatet skal prioriteres foran andre saker av Oslopolitiet. Rapporten trekker fram Manshaus’ terrorangrep som det mest alvorlige tilfellet av hatkriminalitet, men Hansen bekymrer seg også for den mindre alvorlige hatkriminaliteten muslimene utsettes for. Til Aftenposten sier hun at det er store mørketall når det gjelder hatkrim generelt og også mot muslimer:

– Vi har utbredt kontakt med muslimske menigheter gjennom mangfoldskontakter i politiet. De har ofte møter med menighetene. Det er for eksempel mange muslimske taxisjåfører som forteller at de er blitt utsatt for hatefulle ytringer av passasjerer, men ikke har anmeldt forholdet. Vi vet også at en del muslimske vektere som jobber i utelivsbransjen, har opplevd episoder som de ikke anmelder, sier Hansen.

Politiet er særlig opptatt av at slike episoder skaper frykt og uro hos andre enn dem som er direkte utsatt.

– Hvis en muslimsk kvinne får hijaben trukket av, så vil det kunne skape frykt i hennes miljø – også andre vil være engstelige for det, sier Hansen.

Forsker Sindre Bangstad i Kifo (Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning) er også intervjuet i Aftenposten, og presiserer i likhet med Hansen at muslimer utsettes for spesielt mye hatkrim:

– Når det gjelder utbredelsen av islamofobi, ser vi i rapporter som Holocaustsenteret kom med i 2012 og 2018, at negative fordommer mot muslimer er voksende i Norge. Det er blant annet flere som tenker slik at muslimer vil ta over, sier Bangstad.

Bangstad er opptatt av at retorikk er farlig.

– Man må ta den type retorikk på største alvor. Det er likevel en vanskelig oppgave for PST å vite når det tipper over, og man går fra ord til handlinger.

Professor Tore Bjørgo er leder i Senter for ekstremismeforskning ved UiO, tror også at nordmenns retorikk mot muslimer er veldig farlig. På spørsmål fra Aftenposten om hva han tror økningen av hatkrim mot muslimer skyldes, svarer Bjørgo:

– Noe av det kan forklares med at politiet har mer fokus på det. Flere anmelder forholdene fordi de har mer tillit til politiet nå. Noen spørreundersøkelser viser også at fordommer og hat mot muslimer i stor grad er knyttet til den eldre delen av befolkningen, mens slike holdninger er mindre utbredt blant unge.

Et pussig utslag av å misforstå den antatt farlige retorikken, kommer til uttrykk i selve rapporten:

Også i denne rapporten er det laget underkategorier for de ulike grunnlagene, og vi starter med å se nærmere på grunnlaget etnisitet.

I flere av forholdene er det tydelig at gjerningspersonen legger vekt på at fornærmede er ”utlending” – og at kontinentbakgrunn spiller liten rolle. Kontinentbakgrunn kommer likevel inn i noen forhold da det er sagt «neger», «pakkis», «guling» «polakk» osv – som indikerer kontinentbakgrunn.

Oslopolitiet tror tilsynelatende at «polakk» er et skjellsord på linje med «pakkis». Den underliggende antakelsen om at alle vil være nordmenn dersom de fikk velge, synes både nedlatende og ufrivillig komisk. Undertegnede har aldri møtt en eneste polakk som har latt seg fornærme av at noen konstaterer at han er fra Polen. Tvert i mot er polakker stolte av nasjonaliteten sin.

Alt som ikke er hat

At muslimer er utsatt for så mye hat fra majoritetsbefolkningen, mens de selv ikke utsetter nordmenn for hatkriminalitet, synes underlig, sett i lys av all tilgjengelig statistikk. Innvandrere fra ikke-vestlige land er grovt overrepresentert på kriminalitetsstatistikken, men til tross for at de har størst overrepresentasjon i den groveste kriminaliteten, er de altså uten hatmotiv.

Kilde: Dagbladet/SSB

Vi kan altså konstatere at mishandling, ran, voldtekt, drap og grov kroppsskade ikke faller inn under hatkriminalitet, mens kommentarer i sosiale medier er hatkrim. Det kan synes som Oslopolitiets minoritetsforståelse er både diskriminerende og selektiv. Hva regnes en etnisk norsk person i de mest innvandrertette bydelene som? Er personen majoritet eller minoritet?

I likhet med overrepresentasjon av grov voldskriminalitet blant ikke-vestlige innvandrere, har volden i en del Oslo-skoler eksplodert de siste årene, også i de innvandrertette bydelene i øst. I 2015 var det rapportert 900 voldshendelser mot ansatte i Osloskolen. Av disse var 601 alvorlige. Året etter rapporterte lærerne i hovedstaden om 1.940 tilfeller av vold mot lærere. Hele 901 av dem var svært alvorlige hendelser med spark, slag med gjenstander, trusler med kniv, biting og andre alvorlige trusler. Men heller ikke dette er hatkrim.

Den høye voldsforekomsten «kamufleres», slik HRS beskriver:

Det heter at den nye rapporten viser en «kraftig økning i trusler mot lærere i Oslo-skolen», der det rapporteres følgende om 2018 i forhold til 2017:

1.383 ansatte ble utsatt for en eller annen form for vold og trusler i 2018.
«Svært alvorlige» hendelser har økt fra 201 til 340.
«Alvorlige» hendelser har økt fra 748 til 943.
«Lite alvorlige» hendelser har økt fra 600 til 900.

Den observante leser registrerer nok at det ikke er samsvar mellom antall hendelser og antall ansatte som er blitt utsatt. For i sum er det snakk om til sammen 2.183 hendelser i fjor. Det forteller oss igjen at det er 800 flere hendelser enn utsatte ansatte, som igjen betyr at noen ansatte kan være utsatt for (svært) mange hendelser.

I tillegg er det verdt å merke seg at dette er hendelser som skjer i ordinær undervisning. Rapporteringen for 2017 viste at over doblet seg (fra 1.549 til 3.170) når ordinær undervisning og spesialgrupper/spesialskoler ble slått sammen.

Oslopolitiets hatkrim-fokus føyer seg inn i folden av misforstått snillisme mot den gruppen innvandrere som har aller minst behov for særskilt vern. Og til tross for at det finnes en teoretisk mulighet for å dømme andre enn etniske nordmenn for hatkriminalitet, gjøres det ikke. Ikke en gang ved uttalt etnisk hat mot nordmenn, brukes paragrafen. Det framstår rett og slett ikke mulig å utsettes for hat dersom man er norsk.

Document har tidligere påpekt dette paradokset, blant annet i saken Ropte «Jeg hater norske folk, bror!» under grovt, voldelig overfall – IKKE dømt for rasisme:

«Jeg hater norske folk, bror! Hvor mange ganger skal jeg si det?» ropte 17-åringen mens han slo og sparket to studenter – og kameraten hans filmet.

Politiet i Kristiansand ville likevel ikke tiltale ham for rasisme. Han slapp også fengsel til tross for at politiet «ser svært alvorlig på denne hendelsen» og omtaler den som en av de groveste sakene de har etterforsket den siste tiden.

Likhet for loven

Likhet for loven er et prinsipp som går ut på at lover skal gjelde likt for alle, og at alle har krav på samme behandling av offentlige myndigheter og av domstolene. Om denne likheten presiserer Store norske leksikon:

Grunnloven hadde inntil 2014 ingen alminnelig bestemmelse som fastslo likhetsprinsippet, men enkelte av dens bestemmelser i den alminnelige del kunne sees som enkeltutslag av dette, og prinsippet var i praksis anerkjent både av lovgivningsmakten og av de offentlige myndigheter. Ved lov av 21. mai 1999 nummer 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) fikk blant annet FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon lovs status i Norge. Under den store grunnlovsreformen 14. mai 2014 ble setningen «Alle er like for loven» tatt inn som nytt første avsnitt i Grunnlovens § 98.

Når hatkrimparagrafen brukes grovt diskriminerende, eksisterer i realiteten ikke denne likheten for loven. Det synes betimelig å spørre: Trenger vi virkelig en hatkrimparagraf?