Gjesteskribent

Han ble født inn i det, Wikileaks-grunnleggeren Julian Assange: Ekstreme, bisarre ideer om sosial isolering, eksperimentell psykologi, new age og autoritær marxisme kom praktisk talt inn med morsmelken. Konfrontasjoner og flukt – mentalt og fysisk – ble tidlig en del av en hverdag i stadig, rotløs bevegelse.

Det følgende er en dypdykk i Julian Assanges og hans mor Christines verden. Her, i en første del – en skisse av Wikileaks-støttespillerens unge år, slik morens ideologi og praktiske arbeid gradvis har fanget dem inn i tankefengsler hvor psykiatri og ideologi smeltet sammen og ble til hardpakkede forklaringsbilder på en verden som var utålelig.

Julian Assange (39) er født 3. juli 1971 i byen Townswille på nordøstkysten av Australia. Julians mor, Christine, giftet seg ung med Brett Assange ett år etter at Julian var født. Brett, som på denne tiden lede et lite omreisende dukketeater som Julians mor også selv turnerte en del med. De bodde en periode i Byron Bay, et strandsamfunn i New South Wales (Australia), men reiste mye rundt. Deretter flyttet de til Magnetic Island for en ny periode. Denne steinete øya ligger rett utenfor Julians fødeby, på nordøstkysten av Australia. Den er et slags tilfluktssted, som det også knytter det seg mye mystikk til. Det var Christines favorittsted i 1970-årene, etter at hun fikk Assange. Dette var også et sted for hippier. Etter oppbrudd fra mannen Brett flyttet Chistine i 1975 med sine fire årige sønn til foreldrene i Lismore, et par kilometer opp fra østkysten av Australia. Der begynte Julian på Goolmary Primary School. Nå skal det ha vært en forholdsvis rolig periode i Julians liv, noe som kan skyldes Julians besteforeldre på morsiden. Han vår på denne grunnskolen i tre, fire år, fra 1979 til 1983, i følge den australske avisen Northern Star, 29. junli 2010.

Hans klassekamerater fra Lismore forteller til media at Julian var en tilbaketrukket og litt sky elev. Han gikk mye rundt på egen hånd. Et karakteristikk trekk fra denne perioden er at ingen synes å kjenne til familiens faktiske bevegelser og bosteder; noe som er en interessant observasjon i seg selv. Nettverket var ikke stort. Familielivet var svært bevegelig i bokstavelig forstand, også rent geografisk, uten synlige faste holdepunkter. Det var aldri noe reelt hjem for Julian og hans mor. Men øya Magnetic Island er nok et favorittsted.

Julian Assange tidlige barneår preges av en diffus tvetydighet. Det andre vil karakterisere som en belastning blir i outsider-verdenen omskapt til politiske teater hvor fantasi og virkelighet glir over i hverandre: Grandiose ambisjoner om cyberkrig og ødeleggelser som virker overspent (men når man ser hvor han står i dag, er «oppfyllelsen» frapperende). Noe har med Julian Assanges fantasi og nerver å gjøre, andre elementer er tapsbringende opplegg knyttet til voldsomme aggresjonsutbrudd, humørsvigninger, manglende empati og ikke minst smidighet og dynamikk i tett samhandling med andre mennesker. Slikt blir det konflikter av, og det er og blir en annen av Julian Assanges svakheter. Han pådrar seg uvenner av begge kjønn på sin ruglete og flyktige ferd fra sted til sted, med ryggsekk og toilettsaker. Uvenner har arbeidet sammen med ham, og har ikke noe i mot å fortelle om Julians opplegg og arbeidsmetoder. Det er selvsagt ødeleggende over tid, for en som skal være med og lede en hemmelig organisasjon, og som skjuler sine spor hver eneste dag. Noen vil kalle det mangel på sosial kompetanse, i det han forlater sine to dataskjermer. Det dreier seg nemlig om en personlighetstype som kommuniserer langt bedre med en datamaskin enn med mennesker av kjøtt og blod. Og Julian Assange lærte seg tidlig å hate. Akkurat denne kombinasjonen gir ikke automatisk suksess. Så langt har Assange ikke møtt mye motstand i en sårbar, høyelektronisk og fri verden.

Assange er uhyre hårsår for kritiske eller nærgående spørsmål. Kommer et eneste spørsmål som Assange finner upassende kommer gjerne skjellsordene haglende, om han ikke bare snur seg vekk etter en grimase. Et sterkt ønske om kontroll vil skape problemer med media-håndteringen over tid. Han synes å foretrekke etablerte kanaler knyttet til venstre-ekstremistenes nett, noe som helt samtidig avslører en del om Wikileaks-apparatet. For Julian Assange er det ikke snakk om mennesket og systemet. Det er mennesket i systemet, hvor den enkelte automatisk blir til et redskap i den fortsatte kampen mot utpekte fiender. Uten en datamaskin er ikke et helt menneske.

Flukten og sektens merke

Julians mor, Christine befinner seg langt ute til venstre politisk, med sans for autoritær marxisme, intense, politiske kampanjer, kvasi-religiøse og – mildt sagt – eksperimentelle oppdragelsesmetoder i isolerte og lukkede kollektiv. Flukten fra samfunnet ble til en flukt bort fra det meste som er til å holde i for en liten gutt på vei til tenårenes kompliserte verden. Fra 1979, da Julian var åtte år, giftet Christine seg på nytt med en musiker.

Mye synes å dreie seg om ikke å bli formet av de fremmede der ute, av skoler og myndigheter – underforstått slik disse fungerer i Australia og tradisjonelle demokratier. Voldsom konfrontasjon og tilbaketrekking var morens resept for livet, hvor hennes og Julians verden var ett. Der samfunnet utenfor ikke kom til, ble det etter hvert fylt på med likesinnede psykologer og psykiatere, delvis institusjonalisert med til dels bisarre teorier som i sine anvendte, eksperimentelle former ikke synes å stå langt unna nazistiske eksperimenter i 1940-årenes Tyskland. Alt tyllet inn i noe som kunne minne om et ekstremutgave av et New Age-konsept. Folk som har vært inne i slike fanatiske tankefengsler i ulike sekter, må ofte gjennom lang terapi for å komme tilbake til samfunnet.

I 1975 hadde Christina Assange skilt seg fra sin første mann. Hun giftet seg inn en sekt da hun giftet seg på nytt i 1979. Sekten ble kalt «Familien». Slagordet var på engelsk – «Unseen, unknown and unheard». (Kilde: The New Yorker). Stadig i tråd med mor Assanges verdensanskuelse, i jakten på meningsfulle holdepunkter. Julian Assange var 8 år da han sammen med moren ble tatt inn i sekten, heter det i mediene. Men det kan godt hende at kontakten med sekten lå der lenge før Julian ble åtte år. Dette er nemlig noe av det mest ømtålelige og samtidig klart mest traumatiske i Julian Assanges oppvekst, som alle og enhver med forstanden i behold vil forsøke å distansere seg fra. Ikke minst når det gjelder å designe en lederskikkelse som skal være salgbar i Wikileaks sine primære målgrupper.

Sekten «Santinikian Park Association»

Det til dels groteske sekt-opplegget i Santinikian Park Association, også kalt «Familien», var sterkt rasitisk orientert. Nært beslektet med Lebensborn-programmet fra nazi-tyskland. Barna som bodde i dette lukkede kollektivet måtte farge håret for å fremstå som ariske nok. For så å inngå i til dels uhyggelige ekseperimenter. I følge den australske avisen Herald Sun (16. august, 2009) skal nettopp denne lukkede sekten, ha drevet utstrakte psykiatriske eksperimenter, hvor LSD ingikk som en del av det bisarre opplegget. Alt i et umenneskelig, hermetisk lukked miljø, hvor spesielt barna ble helt isolerte. Denne sekten ble ledet av den ekstremt dominerende og kontrollerende Anne Hamilton-Byrne.
I 1987 gikk australsk politi til razzia mot «Familien». De fant 14 barn som hadde vokst opp i total isolasjon, delvis utsultet. Nyheten om denne høyst spesielle politiaksjonen i Australia gikk verden over. Barnas hår var bleket, og de var alle hjernevasket til å tro at de var etterkommere av sektleder Anne Hamilton Byrne og hennes mann Bill. Egentlig var de adopterte fra enslige mødre. Det er uklart hvor lenge Julian Assange befant seg i dette miljøet, og på hvilket tidspunkt hans mor og han selv egentlig brøt med den groteske sekten.

I følge den offisielle versjonen skal Julian Assanges mor i 1982 igjen ha lagt ut på en flukt. Nå med enda et barn hun hadde fått med sin andre mann. Hun var med andre ord på flukt med to barn, fra barnevern og to ulike, men til dels rasende fedre som mente at moren var uskikket til å ha barna. Tidspunktet for det reelle oppbruddet er imidlertid høyst usikkert. Oppbruddet med mann nummer to betød nødvendigvis ikke brudd med sekten og dens ekstremt dominerende leder. Noe som forsåvidt ikke er et uvanlig fenomen i sekter, som ofte har en implisitt kontroll i det de gjerne sitter på hele nettverket – alle nære relasjoner til den eller dem som bryter ut.
Det springende spørsmål er Christine Assanges mulige tilknytning til sekten i ettertid. Over det hele ligger et sterkt nevrotisk og psykiatrisk element, med innslag av New Age og en blanding av psykologiske og religiøse teorier som Christine ikke gir slipp på. I dette ligger klart elementer som har preget Julian Assange, som ikke på noe tidspunkt har hatt muligheter til en selvstendig, kritisk vurdering av verden; altså ut over det fiendebildet hans mor og hennes fortettede ekstremist-miljø kunne servere unge Julian mens han vokste opp.

I etterkant kan det ha blitt fabrikert flere historier for å maskere denne delen av livet, som Herald Sun altså beskrev i en artikkel ,16. august 2009. Dette gjelder spesielt Julian Assanges tilknytning til nettverket som lå rundt sekten, og som på et punkt peker mot finansieringskilder for et spesielt datamiljø i Sverige. Igjen flyter høyre-ekstremister og venstre-ekstremister sammen, men det får bli en historie for seg.

http://www.heraldsun.com.au/news/victoria/the-family-cults-secrets-exposed/story-e6frf7kx-1225761971443

Underveis er det mulig å spore mentale ekistensielle gnagsår, med identifiserbare paranoide elementer. I sum såvidt signifikante at det klart gikk ut over atferden i en kontinuerlig flukt- og beredskapstilstand. Fulgt av primitive forsvarsmekanismer, med sterke aggressive angrep mot det som måtte være av barnevern og myndigheter. Nå var piggene ute nesten døgnet rundt gjennom flere år.
Isolert psykologisk sett nærmer vi oss borderline-fenomenet; et komplekst bilde preget av mye skjult og åpen aggresjon, manipulasjon og voldsomme hevnmotiver som gjerne ledsages både av personforfølgelser, affekt-/impulshandlinger og blindt hat mot myndigheter som assosieres med egne nederlag. Vi har ikke holdepunkter for å utstede noen fjerndiagnoser, og selv om vi ikke ser spesielt lystig på fenomenet Wikileaks skal vi være forsiktig med å trekke for mange konklusjoner, ut fra alt det vi fortsatt ikke vet. Når det er nevnt, noen biter faller stadig på plass.

Psykososial isolasjon og fiendebilder

Julian Assange har ikke vært helt usynlig i landskapet, og mye kan leses ut fra det vi vet om menneskets oppvekstmiljø, generelt og spesielt. Det er nemlig ikke spørsmål om Julian Assange fikk preg av morens aggresjon, isolasjon og flukt. Julian fikk preg som alle andre av det miljø han hadde rundt seg i barndom og oppvekst. Hvor sterkt Julian Assange totalt sett ble farget av sine omgivelser i unge år kunne kanskje Sigmund Freud gitt svar på. Julian har hele tiden samarbeidet tett med sin mor, bortsett fra et oppbrudd som kom da han var 15 år. Vi kan så langt slå fast at Julian fikk svært begrensede muligheter til å vurdere verden på egenhånd, ved holde ideer opp mot hverandre – uten at det var moren som holdt opp ideene for ham. Mulighet til å få bånd til andre personer enn moren var begrenset, for å få korrigerende impulser var også begrenset. Julian ble i stor grad skjermet fra omverdenen, med mye skoleundervisning hjemme, og med en mor som hele tiden fremstår som kontrollerende. Senere ble det litt fjernundervisning på Assange, og han var en periode på et universitet i Australia og studerte fysikk, uten at det kom noe konkret ut av det. Aller minst noen universitetsgrad. Det er mye nerver, konsentrasjonsproblemer og blind fanatisme underveis, så langt i livslinjen. Perioden fra Julian Assange ble voksen tar vi med i andre og siste del om Wikielaks-lederen.

Før Julian Assange var 18 år fikk han barn med en jevngammel samboer. Forholdet brøt snart sammen, og det kom – som for hans mor en generasjon tidligere – til et voldsomt, rasende oppgjør om barnerettigheter rettet mot barnets like unge mor. Etter 33 høringer og appeller gjennom rettsapparat, barnevern og helsemyndigheter, kom Julian Assange og hans mor frem til året 1999, da det skal ha blitt inngått en avtale som lignet på noe midt mellom en våpenhvile og en midlertidig løsning. Hans sønn Daniel er nå voksen og arbeider i et datafirma i Australia.

Offisielt heter det at Julian flyttet 37 ganger med sin mor, før han ble 14 år. Men denne detaljen fremstår som så påfallende tydelig opp i tåkeleggingen rundt Julian Assange at det like gjerne kan dreie seg om en fabrikkert historie, sydd sammen i ettertid – stadig i Assanges politiske teater, i et univers av ordspill – for å hindre fiendene, samt journalister og andre i å spore det reelle miljøet. Hele tiden i et bilde som synes like psykisk og nevrotisk betinget som det er ideologisk, fanatisk og aggressivt. Her var det sjelden rom for mange nyanser.

Vi har et fremmedord for dette som kalles sekundærstereotypi: Man opponerer mot et system (demokratiet), for så å bli mye mer forsteinet og stereotyp både i sinn og skinn enn det demokratiet i sine mest vulgære råkapitalistiske former noen gang kan klare. Det blir som barn som vokser opp på kjøpesentra, i forakt for skolens kjedsomhet og konformitet: De kommer med i gjenger som raskt gjør krav på disiplin og underkastelse, som er mange ganger verre enn det den fortettede, konforme skolekulturen bidro med. Andre fanges inn i sekter.

Med andre ord: Den unge Julian Assange gjennomgikk aldri en normal sosialiseringsprosess. På overflaten, i anarkistisk og liberalistisk perspektiv er utgangspunktet – hjemmeskolen – til å leve med. At folk går lei av myndigheter er ikke unaturlig i seg selv. Men for Julian Assange og hans mor – med en samtidig, iboende diametral motsetning i det reelle alternativ skulle erstatte myndighetenes grep: Sekteriske, enøyde preferanser speilte seg i en autoritære, rigide systemer med ren indoktrinering som virkemiddel. Og med store doser av intoleranse, fulgt av primitive forsvarsmekanismer overfor alle andre meninger og interesser. I en slik psyke blir kommunismen anvendelig, fordi den predikerer samfunnets ødeleggese, kaoset, før et nytt bygges opp. At det skal komme et umenneskelig diktatur som erstatning synes underordnet, i oppstillinger som slår i hjel mye av resonnementet, hvor kommunismen skal være et alternativ til demokratiet. I dette tilfellet, med en Julian Assange som brekkstang under metaforer og retorikk knyttet til mangel på åpenhet i den frie verden. Han har en mac-maskin for hacking og en annen med lagrede data som aldri er på nettet, sammen med en eske pinkort, forskjellige mobiltelefoner og ulike minnebrikker. Samt avansert kodemateriell for kommunikasjon med hjelpere.
Den «åpenhet» som Julian Assange kjemper for er først og fremst definert av han selv – og hans mor, hvor forholdet mellom liv og lære blir uvesentlig for saken. Ødeleggelsen er en del av hevnen. Like mye på det psykologiske som det ideologiske plan. Med så lite mangel på dynamikk, empati og sosial kompetanse at Julian Assanges indre og ytre verden når som helst risikerer å falle sammen – på sin egen tyngde. Midt oppe i dette dreier det seg om veldig mye penger i omløp og veldig mange hemmeligheter. Julian Assanges største fiende er nok han selv. Men etter hvert kan opp til flere vokse seg så store i skyggene rundt Wikileaks at de blir fristet til å falle Julian Assange i ryggen. Lojalitetsbrist er lumsk, sekundær funksjon knyttet til en leder som kommuniserer langt bedre med datamaskiner enn medmennesker.

Roy Vega