Gjesteskribent

For Julian Assange var det å bli voksen nesten like traumatisk som det å bli tenåring. En kombinasjon av intense konfrontasjoner med en ung kone på 17 år, som han så vidt rakk å gifte seg og få et barn med (i omvendt rekkefølge), før det kom til opprivende oppbrudd. Helt samtidig som politiet i 1991 slo til og beslagla data- og hackerutstyr, redskaper Julian hadde brukt til å ta seg inn i det kanadiske teleselskapet Nortels avdeling i Australia. Han er nemlig ikke bare opptatt av hacking mot databaser, men også såkalt «phreaking» – å ta seg inn illegalt på telefonsystem for både å tappe samtaler og misbruke systemene.

I 1990 og 1991 drev Assange mye med dette, sammen med to andre. Virksomheten ble kalt «International Subversiv». Det var først og fremst denne virksomheten han ble dømt for i 1991. Kompetanse for denne spesielle typen hacking kan være utviklet og formidlet videre i Wikileaks-systemet. Lykkes man i å åpne nettverk illegalt kan en også flytte data raskt mellom fremmede servere, og risikoen for å bli oppdaget avtar, rent teoretisk.

Selv for en sinnatagg som Julian Assange er faktorenes orden slett ikke likegyldig når det kommer til management. Det å bygge opp lojale, hemmelige kadre internasjonalt, som så skal drive illegal hacking og cracking, for i neste omgang å distribuere det som er stjålet – det krever ikke bare gode talenter for innovasjon og prosjektering, men det krever også djevelsk god ledelse. Men Julian Assanges stive topdown-hierarki har bare å lystre, samtidig som det avkreves absolutt tillit til lederen og drifting av det hemmelige systemet. Så lenge en sentral koodinator i nettverket heter Julian Assange vil innfall og utfall gi en sann stabel av farlige motsetninger og svakheter som raskt slår gnister; allerede i innledende faser, før en gir seg i kast med nye angrep på så vidt ubeskjedne fiender som USA og NATO.

Prisen på ødelagte datasystemer etter Assanges «phreaking» i teleselskapet Nortel ble anslått til 700. 000 norske kroner. Han risikerte mellom ti og tyve år i fengsel. Men eksisterende lovverk viste seg for svakt, og en appelldomstol reduserte det hele til en klekkelig bot. I stedet for fengsel bar det rett til opphold på psykiatrisk klinikk. I Julian Assanges verden var det «bastardene» der ute som hadde sendt ham dit. Assanges motstandere blir nemlig raskt til bastarder.

Denne anti-holdningen blir forbundet med affekt- og impulskontroll som fungerer dårlig i møte med grunnleggende organisatoriske oppgaver. Assange blir sårbar.

Selve hackingen må isoleres fra distribusjonsledd, da det ellers blir alt for enkelt å slå til med eksisterende lovverk mot hele Wikileaks-systemet. I det stjålet materiale isoleres og publiseres er det straks vanskeligere å finne frem lovhjemler gjennom ordinært rettsapparat. Erfaringene fra rettssaker mot Julian Assange i Australia viser at rettsapparatet ikke er oppdatert for å kunne ta data-tyveri og heleri av slikt materiale. Særlig dersom aktørene binder virksomheten tett opp til eksisterende medier når det gjelder offentliggjøring.

Med spioner på slep

Redaktør Arnand de Borchgrave i Washington Times skriver at Julian Assange opplevde Sovjets oppløsning som et personlig nederlag, og at det var et sterkt urettferdig nederlag.

Australian acquaintances say he was bitterly disappointed by the outcome of the Cold War with a resounding global victory for the United States and its allies. Mr. Assange then began identifying with the defeated «progressives,» from the pensioned-off millions – on starvation stipends – of the old Soviet nomenklatura to the innocent dupes who never realized that the World Peace Council was a KGB-controlled organization (documented in post-Cold War Russian files that opened briefly before the KGB’s successor organization sealed them again).

Dette er interessant, fordi det faktisk speiler seg i det støtteappratet som nå lanserer Julian Assange og Wikileaks internasjonalt. Dette berøres avslutningsvis i denne artikkelen.

I 1990-årene opererte Julian Assange bl.a. under kodenavnet «Mendax» i omtalte gruppe, «International Subversiv». Aggresjon og mangel på tålmodighet bidro til at Assange gikk løs på databaser i det amerikanske luftforsvaret, hvor han nok la mer enn nok spor etter seg til å bli identifisert. Med andre ord: Da han var 30 år i 2001 hadde amerikanske sikkerhetssystemer med stor grad av sannsynlighet behørig registrert den ekstremt aggressive hackeren. Å infiltrere slike lukkede hackermiljø og ekstremistmiljø er ingen stor oppgave for profesjonelle sikkerhetstjenester. Hvilket betyr at store, offensive etterretningsorganer hadde flere år på seg til å nærme seg Julian Assange og hans spesielle omgangkrets i og utenfor Australia og andre steder – altså lenge før navnet Wikileaks dukket opp i 2006. Om de ikke alltid kunne følge Julian Assange og hans hackere fra tastetrykk til tastetrykk, ville det være mulig å identifisere nykomlinger, rekrutteringsmetoder og etter hvert stadig flere av de aggressive og destruktive metodene Julian Assange og hans hjelpere tok i bruk. Om etterretningsorganisasjoner som DEA (USAs militære etterretning) og britiske MI-6 ikke kjørte for full maskin for å plotte Assange, ville hans eksponering av protokoll-dokumenter fra Guantanamo i 2007 få alle varselklokker til å ringe. Om det ikke forhindret hacking og offentliggjøringen av Sarah Palins epost-konto i 2008, ville det trolig forlengst å gått en stille alarm rundt Julian Assanges oppskrytte team. En sak er at han erklærer NATO og USA som sin fiende. En annen sak er det når det samme NATO og USA ser på Julian Assange som sin fiende. Da blir det rått parti, også i bestrebelsene på å utvikle nye hemmelige nettverk.

400 Taliban-informater blottlagt

Å gå løs på NATO-styrkene i Afghanistan i en tidlig fase var nok taktisk sett en blunder: Ved å utfordre operative NATO-styrker pådro Julian Assange seg mye tøffere mottiltak fra både militære og sivile etterretningstjenster umiddelbart. Assange forsøker å gjøre seg til en uskyldig andrepart, ved å vise til «autonome» hackere. Tilsvarende som for kommunistpartienes autonome fronter som driver politisk voldsbruk under demonstrasjoner. Assange hadde fortsatt hatt alle muligheter til å stoppe offentliggjøring av dokumenter som utvetydig skader vestlige tiltak mot terrorisme. Ca. 400 viktige informanter i Taliban og Taliban-kontrollerte området ble umiddelbart blottlagt med navn gjennom Wikileaks, i et modus hvor Assange på sin side konsekvent kalte NATO-styrkene for «bastarder». Terrorister har han åpenbart et avslappet forhold til. Her skal det ikke mye fantasi til for å tenke seg at det i bokstavelig forstand ble mobilisert blant de samme utpekte «bastardene» i NATO for å plugge igjen Wikileaks fremtidige potensialer – over landegrensene. Julian Assange kunne alternativt valgt å skyte ned tre, fire politimenn på gaten i Pittsburg i USA. Noen ville mobilisere, og noen ville kommer etter ham. Og nå er sporingen av Wikileaks å betrakte som en prioritert oppgave. Hacker-feller legges ut i alle operative systemer i tilknytning til NATOs baser, samtidig som kadrene rundt Assange vil kjenne på ubehaget ved at deres bevegelser blir fulgt døgnet rundt.

Nå er Norge et land som i tid og rom er langt unna krig og terror. Dette gir god grobunn for naivitet. I tillegg kommer en mediesituasjon preget av NRK-lisens som finansierer 3.500 statsansatte medarbeidere, og øvrige enøyde, sentrale nyhetsmedier som NTB, Aftenposten og VG Nett. Medier som trinn for trinn har beveget seg ut over til venstre politisk de siste ti årene. Som en konsekvens av dette blir NATO, forsvars- og sikkerhetspolitikk til ikke-tema over en tiårsperiode. Det er også urovekkende mange gamle NATO-motstandere som nå har funnet veien til regjeringskontorene og ikke minst til topps i embetsverket, både i direktorater og departementer.

I sin konsekvens – militært sett – er Julian Assanges våpen like farlige som eksplosivene Taliban-soldatene og Al Qaida løper rundt med. Raskt kunne sikkerhetssystemene i NATO identifisere fire aktive Wikilekas-servere i Sverige, i forbindelse med Afghanistan-dokumentene. Og det er vel ingen overdrivelse at et sted mellom 30 og 50 sivile og militære sikkerhets- og etterretningsorganer nå borrer seg inn i alle avkroker der man vet at Wikileaks opererer. Både i Norge og Sverige er det lovverk som beskytter venstre-ekstremister mot utidig overvåking. Men etter blottleggingen av NATO-dokumenter sitter ingen og finleser de enkelte lands prinsipper om «ulovlig overvåking». Nå settes selvsagt de ressurser som er nødvendig inn for å kartlegge ekstremistenes virksomhet bak Wikileaks, hvor mye de nå enn forsøker å skjule sine spor. Og her dreier det seg om team som har pulverisert flere hundre lukkede Al Qaida- og islamist-celler over hele kloden. Aldri har vel norske venstre-ekstremister blitt så overvåket på alle linjer i og fra flere land som i dag; og nå tas det ikke smålige hensyn. Når det hele tar slutt er et åpent spørsmål. En kan vel ringe til Julian Assange å spørre før en ringer til USA, Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Italia, Australia og Japan.

La oss si og skrive det slik: Om den vellykkede kampanjen mot norsk sikkerhetstjeneste, som munnet ut i Lund-kommisjonen, gjorde det meste til «ulovlig overvåking», og endatil gav erstatninger til norske Stasi-medarbeidere i bakkant, kan mye bli snudd på hodet takket være Wikileaks! Akkurat denne dimensjonen bør hovedaktørene bak kampanjene mot de norske sikkerhetstjenestene utvilsomt tenke mer over, i sin store begeistring for den nye politiske fronten som Wikileaks representerer i gammelkommunistenes rekker. Naiviteten har sterke tradisjoner i Norge, og den slår i alle retninger.

Les del I

Wikileaks-grunnleggerens psyko-ekstremistiske verden (I)