Gjesteskribent

Av Roger Trones

I det første politiavhøret erkjente Arne Treholt at han hadde gitt sovjetiske representanter graderte dokumenter i bytte mot penger. Selv hevdet han at årsaken til det var at han hadde havnet i en slags orgie på en privatfest, og at det ble tatt kompromitterende bilder som russerne brukte som pressmiddel. Treholt trakk senere tilståelsen.

Politiet beslagla dessuten et brev fra Treholt da han satt i varetekt, som var tiltenkt Treholt sin irakiske etterretningskontakt. Brevet var en detaljert oppsummering av hva Treholt hadde forklart politiet vedrørende deres kontakt, og han bad i brevet sin kontakt om å tilpasse sin forklaring etter sin egen forklaring som var oppsummert i brevet.

I dommen fra 1985 ble det inndratt et pengebeløp som i dagens verdi tilsvarer ca 5 millioner NOK fra Treholt. Pengene ble i hovedsak funnet på en hemmelig konto Treholt hadde i Sveits. Det ble funnet bevist at pengene stammet fra overlevering av hemmeligstemplede dokumenter. Ved gjennomgang av Treholt sin private økonomi ble det påpekt at Treholt kjøpte en dyr bil kontant i Tyskland samtidig som hans lønnskonto hjemme i Norge vokste. Det ble funnet bevist at det ikke var samsvar mellom hans lønn fra den norske stat, og den pengemengde, som han hadde brukt, og som han fremdeles hadde i hende.

Det såkalte ”pengebeviset”, som jo egentlig er en konstruksjon fra hans advokat Arne Haugestad, var aldri det tema under rettsaken som det i dag spiller i media. Protestene fra Treholt selv under saken dreide seg om størrelsen på pengebeløpet. Jeg siterer Versto i VG:

”I 1985 mener politiet at de fant 10.000 dollar i kofferten den 17. mai og 30.000 den 22. august. Så har Treholt medgitt at det kan være mellom 26.000 o g 27.000 dollar i kofferten den 22. august. Forskjellen er bare 3.000 dollar».

Det er et faktum at:

• Treholt hadde en rekke hemmelige møter i Europas spionhovedstad Wien og i Helsinki med KGBs viktigste spion i Norge. Denne spionen var/ble utvist fra Norge på livstid for spionasje.
• Treholt tok imot hundretusener av kroner fra irakisk etterretning.
• Treholt også tok imot penger fra KGB, fordi han har tilstått det, og han beskriver det selv i sin bok «Gråsoner».
• KGB offiserene fra den gang har offentlig erkjent Treholt som sovjetisk agent.
• En avhopper fra KGB som var dobbelagent for England har i tillegg erklært Treholt som en av de viktigste spionene Sovjet hadde i Vest-Europa.

Fra artikkel i Aftenposten 24.09.10 skrevet av P.A. Johansen:

”Etter å ha blitt benådet av Brundtland-regjeringen i 1992, sto han på bar bakke. Men med 500.000 kroner fra en anonym giver fikk han mulighet til å starte på nytt i Moskva.

I den russiske hovedstaden startet Treholt et firma sammen med sin gamle KGB-kontakt, Vladimir Sjisjin, og åpnet et av de første nye supermarkedene i byen. Han jobbet også for å ordne kontrakt for opphugging av utrangerte russiske ubåter for skraphandlerfirmaet Brødrene Holmlund i Narvik.
Sammen med den danske forretningsmannen Peter Knudsen eksporterte han komplette butikker til Russland med alt fra varer til inventar. Han jobbet også for Europris-gründeren Terje Høili, som ved hjelp av statlige eksportgarantier fra Garantiinstituttet for Eksportkreditt satset i Moskva, Murmansk, St. Petersburg og Baltikum. «Vanvittig god til å forhandle med russerne», sa en begeistret Høili den gang til danske Jyllands-Posten.”

Mannen var som det fremgår meget aktiv i denne perioden, og noen av dere husker kanskje en litt spesiell historie som pågikk i media i år 2000 som følge av et Brennpunktprogram?

Spesielt involvert foruten Treholt var tidligere næringsminister Grethe Knudsen og tidligere nestleder i LO Jan Balstad. Begge var samarbeidspartnere i kampen for å få Treholt løslatt i 1992.

Det skandaleombruste selskapet Pandestor, hvor Treholt var en av eierne (15%) og Balstad var styreformann, mottok 2,7 millioner kroner i støtte fra SND (nå Innovasjon Norge) i 1996.

Da lånet ble utbetalt, var Balstad både styreformann i Pandestor og styremedlem i SND, men han hadde selvfølgelig ingen innflytelse på lånebehandlingen? Men det hadde kanskje Jens Stoltenberg som var næringsminister den gang? Avdøde Tore Tønne som var sjef for SND på den tiden hadde det helt sikkert. Tønnes skjebne var dypt tragisk, men det endrer ikke fakta.

I lånesøknaden til SND viste Pandestor til en avtale med det svenske firmaet Wood Tower for kjøp av trelastproduksjon. Men Wood Tower var konkurs da SND-pengene ble utbetalt. Direktøren i Wood Tower AB, Jan-Gustav Olsson, var i tillegg en person som før dette hadde sendt seks selskaper ut i konkurs! I ettertid kom det frem at det eksisterte en hemmelig avtale datert mai 2000, mellom Pandestor som på dette tidspunktet var heleid av Arne Treholt, og de russiske investorene, hvor det gikk frem at SND vil gå inn med betydelige midler i prosjektet igjen, kanskje så mye som ti millioner kroner. SND avviste dette på det sterkeste.

Her er Treholt i intervju med Dagbladet den gang:

– Det var jo du som hadde best kontakt med Wood Tower, Treholt. Burde ikke du vite at selskapet var styrt av en konkursrytter og lå med brukket rygg?
– Jeg kjente en person i selskapet, men satt ikke på detaljkunnskaper. Slike ting burde jo vår direktør (Vidar Kølner, red.anm.) ha sjekket ut.
– Du har nå overtatt alle aksjer i Pandestor, og har sammen med tre russiske selskaper undertegnet en ny og hemmelig avtale?
– Det dreier seg om en ren intensjonsavtale. Vi forsøker å finne investorer.
– I avtalen heter det at SND skal inn med midler, muligens ti millioner kroner. Er det sannsynlig, når SND så seint som i fjor sanerte gjelda dere alt har pådratt dere?
– Det kan man sette spørsmålstegn ved. Men vår intensjon var å få hogstmaskinene i gang igjen der borte – og deretter gå i gang med nye forhandlinger.

Statsminister Stoltenberg sa den gang at han ikke kjente til Balstad’s prosjekt før saken kom frem i Brennpunkt.

Fra artikkelen i Aftenposten 24.09.10 skrevet av P.A. Johansen:

”I mai 1996 gikk altså Treholt for fullt inn i det russiske aksjemarkedet, som under president Jeltsin var preget av en eventyrlig vekst, ukontrollert privatisering og «røverøkonomi».
Han og tre partnere startet investeringsselskapet RIM Investment Management i 1997 med Treholt som administrerende direktør. Etter hvert flyttet Treholt til Kypros, som var et av sentrene for nyrike russere og korrupte politikere som flyttet ut enorme summer fra Russland. Her etablerte Treholt seg med sitt store kontaktnett både mot Russland og Midtøsten.

Han var personlig venn av den tidligere børsdirektøren i Moskva og en rekke tidligere russiske regjeringsmedlemmer, samt den nåværende greske statsministeren George Papandreou. Fra Damaskus til Bagdad hadde Treholt et stort nettverk. I hans gamle selskap RIM jobbet barnebarnet til Syrias første president.

En av hans kunder var Yukos-sjefen Mikhail Khodorkovskij, den gang Russlands rikeste mann. Khodorkovskij kom siden på kant med Putin og sitter nå fengselet i Moskva. Han soner en dom på åtte år, samtidig som han er tiltalt for å ha stjålet 350 millioner tonn råolje. Treholt jobbet også for Sistema-gruppen til den russiske oligarken Vladimir Jevtusjenkov, som var Telenors hardeste konkurrent i Russland.

Etter både oppturer og nedturer ble Treholts selskap i oktober 2005 kjøpt opp av investeringsselskapet FMC Securities og Jury Lopatinskij, der Treholt fortsatte som administrerende direktør. Selskapet trengte Treholts hjelp til å etablere seg på Kypros. Det russiske fondet gikk blant annet tungt inn i lakseoppdrett i Skottland gjennom det store oppdrettsselskapet Scottish Seafarms.

Men vel så viktig var at han ble sikret en god lønn som direktør i FMC. Selskapet forvaltet ca. 2,5 milliarder kroner gjennom ulike fond. I løpet av årene Treholt var sjef, vokste fondet med 220 prosent og rapporterte om en avkastning på 20 prosent i 2007.”

I et interessant intervju med VG i 2004 kom det frem at:

”I Moskva møtte han KGB-generalene som han er dømt for å ha overlevert papirer til, Sjisjin og Titov. Begge er i dag blant hans nære venner”.

Han møtte sin tredje kone i fengselet. ”Shelly var 18 da de giftet seg. I syv år gikk hun ut og inn fengselsportene for å besøke sin mann. En måned før Treholts løslatelse i 1992 døde hun, 24 år gammel.

– Dere beveget dere i motsatt retning? Du skulle ut i det fri. Hun bar på en dødelig sykdom.

– Vi trodde jo på undere, smiler Arne Treholt.”

Shelly Steel var 18 år da de giftet seg. Treholt er født i 1942 og var altså 44 år da han giftet seg med en Aids-syk 18-åring.

Når man ser på Treholts meritter er det mange spørsmål som melder seg og de reflekteres i liten grad i mediene,. Det virker snarere som de ønsker å skape en sympatibølge.

Hvem er egentlig denne mannen?

Roger Trones