Sakset/Fra hofta

Rolling the dice: Steve Bannon og Ivanka Trump står og hører på presidenten fortelle at krysserrakettene er på vei mot Assad. Utvilsomt et historisk øyeblikk, men fortsettelsen kjenner ingen foreløpig. Spørsmålene står skrevet i ansiktene deres.

Børge Brendes reaksjon på nattens angrep er dempet støtte og tunga ut av munnen: Når Brende først sier det var en adekvat respons, og deretter ønsker at Sikkerhetsrådet skal gripe inn for å få slutt på krigen, er det det samme som å stirre tomt ut i luften.

Russland sitter med veto i Sikkerhetsrådet. USA bombet i natt Russlands protesjé, og det er en ydmykelse. Derfor kommer ikke Russland til å være medgjørlig. Så hvorfor snakker Brende tull?

– Vi har forståelse for denne situasjonen, og håper at dette fører til en reell prosess i Sikkerhetsrådet. Nå må disse lidelsene ta slutt. Det finnes bare en politisk løsning på denne, sier Brende under pressekonferansen i Beijing.

Brendes uttalelser er selvmotsigende. Det ene slår det andre i hjel.

Man aner at Brende ikke tør å binde Norge for nært opp mot Trump. Det er altså konsekvensen av den massive hetsen mot Trump at en norsk utenriksminister ikke tør annet enn å markere avstand.

–  Sikkerhetsrådet må nå ta sitt ansvar for å løse konflikten. Veien til fred og en varig politisk løsning kan bare gå gjennom forhandlinger.

Når saker blir store nok, går journalistene over til å være mikrofonstativ.

Kanskje det også handler om at Brende er i Kina. Trump tok ikke bare syrerne, men også kineserne på sengen, og Brende er nok forsiktig med å vise for stor entusiasme. Kineserne er blitt usikre på hvor de har Trump? Kanskje han ikke er noen papirtiger likevel, slik vestlige journalister har spådd.

Men er ikke dét et tegn på styrke? Eller er vestlige journalister blitt så anti-Trump at de er blitt anti-vestlige? Slik høres mange av dem ut.

De synes å ha glemt at også kinesere har ører, og de kan bli forledet til å tro at det bare er å presse Trump, så gir han etter. Nå har de fått noe å tenke på.

Det har også russerne, som driver et stort påvirkningsarbeid i Vesten. Det har også Document fått merke. IP-adresser fra Russland forteller oss at korrupsjonen i Russland er mindre enn på lenge.

Putin er verdens rikeste mann. Hvis det skulle gå opp for russerne at de lever usselt og må redusere levestandarden mens sjefen er verdens rikeste, kan det hende de blir sure. Putin vet at hvis det først kommer et maktskifte, bør han se seg om etter utgangen faderlig fort hvis han vil unngå å bli stilt for retten. Han har altfor mange lik i skapet.

Men en ikke ubetydelig del av opinionen i Vest-Europa har sans for Putin. Det svermes på både venstre og høyre fløy.

Document merker det i form av kritikk for at vi støtter bombingen. De tror ikke på at det var Assads fly.

Eksperter sa til BBC i natt at det ikke er vanskelig å se forskjell på et kjemisk angrep som kommer utenfra og et som skyldes at det sprenges innenfra. Når Storbritannia og USA uttaler seg så skråsikkert som de gjør, har det en grunn. De har fulgt Assad gjennom mange år. De vet hva han er i stand til.

De vet også hva Putin er i stand til. Groznyj ble bombet sønder og sammen. Uansett hva man måtte mene om tsjetsjenerne, var ikke dette en form for krigføring som et sivilisert land kan være bekjent av.

På toppen av det hele er det sterke indikasjoner på at den andre tsjetsjenske krigen ble fremprovosert av bomber plassert i boligblokker av FSB. Mot egen befolkning.

Da snakker vi om et regime som har en god del til felles med Assad.

Flere blir sinte og mener Document svikter. Hvis man mener det å fordømme terrorisering av egen befolkning er å svikte, så har vi svært forskjellige oppfatninger av hva svikt er.

Bombene i høyblokker er bare ett av mange spor. Nedskytingen av det malaysiske passasjerflyet over Øst-Ukraina er et annet. Heller ikke dét har Putin innrømmet. Svaret fra Kreml er alltid noe annet. De tar ikke ansvar for egne forbrytelser.

Som kjent er det motsatt med Vesten: Her blir vår egen presse aldri lei av å klandre USA: Hvis det feilbombes sykehus i Kunduz, påstår Aftenposten at det må ha vært bevisst. Vi hører ikke samme indignasjon når russerne og Assad bomber sykehus.

Denne ensidige selvklandringen er usunn og har en god til felles med den radikale høyresidens sans for Putin og Assad, uansett hva de foretar seg.

I sum utgjør de en svekkelse av et sunt demokrati som vil forsvare ikke bare seg selv, men andre som utsettes for forbrytelser.

Mest lest

Den franske tragedie