Odd Nerdrum, Dawn (1990)

«When a man is tired of London, he is tired of life», skrev Samuel Johnson.

Kunne noen, med hånden på hjertet, ha skrevet det samme om Oslo? Tvert imot, vil jeg bestemt påstå: Er man sulten på livet, blir man raskt veldig trett av Oslo.

En av de mest givende politiske aktiviteter i en satellittstat som vår, er å krangle om skjellsettende historiske begivenheter i hjertet av vår sivilisasjon, Amerika, fra imperiets grensetrakter. Mye likt fotballsupporteren på puben, som kan fremkalle så mye støy han lyster uten virkelig å kunne påvirke hva som foregår ute på gressmatten.

«Vår sang er som magi», skildret en britisk fotballfan på en pub i et intervju jeg så for mange Herrens år siden. «Den svever over fjellene, havet og engene, og løftes så inn på stadion i det avgjørende øyeblikk.» En romantisk tanke, som aldri riktig vil forlate en etter at man først har hørt den, men som i et kaldt intellekt aldri fortjener plass som annet enn en kuriøs pyntegjenstand.

Washington er det nye Rom, hvor vi senest denne uken så mobbens knyttneve svinge mot maktens plexus solaris. Nordmenn er ikke aktører på denne store scenen. Om noe betrakter vi dramaet fra teatersalen, der publikum sitter bortgjemt i tussmørket. Det var ikke i Romerrikets døsigste regioner at de store historiske hendelsene utspilte seg, ei heller i det overdimensjonerte NAV-kontoret kjent som Norge i dag.

Et samlet stortingsparti, alle hovedstrømsmediene og hele kultureliten står dessuten hos oss solid plassert på én side av samtidens episke kulturkamp.

Alle tenker likt, fordi ingen tenker overhodet

Det finnes visse konservative elementer også i norsk politikk. Kristelig Folkeparti har sakseierskap (dvs. nyter mest troverdighet blant velgerne) på familiepolitikk, Fremskrittspartiet på innvandringspolitikk, Senterpartiet på globaliseringsmotstand og så videre, men ethvert konservative element vil bestandig omringes og settes i et lite mindretall av en samlet koalisjon av de resterende partiene.

Norge mangler således et koherent konservativt alternativ. Resultatet er at konservativt lenende nordmenn ikke har noen som helst genuin representasjon.

Sjakk matt, antar jeg

Forunderlig da at de politiske vinnerne hele tiden er så fordømt sinte, der de spyr ut edder og galle på Twitter 24/7. Har de ikke fått alle ønskene sine oppfylt? Har de ikke ankommet utopien sin? Skal ikke snart alle meningsmotstandere, jaget fra skanse til skanse, endelig renskes vekk av teknogigantene én gang for alle, så man slipper å forholde seg til dem mer?

Nesten ingen av dem jeg kjenner som er enige med meg våger å si det offentlig, i frykt for sine karriereutsikter, men angivelig er den store demokratiske utfordringen i Norge at de stakkars samfunnstoppene må leve med at maktesløse kritikere sier seg uenige med dem i kommentarfelter.

Vel, de slipper å bekymre seg for det foraktelige proletariatet stort lenger nå: Nesten alle kommentarfeltene er allerede trygt ryddet av veien.

Tilgivelse

Over 10.000 aborter i året. Hvorfor fremdeles så rasende, feminister?

Er det fordi de vet innerst inne at tiden arbeider mot dem? Med den teknologiske utviklingen vil uønskede graviditeter (og abort med dem) bli en ting av fortiden. Da vil våre etterkommere sjokkeres av grafiske dokumentarer om hva vi gjorde med de aller mest sårbare blant oss – når vi var så rike – og de vil se oss for akkurat hva vi var. Da holder det ikke lenger å snakke om sædceller i forsvar av drap på godt utviklede fetuser med titalls milliarder flere nevroner enn en fullvoksen hund, og uendelig mer potensial, for ingen vil lenger ha interesse av å tro på det. (Jeg skimter en lignende moralsk oppvåkning på horisonten vedrørende vår industrielle slakting av dyr, et barbari som syntetisk fremstilt kjøtt kommer til å eliminere behovet for.)

Vi får inderlig håpe at våre etterkommere er mer villige til å tilgi vår generasjon enn vi har vært til å tilgi våre forfedre.

Bare én av tre i dette landet tror livene deres kommer til å bli bedre i fremtiden. Mange av mine jevnaldrende sier rett ut at de ikke vil bringe barn inn i denne verden. Veksten i reallønningene ligger an til å bli null i perioden 2013–2023. En økende andel av befolkningen er ensomme, psykisk lidende og miserable. Samfunnet blir stadig mer fragmentert.

Er vi i paradis ennå?

Man får knapt lov til å gå ut av egen dør!

Jeg husker ikke hvem sitatet opprinnelig stammer fra, men en brite sa en gang noe i duren av at «slagmarken mellom Labour og Toryene er rommet vi alle lever og puster i.»

Mellom Høyre og Arbeiderpartiet kunne man knapt plassere et sigarettfilter.

Det er kvelende.

Nordmenn fødes som sosialdemokrater, dør som sosialdemokrater.

En svært gang iblant får imidlertid også den andre siden mulighet til å komme til orde i mainstream, om så bare for en stakket stund. Det mye takket være NRKs eminente programleder Fredrik Solvang, som etter norsk journalistisk målestokk er en revolusjonær simpelthen for å etterstrebe idealet om objektivitet.

Hvordan han fikk en så sentral stilling i statskanalen vår, har for meg lenge vært en gåte, men det er nok bare et tidsspørsmål før også han eksileres fra det gode selskap, en klubb hvor slike individer vanligvis ikke tilbys medlemskap.

Hans seksuelle legning og asiatiske utseende, som er den type kvaliteter de politisk korrekte tar sørgelig ofte i betraktning når deres medmennesker skal vurderes, er antagelig det siste gjenstående laget av rustningen.

Nylig tråkket han nemlig på litt av en landmine

Da Resetts redaktør Helge Lurås skulle inviteres til NRKs Debatten for å diskutere utviklingen i USA, som undertegnede har gjort seg sine egne tanker om her, ble det lagt et massivt press på Solvang i sosiale medier.

Det er horder av selverklærte «liberale» nordmenn der ute (du vet, de som ønsker en størst mulig stat) som nemlig føler at debatt mellom mennesker som er grunnleggende uenige ikke hører hjemme i et «åpent, fritt og tolerant» samfunn. Minst av alt i et debattprogram, av alle steder (det skulle jo ha tatt seg ut, ikke sant?). 

En av disse argumenterte for at å invitere Lurås var som å slippe 22. juli-ånden ut av flasken igjen:

Faen heller, mann. Det står om liv! Jeg var i skjul og lyttet til minne venner forblø på Utøya … og så må jeg se deg fremstille det som urimelig at du engang skal kunne stå for dine egne redaksjonelle vurderinger for hva du sender på NRK1. Det er faktisk patetisk.

Med andre ord: Alle konservative nordmenn kan holdes moralsk medansvarlige for Breiviks terrorangrep, som myrdet 77 uskyldige mennesker, og bør dermed fryses (enda mer) ut av den demokratiske prosessen.

Solvang svarte da at «det Utøya-kortet er nokså drøyt», som er logisk helt på det rene, men nok ikke det klokeste ordvalget i respons til et Utøya-offer.

De kraftige reaksjonene lot selvsagt ikke vente på seg. Solvang har både beklaget formuleringen og slettet sin Twitter-konto. Noen har tatt til orde for at han kanskje bør miste jobben.

Til gjengjeld har Utøya-offeret fått tilsendt en del ufølsomme meldinger, totalt uakseptabelt. Derfor ber jeg innstendig om at vedkommendes navn ikke blir dratt inn i denne diskusjonen, og at alle avstår fra slik oppførsel, med fordel livet ut.

Undertegnede vil heller aldri klandre en Utøya-overlevende for å føle det slik. Det er deres skjebne å motarbeide oss livet ut, selv om jeg tror de tar feil. Deres sinne mot høyresiden er fullstendig rettferdiggjort, og de vil alltid være hjertelig velkomne til å hate meg om det får dem til å føle seg bedre.

Nå …

Jeg har ofte kritisert den norske offentligheten for sine ekstreme doble standarder, og tror vi står overfor enda et skrikende eksempel på dette her.

Se for deg, om du kan, at en elektronisk mobb av komplett unyanserte nasjonalister holdt absolutt alle muslimer personlig til ansvar for islamistiske terroranslag, og på det grunnlag argumenterte for at selv uskyldige muslimer burde bli ekskludert fra det offentlige ordskiftet. Og da i hvert fall ikke inviteres inn i et NRK-studio av Fredrik Solvang.

Se så for deg at tilsvaret fra Solvang var at å dra terrorkortet mot sakesløse muslimer, var i overkant drøyt (egentlig en ganske mild reaksjon, når man tenker over det).

Ville de politisk korrekte da ha reagert i retning av: «Islamistisk terror er ikke et ‘kort’ man spiller, Solvang! Virkelige mennesker dør ukentlig i slike terrorangrep! Kvinner! Barn! Selvsagt bør muslimer ikke være velkommen hos NRK! Nå har du tråkket langt over streken!»

Plausibel reaksjon, tror du ikke?

Venstresidens kanskje mest legitime kritikk av høyresiden har bestandig vært dens ofte urimelige generaliseringstendenser, særskilt av innvandrere.

Helt fair.

Hvorfor utsetter de da konservative nordmenn for samme behandling hver bidige dag?

Dette helt elementære spørsmålet synker aldri inn, muligens fordi disse menneskene insisterer på å aldri bli konfrontert med meninger som avviker nevneverdig fra deres egne.

Men hvis man kun hører argumentene fra én side, og bevisst sperrer ute argumentene fra den andre siden, hvor gjennomtenkte er dine posisjoner egentlig da? Samsvarer de holdningene vi nordmenn av ville tilfeldigheter har blitt født inn i, fullkomment med sannheten?

Konservative blir ofte anklaget for sine påståtte ekkokamre, kanskje en naturlig konsekvens av at institusjonene er progressive festninger, men det medfører ikke riktighet: Vi svømmer i en kultur som er dypt uenig med oss, og konfronteres med dette på daglig basis.

Vi har alle blitt presset gjennom den norske grunnskolen, den pølsefabrikken, og noen av oss har selv tilbakelagt en statsvitenskapelig utdanning, hvor vi fikk en god marxistisk oppdragelse. Hver gang vi åpner en avis, skrur på radioen, ser en film, binger en TV-serie, underholdes av en komiker eller sosialiserer oss, skriker deres meninger mot oss. Yndlingsbandene våre er politisk uttalte mot høyresiden. Selv sporten har nå blitt en arena for deres politiske markeringer. Verre: Til og med selskapene som produserer frokostblandingene våre har gått woke. Når vi går inn i valgboden, sukker vi over fraværet av alternativet: «Ingen overfor, takk!»

Nesten alle konservative nordmenn var en gang politisk korrekte, før vi etter lange, harde runder med oss selv tenkte oss ut av den posisjonen (undertegnede var selv medlem av Unge Venstre). Bevegelser i motsatt retning synes nærmest å stride mot naturloven.

I bokhyllen min står 15 bøker av Noam Chomsky plassert på rekke og rad, sidene myke av bruk. Hvor mange bøker av Roger Scruton, Thomas Sowell eller Peter Hitchens står i bokhyllene til den politisk korrekte menigheten i dette landet, mon tro?

Kjenner de i det hele tatt noen som tenker som oss i sine personlige liv? Eller lever vi bare i hodene deres, som oppkonstruerte rasistiske, misogyne, homofobiske fantasimonstre og stråmenn? For om man drar så selvfølgelige koblinger mellom Lurås og Breivik som Twitter-bermen gjør, så lever man i hvert fall ikke i den virkelige verden.

Så ja, det finnes definitivt et veldig stort og farlig ekkokammer i dette landet, hvor kun én selvforsterkende mening er ønsket:

Den norske offentligheten.