Kommentar

Ikke før har skuddene falt før anklagene om høyresidens ondskap slynges ut. Dens harde ord har inspirert Jared Loughner (22). Det er en anklage det er nærmeste umulig å forsvare seg mot. Er det så enkelt? Skaper ord virkelighet?

Tanken om en slik kobling er kjernen i Flemming Roses bok Tavshedens tyranni. Hele det politisk korrekte og flerkulturelle prosjektet er bygget på forestillingen om at ord = virkelighet. Positivt og negativt.

Bakgrunnen er nazismen. Den vant fordi den fikk lov til å lansere og promotere sine onde ideer. Det må ikke skje igjen. Hvis tilstrekkelig mange er årvåkne og ikke slipper til onde ideer, kan man unngå en gjentakelse. Man må være vigilante i det godes tjenste, slik kristne har vært overfor synden.

Hvis prosjektet ikke fungerer, hvis det forekommer hat og vold, så er det fordi noen sprer slike ideer. Så enkel og dualistisk er dagens politiske korrekthet. Den rommer en stor frykt: tenk hvis alt man har konstruert henger i løse luften, er uten forankring. Da kan det være greit å slynge bannbullen mot høyresiden. Fienden står alltid til høyre. Var det ikke det vi sa på 70-tallet?

Men slik blir smaksborgerskapet en pådriver for mer oppdemmet aggresjon og frustrasjon.

Det er pussig å høre NRK og Aftenposten-journalister skildre USA. Det er med distanse, og en gysen: «Disse amerikanerne, glad det ikke er oss». Det har ikke gått opp for disse cardcarrying members of the conceited class at situasjonen i Europa er langt mer alvorlig enn i USA: økonomisk, politisk og sosialt.

En av grunnene til at det er større håp for USA er at USA har en vital høyreside. Ikke bare høylytte retorikere som Rush Limbaugh og Anne Coulter, ikke bare en spekulativ, suspekt høyreside a la Patrick Buchanan, men en seriøs høyreside: i National Review, the Weekly Standard, Pajamas Media. Derfor blir debatten livlig. The liberal elite får motbør, av folk som er like intelligente og ressurssterke.

I land som Norge og Sverige er høyresiden avskaffet. Alt og alle er avhengig av staten og folk tror det er normalt.

Man savner ikke det man ikke vet eksisterer. Det verker kanskje litt, som en amputert finger. Men da kan man hengi seg til fantasier om innbilte motstandere.

Det er det norske medier har gjort siden Reagans dager: laget fantasifigurer av amerikansk høyreside. Man sluttet å forstå USA under Reagan, og siden har forholdet aldri blitt det samme. Under George W. Bush galopperte fantasiene, og nå fråtser man i antiamerikanisme. Selv med Obama i Det hvite hus, jfr. Aftenpostens latterliggjøring av amerikansk sikkerhetsnoia. Samtidig er man mot Datalagringsdirektivet. Man lever selv i en fantasiverden.

Det sprakk for Jan Arild Snoen da han deltok i Dagsnytt Atten igår. Programleder Hege Holm begynte for n’te gang å snakke om Sarah Palins hatefulle crosshair-grafikk. – Men det er akkurat samme billedspråk demokratene har benyttet, brast det ut av Snoen. Han har tidligere beskrevet hvordan han inviteres til debatt, for så å bli servert klisjeer som om de var fakta, uten mulighet til å gjendrive dem. Denne gang greide han ikke tie stille.

Dermed blir reaksjonen på volden et krisetegn i seg selv. Man er hverken i stand til å forstå bombemannen i Stockholm – han var så vennlig mot barna – eller en moderne killer som tror han lever i en Matrix-verden.

Poenget – at USA er sunt fordi det har en vital høyreside – går fullstendig tapt. Vi tror vi fører, eller er del av den samme debatten i USA. Men vi er ikke det. Det er lenge siden vi ble frakoblet. Det er Europa som er ille ute.