Tavle

Jeg leser Jan Arild Snoens anmeldelse av Eivind Trædals bok. Snoen har samme problem som Bjørn Stærk i Aftenposten: Hva gjør man med en opinion som ikke vil spille etter de reglene man selv har bestemt? Man kan gå inn for at de skal utstyres med varedeklarasjon, slik Trædal vil – dette kjøper NRK som selv driver med merking av motstandere. Det synes ikke Snoen noe om.

Han forsøker  å parkere Document og de to andre alternative mediene med et gammelt begrep:

Nordmenn blir mer innvandringsliberale

Trædal viser til et fenomen jeg mange ganger har omtalt hos Minerva, at med unntak fra et lite blaff rundt asylkrisen i 2015, blir nordmenn stadig mer innvandringsliberale. I et tyveårsperspektiv er endringene store, men utviklingen fortsetter selv med et stort Frp og et aktivt ytre høyre på nett. Hvordan kan man da si at de tre vinner?

Trædal har riktignok rett i at innvandring som sak er blitt viktigere for mange velgere, noe som ikke er så rart med økt innvandring, men disse er altså et mindretall som ser opinionen gå i motsatt retning.

Jeg tror noe av den frenetiske nettaktiviteten stammer herfra – en snikende følelse av at de er i ferd med å tape opinionen, og derfor trekker seg mer og mer inn i sitt eget ekkokammer, der de kan søke trøst og nære en illusjon om at de er mange.

De innvandringskritiske gjør så mye av seg fordi de føler de taper, er hans svar.

Onsdag hadde Document 40.000 lesere. Det er et veldig stort ekkokammer. Finnes det noen definisjon på når et nettsted slutter å være ekkokammer? Går det på kvalitet eller antall?

Det som er alvorlig med Snoens artikkel er at han overhodet ikke streifer den omfattende og omsegripende sensuren som sprer seg, særlig fra USA, mot ikke bare ytre høyre som Infowars og Alex Jones, men stemmer som Jordan B. Peterson. Dette er et tema Document kommer til å vie mer plass fremover.

Snoen streifer den norske varianten:

«På tross av sin sterke tilstedeværelse på internett, er ytre høyre påfallende lite synlige i gatebildet, i de etablerte kanalene for politisk medvirkning og i den store floraen av debattmøter i norske byer. (…) Inntil videre er engasjementet mest synlig som «slacktivisme» på internett.»

Denne påfallende lite synligheten i gatebildet skyldes at venstresiden i Norge har svart med vold hver gang noen har forsøkt å mobilisere og samle seg for å vise at det finnes andre meninger i dette landet.

Høyresiden har hatt forsamlingsforbud i årtier. Selv når noen ville vise støtte til Sylvi Listhaug kom hakekorset frem. Blomstene hun fikk levert i sympati på kontoret i Nydalen luktet «nazi». Dette formidlet norske journalister uten å blunke.

Det var helt voodoo.

Mye av den liberale presse har tippet over i voodoo.

De liker å snakke om overgangen fra ord til handling på høyresiden. Men ser ingen kobling for egen del.

Dette er en taushet som stadig flere reagerer på.

 

Det er fyr i teltet