Gjesteskribent

Jernbanetorget, Oslo, mai 2018. Foto Øyvind Thuestad

Måten Jan Arild Snoen resonnerer rundt innvandring, har jeg store problemer med å forstå og akseptere.

Når han beskriver asylbølgen i 2015 som roten til en «midlertidig» skepsis, viser han – slik jeg ser det – en mangelfull forståelse av innvandringsproblematikkens dynamikk.

 

Hver ressursfattig, fremmedkulturell person som får oppholdstillatelse i Norge er ikke en punktbelastning i det øyeblikket de krysser grensen. De er starten på en vedvarende økonomisk, kulturell og verdimessig byrde. En byrde som i henhold til nyere tall og rapporter påviselig vedvarer i flere generasjoner.

Vi vet at det er dyrt, men at omfanget er svært usikkert. Omveltningene det skaper mangler presedens på en slik måte at vi sliter med å skape pålitelige modeller for den typen fremtidige samfunn vi er i ferd med å skape. Ikke bare økonomisk, men også i forhold til kultur, verdier, fellesskap og samspill.

Snoen velger å lene seg på meningsmålinger som en egnet kilde til forståelse av innvandringens konsekvenser. Vi snakker om et tabu-spørsmål som knapt ligner noen andre tabu-spørsmål. Et spørsmål der et troverdig meningsmålingsresultat er helt avhengig av at alle respondentene makter å løsrive seg fra sin egen personlige rolle i et det sosiale samspillet som foregår i samfunnet. Den bygger på en forutsetning om at alle har svart fra et slags abstrakt fugleperspektiv der de vurderer innvandringens konsekvenser på landet. Det blir ikke riktig.

Er det noe mitt engasjement i denne debatten har lært meg, er det at min egen evne til å skille mellom disse to perspektivene – det nære sosiale samspillet på individplan og den overordnede analysen av makrofenomener og grupperelasjoner – er noe jeg er ganske alene om.

I det daglige samspillet blir stadig flere av oss nødt til å forholde oss til mennesker fra mange verdenshjørner. Ofte til de største suksesshistoriene. De som er assimilert. De som har tatt utdanning og flyttet til affluente områder. Glansbildene. Blir vi spurt, tenker vi gjerne på disse skjebnene. Vi fyller vårt eget behov for å ha en indre modell av at vi lever i godt samfunn, ved å svare positivt på spørsmålene mens vi tenker på de vi kjenner.

Når stadig flere av oss har disse berøringspunktene i hverdagen, vil stadig flere av oss ha et indre ønske om at det skal gå bra. Det er mer dette som kommer til uttrykk i undersøkelsen. Selv de som opplever problematiske samspill vil være tilbøyelige til å svare på denne måten, omtrent slik ektepar med ekteskapsproblemer sjelden skaper et troverdig inntrykk av samspillets indre liv til sin omverden. De ønsker å tro på et annet bilde av virkeligheten, og svarer det de ønsker at skal være sant.

Det Snoen forbigår i stillhet, er at vi dessverre ikke har noen empirisk grunn til å være positiv til fremmedkulturell innvandring. Det er dette – mer enn meningsmålinger – som gir oss grunn til bekymring. Kostnadene er skyhøye og voksende. Gitt at byrdene bare får fortsette å vokse, vil de før eller siden ta fullstendig knekken på velferdsstaten. Det hjelper ikke at halvparten av respondentene i integreringsbarometeret 2018 ikke tror at dette er tilfelle. Det er simpelthen en økonomisk realitet. De som svarer noe annet tar feil.

Vi skaper økt kultur- og verdikonflikt. Vi sier i praksis «ja» til enda mer av det som gjør det vanskelig å oppleve brede samlende normer som vi alle deler i samfunnet. Vi bryter ned de felles normene som vi har i dag. Normer som bare er der, uten at de oppleves som tvang eller begrensende. Stadig oftere oppstår det en normkonflikt på et område der vi tidligere knapt var klar over at vi hadde normer. Hver gang visner en liten del av det opplevde fellesskapet.

Dette er det som skjer. Det er ingen ting som tyder på at disse faktorene leder til at vi mennesker reagerer som rasjonelle analytiske transparante aktører med uinnskrenket politisk ytringsfrihet. Tvert imot reagerer vi med følelser og/eller selvpålagte restriksjoner. Noen blir høylydte, slik Snoen mener å observere. Andre trekker seg inn i skilpaddeskallet sitt, slik moralpsykolog Jonathan Haidt beskriver i boken «The righteous mind». Innvandring og fremmedgjøring får mennesker til å bli mer stille og trekke seg unna, sier han. Det uløser det motsatte av «bikube»-tendensene vi viser når vi har gode fungerende felleskap.

Aller mest problematisk er det at Snoen viser en slik vilje til å utdefinere grupperingene han gir den sviende merkelappen «ytre høyre». Det bevitner i mine øyne en farlig tendens til demonisering av medmennesker i samfunnet som har avvikende politiske synspunkter. Jeg går selvfølgelig ikke god for hets og hat mot innvandrere som individer. Men jeg mener det må være lov å mene at Norge skal styre mot en nullvisjon for ytterligere fremmedkulturell innvandring. Jeg mener dette ikke kvalifiserer til å bli plassert i en bås der man fortjener å bli motarbeidet i kraft av sin manglende moral. Som fienden.

Vi som er av denne oppfatningen har politisk sett blitt overkjørt i flere tiår. Det er grunnen til at stadig flere av oss sier stadig tydeligere ifra. Det handler om reaksjonen på å bli overkjørt politisk.

Vi er kanskje i mindretall. Et politisk mindretall i et demokrati. I det demokratiet vil selvfølgelig flertallet kunne fortsette prosessen med å diktere de politiske premissene så lenge de ønsker. Men de kan ikke klage på andre enn seg selv over at dette mindretallet blir stadig mer høylydt desto lenger de tøyer strikken og gjør det stikk motsatte av det vi ønsker.

«Ytre høyre» er derfor et fenomen som er skapt. Det er skapt av en tankeløs politikk uten konsekvenstekning. Det er skapt i ly av den typen fornektelse som Snoen her egentlig er talsmann for.

Vi er der vi er fordi vi stadig unngår å foreta en oppriktig drøfting av prioriteringer, og fordi vi ikke gjør en dønn ærlig langsiktig konsekvensanalyse. Hvilke samfunnsarenaer skapes av dagens politikk? Er det arenaer der vanlige mennesker vil trives?

Det fantes intet «ytre høyre» da jeg var ung på starten av 80-tallet. Da fantes det et FrP, men det var liberalistisk (som Snoen sikkert vet bedre enn meg). Det var færre enn 1% som støttet Arne Myrdal og FMI. Jeg var ikke blant dem.

Nå sitter jeg som Høyre-medlem, og mener at vi må ta kontroll over politikken på dette området. Jeg mener vi må innføre tøffe tiltak for å styre unna kortsiktig fare for destabilisering av europeiske demokratier. Hva tror Snoen er årsaken til at vi har havnet der?

Fortsetter denne tankeløse politikken uten konsekvenstenkning, er det ikke bare hans «ytre høyre» som Snoen bør bekymre seg for. Da vil vi også skape et voksende «ekstremhøyre». Hvorfor ønsker han å flørte med det? Er dette virkelig riktig tidspunkt å lete etter enda flere bortforklaringer?