Gjesteskribent

Olaug Bollestad har skrevet et innlegg i Dagen der hun beskriver veien mot et «varmere samfunn». Dette mantraet som er stadig mer populært i politiske kretser. Et innlegg som virker bevisst i KrF sin kurtisering av venstresiden.

Det er på tide at noen tar et oppgjør med denne bløffen.

For det er en bløff. Det Bollestad beskriver er ikke politikk som skaper varme, men politikk som forutsetter varme.

Det er forskjell på det å varme seg på glørne i vårt felles ildsted, og det å skape ny varme. Bollestad driver med det første.

Det er lett å beskrive hvilken solidaritet og varme man kunne omsatt i politiske tiltak dersom en slik varme fantes i befolkningen. Men det er noe helt annet å fortelle en historie om hvordan ny varme skal skapes når varmen fra glørne er i ferd med å dø ut.

Hvordan skal man bygge et samfunn der alle har lyst til å kaste ny ved på bålet? Der man frivillig og tillitsbasert ønsker å dele mer med hverandre?

Det er denne politiske historien vi trenger å utvikle. Ikke historien om hvordan man kan få gitt bort mer ressurser til trengende grupper fra et fellesskap er i ferd med å forvitre.

Finnes det svar på dette spørsmålet? Ja, det gjør det.

Vitenskapen forteller oss at opplevd likhet og fellesskap skaper solidaritet og samhold. Det er dette som er den sosiale kapitalen. En aksept for fredelig dyrking av inngruppelojalitet kan derfor skape varme. En fokus på assimilasjon av de som ønsker å inngå i gruppen norske – slik at vi vedlikeholder et opplevd fellesskap – er et annet viktig tiltak.

Spillteori forteller oss dessuten at det er veldig viktig at fungerende kooperativt samspill tillater at vi straffer dem som ikke samarbeider og som utnytter systemet. Dette betyr at vi må bli flinkere til å avdekke korrupsjon og utnyttelse av systemene våre, og at de det angår får straff som monner.

Vi trenger dette, slik at vi gjenoppretter tilliten. Det gir en viktig signaleffekt. De som samarbeider, viser solidaritet og pliktskyldig betaler skatt, må oppleve å bli belønnet for sin samarbeidsvilje.

Den delen av fellesskapet som i dag virker aller mest vanstyrt er bistands- og integreringssektoren. Det som egentlig handler om ren ekstern gavmildhet på vegne av fellesskapet. Her brukes årlig milliarder på et humanitærpolitisk kompleks som ikke fremstår å være underlagt skikkelig kontroll. Det er for mange tabuer tilknyttet det å stille spørsmål til slik virksomhet.

Jeg tror derfor at det er viktig å flytte ansvaret for gavmildheten tilbake til folket. Hvorfor kan man ikke heller styre veldedighet over skatteseddelen på samme måte som man styrer «grasrotandelen» til Norsk Tipping? Hvorfor er det politikere og embedsverk som skal la seg kurtisere og kanskje korrumpere av veldedighetsbransjen? Det å gi burde være folkets privilegium og ikke skje over statsbudsjettet. Det vil bidra til å skape opplevelsen av et varmere samfunn.

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!