Gjesteskribent

Foto: Lekeplass i Alta – Bente Haarstad

Assisterende utenriksråd i UD, Torgeir Larsen, har skrevet et langt innlegg i Dagbladet der han analyserer det problematiske samfunnsbildet som har preget den vestlige verden i 2018. Larsen lener seg på mange av de samme kildene som jeg ville gjort, og er ganske flink til å trekke frem momentene som står helt sentralt for en slik analyse. Men analysen hans bommer likevel ganske grovt.

Larsen forsøker innledningsvis å fremstille det som om Norge ikke er spesielt polarisert. Det er vi. Selvfølgelig er vi det. Larsen tilsniker seg en falsk trygghet ved å henvise til andre samfunn med enda mer fremskreden polarisering. Så lenge den underliggende trenden er at også vi blir polarisert, er det det som bør bekymre oss. Å bruke mindre grad av polarisering i nåtid til å videreføre en politikk som påviselig har skapt polarisering – og vil fortsette å gjøre det – er et argument uten logikk.

«Problemet er ikke innvandring i seg selv, men manglende integrering av for mange innvandrere på for kort tid», skriver Larsen. Dette har man sagt i ganske mange år nå. Derfor er det vanskelig å ta Larsen seriøst. Rettere sagt, det er uansvarlig å slå seg til ro med denne forklaringen.

Når verken Norge eller noe annet land i vesten har lykkes med å integrere innvandrere på en måte som hindrer politisk polarisering, kultur- og verdikonflikt og økonomiske byrder, hva er da sannsynligheten for at det finnes noe som heter integrering og som faktisk virker tilstrekkelig godt? Ikke bare for noen, men for omtrent hele den gruppen som skal integreres. Hvis en slik modell for integrering faktisk bare er en drøm, er det ikke da innvandringen i seg selv som er problemet? Kan vi ikke legge til grunn at det er slik, frem til denne integreringsmodellen er etablert og akseptert? Man kan like eller ikke like at det er slik. Men virkeligheten tyder på at mengden innvandring er den eneste kjente faktoren vi kan styre politisk.

Larsen beskriver sin beundring for det norske tillitssamfunnet, og påpeker at det fortsatt eksisterer i beste velgående. Men nøkkelspørsmålet er ikke om det fortsatt eksisterer tillit mellom etniske nordmenn. Nøkkelspørsmålet er hvorvidt denne tilliten smitter over på innvandrerbefolkningen i stor nok grad? Reaksjonen som Larsens venn Muhammed viser når han ser ordføreren sykle forbi uten beskyttelse, tyder kanskje ikke på at det er tilfelle.

Hva skal til for å være norsk? Dette må vi finne ut av, mener Larsen. Problemet er bare at genuin aksept av noen som norske, ikke er noe som kan vedtas av en regjering, stadfestes i en politisk utredning eller defineres i skoleverket eller av samfunnsdebattanter. Aksept av at noen er norske skjer på individplan. Noen nordmenn har kanskje lav terskel for å forholde seg til et annet menneske som norsk, mens andre vil kreve at mange kriterier er oppfylt før de opplever at noen er norske. Desto sterkere et enkelt individ er assimilert inn i vår kultur, desto flere andre nordmenn vil betrakte den aktuelle personen som norsk. Når de aller fleste andre i gruppen av norske oppfatter deg som norsk, da er du norsk. Så enkelt – men også så vanskelig – er det. Sånn er det med all gruppeaksept. I et klasserom, i et musikkkorps, i et lag eller i en forening. Det er individet som tilpasser seg gruppen og ikke omvendt. Et ferskt individ kan ikke diktere hvordan gruppenormene skal se ut på veien inn. Da vil de ikke få sosial aksept av gruppen.

Denne prosessen er spesielt vanskelig når vi får store diasporagrupper fra andre kulturer. Da vil diasporagruppen også ha forventning til at individer skal føye seg inn i normene som gjelder for den aktuelle kulturen. Dette blir til hinder for at medlemmer av gruppen skal søke mot kjernen av en norsk identitet, og derfor til hinder til at de vil få bred aksept som norsk. Man kan like eller mislike at gruppedynamikk fungerer på denne måten. Men man kan ikke bare ignorere det, og skylde på andre enn seg selv for at politikken feiler.

Larsen trekker frem den amerikanske samfunnskontrakten, og bruker denne som et optimistisk eksempel på hvordan man kan knytte seg til et samfunn på tvers av forskjellig kulturell tilhørighet. Det blir feil på flere nivåer.

For det første er ikke Norge USA. USA har brukt flere hundre år på å tilpasse sine institusjoner og sin individualistiske samfunnsmodell til den mer løselige samfunnskontrakten som den amerikanske konstitusjonen definerer.

Norge er Norge. Vi har vår grunnlov. Vi har våre institusjoner. Vi har en kollektivistisk samfunnsmodell som er helt avhengig av høy tillit og sterkt opplevd fellesskap for å fungere.

Vi kan ikke bare bli USA over natten. USA er spesialtilpasset et løsere fellesskap og svært sterk individualisme. USA har et helprivatisert helsevesen, og kjerneverdier som «den amerikanske drømmen» og mye svakere sosiale velferdsordninger. Mener Larsen at vi enkelt kan og må gå den veien? Det innebærer en enorm samfunnsendring.

Det er vanvidd å tro både på at det er et folkelig ønske og at det er mulig. Selv om det skulle være mulig, bør Larsen dessuten være klar over at etnisk identitetspolitikk er faktoren som bidrar til å at fremtredende forskere som Yascha Mounk er genuint redd for at det amerikanske demokratiet er i ferd med å svikte. Det er en grunn til at mediene flommer over av Trump-nyheter og absurditetene som pågår på amerikanske universiteter. Det koker i den amerikanske «smeltedigelen». Det amerikanske eksempelet er i ferd med å bli et skrekkeksempel. USA demonstrerer hvor krevende det er å være en nasjonalstat som favner mange kulturer først når den økonomiske utviklingen svekkes. Vekst og velstand er bedøvelsesmiddelet som demper spenningene. Under overflaten er spriket i verdier store. Gruppemotsetningene blir da veldig tøffe.

Larsen gjør enda en tilsnikelse når han påstår at nasjonalkonservative definerer norske verdier opp mot etnisitet. Slik er det ikke. Men det er en realitet at dersom du hadde begrenset deg til å skulle definere summen av kultur og verdier som preger befolkningen uten innvandrerbakgrunn, ville det vært en snevrere begrep enn det man får når man favner alle som bor i landet vårt med norsk statsborgerskap. Et snevrere verdi-begrep som de facto innebærer mer fellesskap

Likevel er det i realiteten summen av alle de verdiene og holdningene som eksisterer i landet vårt – inklusive innvandrere – som er «norske verdier» per dags dato. Vi kan ikke bare definere vekk noen av disse verdiene og tro at det bidrar til å lege samfunnet. Både jeg og Larsen ønsker oss sikkert å filtrere vekk slike ting som tvangsekteskap, barnehijab eller klanskultur fra «norske verdier». Men det er mengden innvandring og ikke hvordan Larsen og jeg definerer begrepet «norske verdier» som bestemmer hvor fremtredende del av «norske verdier» dette utvikler seg til å bli. Mer innvandring tilsier mer av disse verdiene som vi opplever som fremmede. Verdiene smitter begge veier. Å tro at suverene «norske verdier» er så sterke at de har iboende kraft til å smitte over på tusenvis av nye mennesker hvert år, er en kombinasjon av ønsketenkning og hybris. Det forutsetter en tro på at vår kultur og våre verdier er overlegen andre kulturer og verdier som meme. Det bevitner en ideologisk tro på sosialkonstruksjonisme som ikke har noen som helst forankring i realiteter. Det er ikke slik det ser ut i virkeligheten.

Man kan ønske det, og man kan mislike at det ikke blir sånn, men nå er tidspunktet kommet for å innse at det ikke er slik virkeligheten ser ut. Mennesker som kommer til Norge er først og fremst opptatt av et bedre liv. De er svært lite grunn til å tro at folk som helhet kommer med et iboende ønske om å kaste vrak på sine egne normer og sin egen kultur. Dette må være utgangspunkt for en ærlig analyse.

Den viktigste oppgaven fremover blir å få til integrering/assimilering av flest mulig av de som allerede har kommet. Dette ser ut til å bli svært tid- og kostnadskrevende.

I mellomtiden bør vi innføre noen strakstiltak. For det første bør vi ha en nullvisjon for ytterligere fremmedkulturell innvandring. For det andre bør vi stoppe tildeling av norske statsborgerskap til de som har kommet. Det skjer farlige ting i Europa nå. En ny innvandringspolitikk er klok risikostyring. Det er hensynsfullt overfor hele den norske befolkningen – inklusive innvandrere.

Den må på plass i 2019.

Start 2019 med å støtte Document

Et fast månedlig beløp gjør at vi kan planlegge utvidelser og vekst. Og hvis du foretrekker impulsive enkeltbeløp, så overraskes vi gjerne : )

Eller overfør til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt vipps-nummer er 13629

For å støtte oss via Paypal gå til vår Støtt Oss-side.

Les også

-
-
-
-
-
-