Gjesteskribent

Bildet: Hylekoret mot Sylvi Listhaug

Det som bekymrer meg mest med den problematiske samfunnsutviklingen er at selve samfunnsdebatten, og dermed kanskje demokratiet, forfaller i større grad enn livskvaliteten til folk flest.

Jeg har alltid trodd at demokratiet ville være vår sikkerhetsventil mot dårlige idéer og dårlig styring. At svak politikk ville avløses av en klokere politikk når den svake politikken fikk konsekvenser. Nå er jeg mer urolig.

Realiteten er at jeg tror vi diskuterte politikk på en mer ekte og faktabasert måte tilbake på 1980-tallet. Man snakket f.eks. om utbygging av ny hovedflyplass, og debatten handlet om reisetid, værprognoser og utbyggingsmulighet til flere rullebaner. Man diskuterte fordelingspolitikk mellom by/land, og debatten handlet om matsikkerhet og levende distrikter kontra fokusert satsing på effektive byregioner. Man diskuterte forsvarspolitikk, og debatten handlet om reelle forsvarspolitiske aspekter ved internasjonale allianser. Vi var uenig, men debatten var åpen. Man sa det man mente. Man angrep det politiske synspunktet, men ikke personen.

I mine øyne er det den ubegripelige innvandringspolitikken som ikke bare har forandret samfunnet, men også selve debatten. Ved å akseptere at innvandring var tabu og omtrent uangripelig da debatten var ved slutten av sitt rasjonelle crescendo på slutten av 80-tallet, inviterte vi det irrasjonelle inn i den offentlige diskurs. Desto mer innvandringen preger landet vårt, desto mindre faktabasert blir den allmenne politiske samtalen.

Vi har fått en debatt som hele tiden ramler ut i moralisering. Vi snakker ikke om veivalg og beslutninger ut fra samfunnshensyn eller ut fra hva vi ønsker å skape. Vi snakker om anstendighet, om et varmt eller kaldt samfunn og om følelser. Vi angriper personer som vi ikke tåler. Enten fordi de er rasister eller fordi de er forrædere.

Innvandringen har skapt et land der vi er blitt usikker på hva Norge er. Der selvforståelsen vår er dypt splittet. Hva er 17. mai? Hva er nasjonalstaten? For hvem? Det er veldig trist. Aller mest trist er det at den åpne debatten ikke makter å samle oss om forståelsen av den ubehagelige rotårsaken. Der demokratiet og den politiske samtalen skulle hjulpet oss til å bremse den dårlige politikken, klarer vi dessverre ikke engang å holde enkle problemstillinger som innvandring og integrering adskilt.

Og mens politikken står i stampe, jobber de underliggende driverne mot oss. Tålmodigheten og toleransen i folket er ubehagelig sterkt svekket. Folk er blitt solgt et veldig tydelig budskap om at ting skal gå seg til. Samtidig ser vi at det motsatte skjer.

Vi ser tendenser til at minoritetsmiljøer henter identitetspolitisk inspirasjon fra den giftige amerikanske samfunnsdebatten. Mye tyder på at vi også her vil få en tone i debatten med en enda sterkere offer-fortelling ispedd et stadig tydeligere identitetspolitisk budskap fra marginaliserte grupper i majoritetsbefolkningen. Den intense fryktkulturen fra USA må vi ikke ønske velkommen her. Men det er det vi gjør.

Det blir svært vanskelig å stå imot disse konfliktene. Det vil iallefall kreve en våkenhet i mediene og en voksenhet i debatten som vi ikke ser i dag. Både for å lose oss til en bedre forståelse av hva som er ansvarlig politikk og til å holde gemyttene nede på alle sider av debatten. Jeg er dessverre pessimist.