Kommentar

Foto: Robert Doisneau

Jeg elsker å diskutere politikk – særlig med mennesker jeg er rykende uenig med. Det er nemlig noe deilig sivilisert over å være dypt uenig i sak, men likevel ha respekt for hverandre som person. Men etter ti år i politikken fremstår et problem: Altfor mange forstår ikke klart hva politikk er, og ikke er.  Og det gjelder ikke bare velgere. Jeg leser stadig journalister og politikere som avslører en veldig dårlig forståelse for hva politikk er. Derfor vil jeg by på et raskt og nyttig lynkurs for alle.

Når viktige demokratiske aktører mangler politisk forståelse, blir det et alvorlig sykdomstegn for demokratiet, for da mangler selve fundamentet for å gjøre riktige valg så samfunnet kan styres i riktig retning. Alt fra velgere til konger må være i stand til å se forskjell på poltikk og dens rake motsetning, føleri – ellers kan hele samfunnet forvitre uten at man ser varseltegnene, eller skjønner hvorfor. Politikk er nemlig ikke særlig hyggelig. Det kan til og med være ganske brutale greier i brutale tider, så la meg si noe om det.

Hva er politikk?

Politikk er å fordele goder og byrder i et samfunn gjennom maktbruk. Det er virksomheten innenfor et sosialt system og område som innebærer at man styrer etter fastsatte mål, at prioriteringer ordnes, verdier fordeles og virkemidler blir valgt og anvendt.

Stikkord er altså: Goder og byrder – styring og mål. Prioriteringer, verdifordeling og virkemidler innenfor et sosialt system og område. Det er politikk. Forståelsen av dette er helt avgjørende for at barna våre kan overta et samfunn minst like rikt, harmonisk, fredelig, trygt og vellykket som vi selv har nytt godt av, noe som er hele poenget med politisk styring av et land: Målet er å overlate noe bedre til de som kommer etter oss. Hvordan man best gjennomfører det, er det naturligvis stor uenighet om. Det er derfor det finnes forskjellige politiske partier, retninger og ideologier.


Hva er det motsatte av politikk?

Definisjonen av politikk gjør det også lettere å identifisere politikkens rake motsetning: Føleri. Føleri har enorm velger- og politikerappell, for det er enkelt å enes om, og fremstår som så «snilt» i øyeblikket. Med føleri handler aldri om å lage et bedre samfunn for de som kommer etter oss. Føleri handler om å lage det beste samfunnet i øyeblikket. Koste hva det koste vil, og uansett hvordan fremtiden blir. Det er en prektighetskonkurranse – uten hensyn til kommende generasjoner. Politikk er ansvarlighet. Føleri er uansvarlig.

«Vi må ikke sette svake grupper opp mot hverandre»

Dette er en yndlingsfrasen for føleriet eller personer som kan null nix om politikk. Ethvert budsjett handler nemlig nettopp om å «sette svake grupper opp mot hverandre». Politikk er ingenting annet enn å sette grupper opp mot hverandre: prioritere hvem som skal få, og hvem som skal miste. Å sette A opp mot B er selve poenget med politikk. Så hvis noen lirer av seg denne dumme setningen, så pek på dem og rop «følerist»! De er nemlig i ferd med å ødelegge for barna dine.

Med føleri er ressursene alltid ubegrenset

Budsjettet kan alltid blåses opp med lån så ingenting må prioriteres. «Alt er mulig», og ingenting umulig, og det finnes ingen negative ringvirkninger. Alt foregår i øyeblikkets vakuum, ingen byrder trenger å fordeles, og alle fremtidige problemer bagatelliseres, hysjes ned eller benektes. Føleriet har heller ingen standpunkter utover gode intensjoner: Alle skal få, og ingen skal betale. Alt kan vokse inn i himmelen, ingen skal føle seg støtt, og ingen skal tape. Den er en uansvarlig «fri lunch», som det er fristende å bite på, for farene er ikke åpenbare: Føleri fungerer nemlig like bra som politikk – på kort sikt. Føleriet kan faktisk bygge en rekke offentlige praktbygg i Bjørvika til milliarder av kroner, i en hovedstad som er blakk, hvor skatteinntektene synker, og lånegraden vokser. Det går helt fint…til regningen kommer.

Føleri fungerer – på kort sikt

Føleriet er utrolig fristende for politikere som velges på kort sikt. Den fungerer, og skaper flere venner enn fiender. Føleriet kjøper stemmer i bytte for cash. Men prisen er høy, for føleriet er et kredittkort: Suksessen går alltid på bekostning av fremtiden.

Styring gjennom føleri betyr at ingen vet hvor man er på vei, eller hvor man ender opp.

Styring gjennom politikk gjør at alle vet hvor man er på vei, og hvor man skal ende opp.

Politikk er å holde en klar kurs, og kommunisere den: «Vi skal dit, og ikke dit» Det betyr at alle forstår hvor man skal ende opp. (Uten at alle nødvendigvis er enige i det – politikk har ingenting med enighet eller konsensus å gjøre, da ville det jo vært dørgende kjedelig) Her er storheter som Gamal Atatürk, Margaret Thatcher og våre egen Einar Gerhardsen i særklasse, siden de drev samfunnsbygging på lang sikt, med tydelige mål, planer og virkemidler. (Som mange hatet, men hva så?) Det var lett for velgerne å forstå hva samfunnet skulle bli. Føleriet derimot, har ingen sluttmål, ingen planer for å lykkes, og ingen suksessempiri å vise til. Føleristene lover alt til alle, og lover at alt skal bli bedre bare de får holde på litt til. Men de lyver. Kommende generasjoner betaler prisen, og de vil hate den.

Det er ikke politikk hvis:

• Man ikke styrer etter klare planer mot et definert alternativ, men heller bare tilfredsstiller alle i øyeblikket.

• Man mangler tydelige, kvantifiserbare fremtidsmål som forteller hva sluttresultatet skal bli.

• Man mangler klare prioriteringer. Hvis én politisk sektor prioriteres opp, må andre prioriteres ned.

• Verdier blir fordelt, og det er tydelig hvem godene tilfaller, men ikke hvem som bærer byrdene.

• Virkemidlene man bruker er skjult eller utydelige.

• Pressgrupper tas mer hensyn til enn den tause majoritet og framtidens generasjoner

• Politikken foregår utenfor velgernes sosiale system, territorium eller interessesfære.

Det er altså mange kriterier som skal ligge til grunn for at noe skal kalles politikk. Hvis vi ser på styringen av Norge i dag, ser vi at at innenfor de fleste sektorer er kriteriene stort sett oppfylt – det være seg fiskeripolitikk, skolepolitikk eller samferdselspolitikk. Det eneste som skiller seg markant ut, er innvandringspolitikken – ikke bare i Norge, men også Sverige og hele Europa. På dette området viser sjekklisten store og systematiske mangler:

Føleriet som styrer innvandringen:

• Innvandringen er «umulig å kontrollere på grunn av internasjonale avtaler og konvensjoner» og blir derfor egentlig ikke styrt. Det finnes ingen systemer eller vedtak som sørger for forutsigelighet eller visshet om hva neste år vil bringe.

• Innvandringspolitikken har ingen klare mål og intet klart definert sluttresultat som kan evalueres.

• Det er ingen tydelige prioriteringer, foruten at det alltid er penger nok til innvandring uansett kostnader – i motsetning til f.eks. eldreomsorg hvor det alltid er pengemangel.

• Verdiene blir fordelt uten å fortelle hvem som bærer byrdene: Eldreomsorg, velferd, veier, skole, politi og militæret er typiske salderingsposter, men sammenhengen er ofte skjult og underkommunisert.

• Pressgrupper har enorm makt, mens majoriteten blir marginalisert.

• Innvandringen gjennomføres utenfor landets sosiale system, territorie og interessesfære. Den  kommer ikke Norge eller landets borgere til gode, men gavner andre land og andre lands borgere.


Politikk er kynisk til det nødvendige

Politikk fremstår dessverre som ganske «slemt» i forhold til føleri. Politikk er å ivareta velgernes egeninteresser både i samtid og fremtid, og er derfor «egoistisk» sett overfor andre land og folk. (Men de har jo sine egne politikere, så hva skal de med våre?) Ekte politikk kan utvilsomt oppfattes som kynisk og brutalt, for det innebærer en beinhard virkelighetsorientering:

Ressursene anses som begrenset og budsjettet absolutt: Hvis noen får, er det alltid noen som mister. Når man går i retning A, fjerner man seg fra retning B. Føleristene forsøker alltid å skjule slike konsekvenser, derfor finnes det en god tommelfingerregel: Ekte politikere har alltid flere motstandere og kritikere enn føleristene. Politikere blir kontroversielle, men står seg langt bedre i ettertiden og historien når det lettvinte føleriet er glemt.

En illustrasjon på politikk: Historien om livbåt 4

Da (den for anledningen oppdiktede) passasjerbåten «Politikos» kantret og sank i Nord-Atlanteren fikk man ikke låret alle livbåtene, og nesten 500 mennesker hoppet på sjøen. De få livbåtene som faktisk ble sjøsatt var langt fra fulle, og straks gikk man i gang med å plukke opp folk fra det iskalde vannet.

Ombord i livbåt 4 ble matrosen…la oss kalle ham Winston Roosevelt, gitt kommandoen av de hutrende og forferdede passasjerene. Han tok styringen, og kommanderte øyeblikkelig med myndig røst:

– Denne livbåten tar 50 mennesker. Nå må vi gjøre alt for å redde folk!

Etter en stund var det 40 mennesker ombord og den lå lavt i sjøen. Ingen visste hvor mange dager det ville ta før redningen kom. Rasjonene var begrenset, fremtiden usikker, men likevel var Winston klokkeklar:

– Der er flere overlevende! Ro dit! Vi må gjøre alt for å redde folk!

En klynge på 8 mennesker ble plukket opp. De fikk såvidt plass. Fortsatt lå altfor mange mennesker og kavet i sjøen, men Winston var ubøyelig.

– Der er fire til!  Vi må gjøre alt for å redde folk!

De rodde over, og forsiktig lirket de fire til ombord, så båten var farlig overbelastet. Men det monnet ikke. Åtte mennesker lå ti meter unna og skrek på hjelp i sin ytterste nød. Da kommanderte Winston:

– Ro vekk!

Alle ombord protesterte høylytt med gråt og sinne. De rope:

– Du sa vi må gjøre alt for å redde folk! Winston skuet utover den breddfulle båten, og svarte sørgmodig men fast:

– Det har vi gjort. Nå må vi dessverre begynne med politikk.

Livbåt 4 var den enste som fortsatt fløt da redningen kom.

Mest lest

Den franske tragedie

Folkesjela