Kommentar

Shoaib Sultan uttrykker i Klassekampen ønske om at PST må overvåke høyresiden. Det har han rett til å mene. Men Sultan sier også noe helt annet: at det må legges politiske føringer for Politiets Sikkerhetstjenste, PST, som gjør at de legger om kursen.

Her begår Sultan to grove feilvurderinger, og de viser at han ikke forstår hvordan demokrati fungerer.

Dessverre er dette en feilvurdering som er innebygget i venstresidens verdensforståelse: de har abonnement på sannheten og trenger ikke observere de regler for objektivitet og maktbalanse som gjelder resten av samfunnet.

Sosialistene er forbannet med en overbevisning om at sannhet er et 1:1 forhold: og det går igjen på alle områder og ligger som et premiss for diskusjonen. Dessverre har såkalt borgerlige partier gjort lite for å belyse og motarbeide disse holdningene.

Når noen «slår» på eller angriper holdninger som skjuler denne retthaverskheten, blir sosialister forurettet. De føler seg krenket. Kristin Halvorsen ble mektig provosert over at noen av medpanelistene kunne karakterisere hennes parti, SV, som infisert av anti-israelisme med glidende overgang til antisemittism, da hun deltok i NRK/Aftenpostens debatt om antisemittisme mandag. Det var uhørt å si noe sånt.

Grunnen er at man har bygget skranker rundt sitt ressentiment: man har rett. Derfor blir alle forsøk på korrigering opplevd som en krenkelse.

Som man ser møtes sosialister og muslimer i en følelse av å bli krenket, på litt forskjellige premisser, men det følelsesmessige utgangspunkt er det samme: How dare you!

Det går ikke an å diskutere med mennesker som har en slik oppfatning av verden. Et annet resultat er på forhånd utelukket, samtalen blir derfor en forkledt forhandling om hvor mye man kan gi, og hvor mye den andre vil gi.

De krenkede vil aldri slutte å føle seg krenket. Spørsmålet blir hvor mye de som provoserer kan justere sine utspill og holdninger. I hovedsak blir forhandlingene en enveiskjørt gate.

Som man vil forstå har dette store konsekvenser for ytringsfriheten.

Men ikke bare den. 22/7 er en enorm hendelse som kan settes ideologiske hjul på. Hvis vogna først settes i bevegelse er det ingen gitt å si hvor den vil ende. Men vi ser noen alarmerende tegn.

Hvis Sultan hadde forstått hva han sa, ville han ikke uttrykt seg så klart. Han tror det er politikerne som legger politiske føringer for PST.

– Ingen hadde forestilt seg det som skjedde 22. juli, men det norske samfunnet har over flere år beveget seg i en stadig mer negativt retning med mer islamhat.

– Og PST plukket ikke opp denne endringen?

– Det var de politiske føringene for PST som ikke gjorde det. PST er et verktøy, og det er politikerne som forvalter verktøyet som sitter med ansvaret. PST kan ikke bare overvåke det de selv ønsker.

Dette er det springende punkt: PST kan ikke bare overvåke det de selv ønsker. Jo, det kan de, og det er den profesjonaliteten samfunnet bygger på. Profesjonalitet handler om integritet. Faglig integritet. PST har visse kriterier de går etter for å måle samfunnsfiendtlig virksomhet: ideologi, militans, antall, kommunikasjon, operasjonell evne og vilje, anskaffelse av utstyr – til sammen gir det et trusselbilde. At PST selv etter 22/7 fastholdt at trusselen fra islamister var den mest alvorlige, både for Norge og Europa, sier noe om hvor sterk trusselen er, hvor overvekten ligger. PST er ikke døve, de visste også at dette budskapet ikke ville være like lett å selge i det nye klimaet, men de hadde ikke noe valg hvis de skulle bevare sin integritet og selvrespekt.

Det er dette Shoaib Sultan later til ikke å forstå. Det er alvorlig, for dette gjelder demokratiets mest fundamentale spilleregler. Sultan sier rett ut at han vil ha politiske føringer for PSTs arbeid. Han sier det som om det er han som representerer de sunne og gode krefter som ser hvor det trengs innsats.

Det later til at han tror dette er OK, selv om han flagger at han vil ha politisk overvåking.

Sultan mener skyldspørsmålet er uinteressant, men at diskusjonen nå bør dreie seg mot hvilke oppgaver PST bør få i framtida.

– Vi har et ansvar for at dette ikke skjer igjen, og derfor må vi bygge opp kunnskap på samme måte som vi har gjort med islamistmiljøene på nettet.

Han mener islamofobien har fått en større aksept i samfunnet, og at dette kan være en forklaring på hvorfor høyreekstrem retorikk har blitt oversett.

– Jeg vil ikke misforstås dit hen at vi ikke skal overvåke ekstreme muslimske grupperinger, men det er helt tydelig at det har vært et manglende søkelys på høyreekstreme miljøer. Jeg tror dette skyldes at miljøene har vært så smalt definert. Mange tenker at man må være snauklipt, ha militærstøvler og gjøre Hitler-hilsen for å være høyreekstrem, men holdningene kan være like farlige, selv om de ikke er like lette å oppdage.

Den «kunnskapen» Sultan og Antirasistisk senter snakker om, vil mange betakke seg for. De vil se på den som grov politisering, og et carte blanche til overvåking av meninger. Slik Sultan ordlegger seg er det grunn til å tro at det han definerer som islamofobi er legitim samfunnskritikk. Det er derfor viktig at ikke hele samfunnet godtar begreper som islamofobi, de er som skapt til å stoppe munnen på folk.

At det er noe fundamentalt galt med Sultan forståelse av demokratiske spilleregler, illustrerer følgende historie:

Jeg satt sammen med en samfunnsforsker under et møte der Sultan var til stede. Vedkommende lener seg mot meg og forteller at Sultan da han var generalsekretær i Islamsk Råd Norge, skrev et brev til vedkommendes sjef og spurte om de syntes det var OK at vedkommende deltok i samfunnsdebatten med innlegg som såret muslimer. Jeg stoler 100 % på personen som kom med disse opplysningene.

Jeg har møtt Sultan og synes han er en sympatisk kar, men den kursen han staker ut i Antirasistisk senter er en undergraving av demokratiske spilleregler. Det må avsløres.

Ikke lært

Det er ellers underlig å tenke over at venstresiden som fikk oppreisning etter Lund-kommisjonen, og gjennomslag for at det ikke skal forekomme politisk overvåking, nå har kastet de fleste hemninger over bord, fordi hammeren rammer hovedfienden, det såkalt ytre høyre, et gummistrikkbegrep man kan dyrke med et sett av negative adjektiver, der den ultimate ondskap, fascismen, spøker i bakgrunnen.

Det sier noe om at man ikke lærer. Man bruker fortsatt historien som et politisk våpen. Dette er også et alvorlig brudd på demokratiske spilleregler og viser at venstresiden ikke har lært.

Ønsker mer overvåking