Sakset/Fra hofta

Redaktør for A-magasinet, Kjersti Løken Stavrum, har en leder til siste nummer som på en kort og presis måte formulerer hva som er i veien med det norske mediokratiet: De har mistet kontakten med den lesermassen de lever av og henvender seg til.

Den korte artikkelen: Tiden ute for «Ola» og «Kari» er nifs. De fleste vil rykke til ved en slik «dødsdom».  De vil vite at rent billedlig er tiden slett ikke ute for disse rotnorske navnen: de nyter tvert om en renessanse. Nå dukker gamle norske navn opp igjen på nyfødte. Det er en liten nasjonalistisk bølge på gang. Her får de vite av A-magasinets redaktør at det er suspekt. Det er å signalisere at man ikke tar det nye Norge inn over seg.

Løken Stavrums konstatering av at Norge har endret seg og ikke lenger er hva det var, er korrekt. Det er hennes fordømmelse av det «typisk norske» som er moralistisk, på grensen til det sjikanerende.  Alle vet at «Ola» og «Kari» er kortform for gjennomsnittsnordmannen.  (red:s kursiv)

Disse to burde vi snarest mulig vinke farvel til. De har gjort nytten sin, nå har de gått ut på dato. Vi trenger en modernisering.

Det anonyme, men likevel så kjente paret Kari og Ola Nordmann er representanter for et Norge som ikke lenger finnes. De klassiske navnene på våre gjennomsnittsbeboere er uheldige fordi de peker bakover til en tid med en svært annerledes befolkningsstruktur, næringsstruktur – og med ganske andre forbindelser til utlandet enn hva Norge har i dag.

Det er riktig at Norge er blitt mer variert. Men «Ola» og «Kari» har ikke forsvunnet, de har fått selskap av en hel rekke andre gjennomsnittsmennesker.

Aftenpostens ideologiske tvangstrøye kommer inn der de formaner leserne om at «Ola» og «Kari» har gjort nytten, at de ikke lenger er hensiktsmessige. Ikke hensiktsmessige for hvem? Ikke hensiktsmessige for Aftenposten, for regjeringen, det politiske miljøet. Men trolig meget hensiktsmessig for nålevende «Ola» og «Kari» som det faktisk er ganske mange av, de utgjør faktisk fortsatt flertallet i dette landet.

Løken Stavrum means well, som politiske predikanter med skojern alltid gjør, men bak toleransen ligger intoleransen på lur. Det er «Ola» og «Kari» som skal gi avkall på hvem de er. Det kommer de neppe til å gjøre.

Hvilket nytt fellesskap er det A-magasinet foreslår? Har det noe navn?

Faktum er at det nye Norge er et fragmentert samfunn. Det er helt riktig som Løken Stavrum sier at det gamle Norge er gått i graven. Men det lever fortsatt som en ledende kultur for flertallet av menneskene.

Løken Stavrum ser ikke «saken» ut fra perspektivet til den gruppen mennesker hun tilhører fra fødselen av og den kulturen hun tilhører. Hun tror hun kan pick and choose. Hun vil velge fremtiden. Hun er sikkert overbevist om at hun representerer fremtiden. Gjør hun det?

Hun anlegger perspektivet til en ny nordmann, og hun tar deres «parti», dvs. hun sier at oppfatningen av «Ola» og «Kari» er en forulemping av de nye nordmenn.

Derfor er Ola og Kari blitt en underlig feilkilde til vår forståelse av hva Norge er – og ikke minst; hva Norge er i ferd med å bli. Mange nordmenn blir fremmedgjort av stadige referanser til Kari og Ola. Det skaper en underliggende nostalgi i omtalen av samfunnet vårt som ikke nødvendigvis er hensiktsmessig.

Her får «Ola» og «Kari» høre at de er en «feilkilde», og at deres blotte nærvær er en forulemping av andre. Men hvordan kan en identitet være en forulemping? Hvorfor er det nettopp «Ola» og «Kari» som er en forulemping, hvorfor ikke en av de nye gjennomsnitter?

Vi skjønner også hva Løken Stavrum «mener». Men det er for enkelt, troskyldig, naivt, enfoldig, og fremfor alt for sent. Løken Stavrum går rundt for mange grøtfat. Stemningen i det nye Norge har kommet mye lenger og den er mindre krampaktig idealiserende.

Folk lever i hver sine verdener, har ikke A-magasinets redaktør fått med seg det? Svært mange av de nye føler seg ikke som nordmenn, og har ingen tanke om å bli det.

Derimot kan det snakkes om mange former for norskhet. Det finnes flere måter å være norsk på, det er en deskriptiv beskrivelse: vi hører det daglig, folk som snakker norsk, og er på mange forskjellige måter. Kulturer, drakter og sedvane blandes. Det er realiteter. De fleste aksepterer hverandre, men de ser forskjellene. De drømmer ikke om et gjennomsnitt av denne lapskausen.

I dette flytende landskapet er det fortsatt slik at nordmenn har en fordel. De kjenner kulturen, de kjenner språket, geografien og historien på en måte en nykommer umulig kan gjøre, bortsett fra i eksepsjonelle tilfeller.

De fleste, både nye og gamle,  er klar over disse forskjellene. De har lært seg til å leve dem.

Men ikke A-magasinet. De kommer inn med ideologiske tommeskruer og setter dem på leserne.

Det er noe passé over denne moraliseringen og formyndermentaliteten. Den er nettopp et utslag av den nostalgien Løken Stavrum kritiserer. Det er hun som er nostalgier, etter en ideologi som gikk i graven for mange år siden.

Tiden ute for «Ola» og «Kari»

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også