Sakset/Fra hofta

Olivier Aluma, Hedayatullah Safi, Regan Clement Mukendi og Warhel Numan.

Document identifiserte de fire som er dømt for å ha voldtatt en bevisstløs 16 år gammel jente. Nå får vi kritikk av Nettavisens redaktør Gunnar Stavrum for dette.

Avisene tror de beskytter offeret ved å ikke identifisere voldtektsmennene. Men hva med potensielle fremtidige ofre? Har ikke norske jenter krav på beskyttelse?

La oss gjenta: Olivier Aluma, Hedayatullah Safi, Regan Clement Mukendi og Warhel Numan. De tre første ble alle dømt for gruppevoldtekt, Numan «bare» for voldtekt.

Denne saken er spesiell i og med at det var et annet overgrep som førte til at gruppevoldtekten ble oppdaget. Olivier Aluma var under etterforskning for sex med en jente som såvidt hadde fylt 14 år. Overgrepet skjedde kun to måneder etter gruppevoldtekten. Under etterforskningen kom politiet over minst to videoer som viste at den 16 år gamle jenta (som Nettavisen har kalt «Stine») ble voldtatt. Aluma hadde selv filmet overgrepet.

«Stine» selv visste ikke hva som hadde skjedd. Hun hadde drukket et glass vodka og våknet dagen etter med et ømt underliv og uten å huske noe som helst. Ganske enkelt fordi hun hadde vært bevisstløs. Ifølge dommen fra Borgarting lagmannsrett skal hun ha blitt skjenket. «Stine» mener selv at hun ble dopet ned.

To av overgriperne var venner av «Stine». Siden det tok et helt år før politiet fortalte henne at hun hadde blitt voldtatt av fire menn, er det rimelig å anta at «Stine» fortsatte å være venner med de som voldtok henne ettersom hun ikke ante hva de hadde gjort. Dette må ha vært traumatisk for henne å oppdage i ettertid.

Stavrum vil ikke skrive «Document», så han kaller oss «uetiske nettsteder». I flertall. Han lenker heller ikke til artikkelen han omtaler.  (Skjermdump, Nettavisen)

Redaktør Stavrum synes ikke det var riktig å identifisere disse mennene. Han mener at deres navn og bilde vil kunne identifisere offeret. At vanlige avislesere skulle være i stand til dette er svært tvilsomt. I denne redaksjonen er vi ganske flinke til å finne informasjon på nettet, men i denne saken ville vi ikke greid det uten dommen. I lokalsamfunnet er det naturlig å tro at alle vet hvem det gjelder. Norge er ikke veldig stort, særlig ikke i mindre byer.

Gunnar Stavrum ser ut til å tro at det er avisene som står for spredning av nyheter. Men slik er ikke verden lenger. Det er forbipasserende som tar bilder fra terrorangrepene og legger ut på sosiale medier, ikke profesjonelle fotografer. Det tar mange timer før Reuters og de andre kommer på banen. Ungdommen leser knapt aviser. De får sine nyheter via Facebook, Snapchat, Insta, Twitter og alle de andre sosiale mediene hvor informasjonen flyter fritt og umiddelbart. Og de mottar sine nyheter uten at det sitter redaktører og vurderer hva som er bra eller dårlig for leserne. Mange av de unge har sikkert ikke engang fått med seg at 1.700 journalister i NRK streiker. De merker ingen forskjell.

Etter at alle har revet av seg alt håret på grunn av alle #Metoo-sakene, så kommer det en nyhet som stiller alle slibrige tekstmeldinger i skyggen: En gruppevoldtekt av en bevisstløs jente – som varte i seks timer.

Nå vet ikke avisene lenger hvem de skal beskytte. De som heiet frem alle #Metoo-ofrene. Nå tror de plutselig at de beskytter offeret ved å anonymisere overgriperne. Jaha. Det hadde vel fungert dårlig med Weinstein & co. I mange av disse sakene med seksuelle overgrep er det nettopp flere ofre. For hvorfor skulle «Stine» ha vært det første og eneste offeret for denne gjengen? Hva om det er tre-fire andre jenter som har våknet opp med ømt underliv og null hukommelse etter å ha fått «et glass vodka» av «gode venner»?

Den største gruppen som burde prioriteres og beskyttes er andre norske jenter som kan komme i kontakt med disse overgriperne uten å være klar over hva de er i stand til. Hvis offentliggjøring av navn og bilde kan hindre ETT eneste nytt voldtektsoffer, så må det vel være verdt det? Eller mener ikke Nettavisen det? Var det ikke slik man argumenterte tidligere for å oppmuntre kvinner til å melde fra om voldtekter? At det også var av hensyn til andre potensielle ofre? Nå vil vi ikke det lenger, er det slik å forstå?

Stavrum omtaler ikke Document ved navn, men kaller oss simpelthen et «uetisk nettsted»: Hun ble gruppevoldtatt i nesten seks timer. Nå gir uetiske nettsteder henne en ny belastning. Når det først skal snakkes om etikk, så er det vel flere regnskaper å gjøre opp. Det er flere hensyn å ta. Disse mennene er funnet skyldige. I andre land, som Storbritannia, offentliggjøres navn, bilde og bosted i avisen etter at overgripere er dømt. Så vet man hvem man skal holde seg unna. Kanskje synes Stavrum at også britisk presse er uetisk, men det fungerer. Jeg tror briter flest ville protestere om man anonymiserte overgripere. Det var det som førte til at sex-groomingen fikk pågå så lenge. Man ville ikke se. Det kunne ikke være slik at andre kulturer hadde et så forferdelig kvinnesyn. Vi orker ikke å tenke på konsekvensene som våre barn blir nødt til å forholde seg til. Mange fortsetter å hamre løs på mantraet om at vi alle er like.

Hvor er medienes samfunnsansvar? «Stine» er skadet for livet. Andre må vernes mot samme skjebne. Alt annet er uetisk.

Den kriminaliteten som begynner å sige inn i Norge er ukjent for mange nordmenn. Vi har til og med lesere som ikke tror det er sant at noen blir gruppevoldtatt og filmet i bevisstløs tilstand, selv om vi altså refererer fra lagmannsrettens dom! For så grusomme kan ikke folk være, mener de. Det er nok de samme menneskene som mener at steinkasting mot natteravner bare er guttestreker som blir borte bare man får åpnet en ny fritidsklubb.

Vårt gode, snille, men akk så naive Norge er i ferd med å våkne opp til realiteter som vil gjøre vondt å forstå. Journalistikken vil også måtte endre seg for å reflektere det nye samfunnet vi har fått.

Det er nye tider nå.

 

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!

 

 

Les også