Document hadde en spesiell rolle før 22/7, og vil også ha det etter. Men hvordan definerer man rollen? Her har det vært mange tolkninger, og som vi vet, flere politiske motstandere ønsker å gjøre den mest mulig negativ. Vi havnet høyst motvillig i en forsvarsposisjon hvor vi ikke vil bli værende, like lite ønsker vi noen offerrolle.

Det er etablert noen enkle forklaringsmodeller rundt 22/7, om skyld og ansvar. Det er årsaksforklaringer som går dårlig sammen med ønsket om en fri og åpen debatt.

De fleste kommentatorer fokuserer på usunt klima, og snakker om riktige holdninger, men har ikke noe svar på hva man gjør med de med gale meninger.

Dette er et gammelt spørsmål i politikken: både sosialister og religiøse ville det beste — men hva skulle man gjøre med de som ikke ville være med? Det var fristende å si at de ikke visste sitt eget beste. Slik rettferdiggjorde man tvang.

I Norge forsøker man både å få folk til å ha de riktige meninger, og beholde meningsfriheten. Det er det som kalles problemet med sirkelens kvadratur, to square the circle, å gjøre to selvmotsigende ting på en gang.

Frihet er en farlig ting. Den har omkostninger, i lengden er det det eneste som duger.

Document tror på fornuftens kraft, men da må alle fakta på bordet. Problemet er ikke at ekstreme ikke slipper til. Problemet er at normale oppfatninger ikke slipper til.

Mange nordmenn har trodd at norske tradisjoner og norsk kultur var noe selvsagt. Nå får de høre at det er utdatert og politisk ukorrekt. Det nye Norge har plass til alt og alle, og nasjonen bygger på demokrati, menneskerettigheter og rettsstaten. Det er alt. Så kan man fylle det med det innhold man vil. Det er en luftig modell som ikke vil gi det nødvendige samhold.

Faren er at det nye samholdet vil fortrenge det gamle, som når det kommer til stykket, er det som fortsatt holder Norge sammen. Samholdet er deg og meg. Det er ikke mediene, ikke politikerne.

Nå hevdes det at 22/7 må stenge døren til Det gamle Norge, at det aldri kan komme tilbake. Nok en manipulasjon. Det gamle Norge er høyst levende, det er hva majoriteten fortsatt lever på og for.

Det er farlig hvis 22/7 brukes til å proklamere et nytt samhold som er fremtiden, mens det gamle trauste samholdet er noe som må parkeres.

Intet folk oppgir uten videre sin nasjonale identitet.

Det finnes derfor et betydelig politisk undertrykk. Det er viktig at dette får sunne politiske utløp. Folk må se disse tankene uttrykt.

Noen av våre formål er disse: Vi skal gi politiske rasjonelle svar som hindrer norsk ungdom i å utvikle hatefulle holdninger. Den viktigste vaksinen mot hat er sannhet. Norsk nasjonalisme har tradisjonelt ikke vært aggressiv eller hatefull. Hvis det blir suspekt å gi uttrykk for at man mener Norge er nordmennenes land, med norsk kultur og historie, så er man ute på ville veier. Da har man mistet balansen og faren er stor for at også folk begynner å gjøre det.

For å gjenvinne balansen må man tørre å si visse ting som før var opplagt. Det koster, men det koster mer å la være. Man må f.eks. tørre å si at Norge er et kristent land. Det følger en hel rekke ting av det. Slike fundamentale spørsmål blir ikke stilt. De må vi holde fast ved. Hvis vi gir avkall på dem, har vi tapt.

Det krever besinnelse, en overbevisning som er forankret i det beste i norsk kultur. Det handler ikke om sentimentalitet eller svulmende følelser. Det beste og viktigste i Norge er lavmælt og stort.

Kunne vi gjort ting annerledes? Det spørsmålet har vi selvsagt stilt oss, og vi blir ikke ferdig med det.

Fordi Document skulle kompensere for alt det etablerte medier ikke skrev, ble fokus om ikke snevert, så preget av negative ting. Feltet er enormt og stofftilgangen stor. Til de som bebreider oss: Vi kunne brakt mye mer negativt stoff, det er ikke vanskelig å finne. Dette er en balansegang som det ikke er noe enkelt svar på.

Vi har behov for det positive, som viser hva det er som gjør livet verdt å leve. Dette er tanker som andre i redaksjonskretsen har vært inne på tidligere. Etter 22/7 er det en av tankene: Skriv om det som gjør livet verdt å leve.

Det pågår allerede en stille nasjonal revival, som kan avleses i oppslutningen om Ski-VM, fotturisme i fjellet, og interesse for lokal kultur, historiske bygninger, og gamle seder og skikker, bunader, bærsanking, selvberging – dette er norsk nasjonalisme på sitt beste.

Show don’t tell: Dette er ikke ideologi, det er levd liv.

Å dele disse opplevelsene, å gjenoppdage en glemt litterær perle.

Et mer personlig uttrykk: naturstemninger, nye filmer og bøker, observasjoner av hverdagsscener. Mennesket liker gjenkjennelse og utvidelse. Men vi er ikke begeistret for intimisering av det offentlige rom. Personlig, men ikke privat.

Personlig innhold og stil stiller store krav til nivå. Det gjelder også leserkommentarene. Det har vært mange gode kommentarerer, men noen rir fortsatt kjepphester, og noen bruker mye tid på kommentarfeltet og preger det. 22/7 har brått og brutalt avslørt falldybden som ligger i et kommentarfelt. Oppegående lesere vil forstå det og oppføre seg deretter. De som ikke forstår dette kan vi ikke hjelpe.

 

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂