Kommentar

I medienes fremstilling av Brexit-Storbritannia utelates mye. Hva med Labours åpning for antisemittisme? Jøder angripes på åpen gate, og det er liten tvil om at Jeremy Corbyn har en meget høy toleranse for antisemittisme. Dette er en ikke-sak for EU-tilhengerne. Igjen ser man at mediene og ekspertene lager en stråmann: Den virkelige ekstremismen finnes ikke blant brexiteers, den finnes blant den regnbuekoalisjonen Corbyn leder. Foto: Scott Heppell/Reuters/Scanpix

 

Man skal ikke gå så langt tilbake i tid før det er vanlig å reflektere over hvorfor folk ble som de ble. Det var innføling, det subjektive og ønsket om å forstå som preget kunsten og etter hvert overtok politikken.

Men fra kunst og kultur til politikk er det et stort sprang. En kvalitativ forskjell.

Venstresidens empati fikk gjennomslag i lovgivning og preget innstillingen, men «seier på alle fronter» førte til en følelse av moralsk overlegenhet.

Nå skjer det en todeling av empatien: Den gjelder for noen og ikke for andre. Noen er verdige til empati, noen må gjøre seg fortjent til den. Den innfødte befolkningen må vise at den er rettroende.

De som er på feil side, får sitt pass påskrevet.

Gjennomsyret

Denne propagandaen er nå gjennomgående i all pressedekning.

AFP skriver om at stemningen i Storbritannia er polarisert og hatefull – mot EU-tilhengerne:

Kandidatene i det britiske valget har måttet tåle så mye trusler og sjikane at enkelte frykter for egen sikkerhet når de er ute og driver valgkamp.

Tonen har blitt særdeles fiendtlig i forkant av det som regnes som et spesielt viktig valg – særlig med tanke på britenes videre forhold til EU.

Mange av truslene kommer fra ihuga brexitforkjempere, ifølge analytikeren Alexandra Kellert, som arbeider for konsulentselskapet Control Risks, som arbeider med sikkerhetsspørsmål.

Truslene rettes gjerne mot pro-europeiske kandidater.

– Mange av truslene kommer fra høyreorienterte brexit-tilhengere, som anser enkelte politikere som forrædere mot prosessen, sier hun til nyhetsbyrået AFP. (NTB)

De kommer ikke bare «gjerne» fra brexit-tilhengere, men utelukkende fra disse. Det finnes ikke ett eksempel på at vold og hat går den andre veien.

Overskriften er løgnaktig:

Storbritannia: Trusler og sjikane preger opptakten til valget

Dominic Graham, som stiller for Liberaldemokratene for tredje gang, sier at det har vært en helt ny ordbruk i denne valgkampen.

– Vi har ikke sett noe i nærheten av truslene vi har fått i denne valgkampen, sier han.

Han sier videre at all sjikane han og partifellene har blitt utsatt for i løpet av valgkampen, har vært brexit-relatert.

Partifellen Wera Hobhouse har mottatt anonyme brev helt siden hun ble valgt inn i Parlamentet i 2017.

I det siste har plakatene hennes blitt ramponert av ukjente gjerningspersoner med en slik voldsomhet at hun har spurt seg selv hva som ville skje om hun skulle treffe på dem.

Hun holder derfor politiet jevnlig oppdatert om hvor hun oppholder seg i valgkampsammenheng, og har alltid med seg voldsalarm. (NTB)

Hva kan det komme av?

Hatet og volden kommer bare fra den ene siden. Ikke noe sted spørres det: Hva kan det komme av at folk er så sinte?

Selv på avstand har det vært tydelig at pro-EU-leiren har vært villig til å bruke alle midler for å sabotere resultatet av folkeavstemningen. Alle typer offentlige etater og myndigheter har brukt sin autoritet til å fortelle britene at det kommer til å bli sveltihjel, særlig ved en hard Brexit.

Verst har det vært i Parlamentet, der parlamentarikerne har vist at de gir blaffen i hva deres velgere mener. De har stemt mot mandatet de fikk fra sin lokale krets. Da Boris Johnson kom inn, nølte de ikke med å bryte ut og stemme mot ham.

Det sier noe om hvor langt EU har kommet i å avnasjonalisere medlemmene. Man har skapt en egen klasse politikere hvis lojalitet til Brussel er sterkere enn til deres egne velgere.

Sirkus

Dette sirkuset har nå pågått i fire år, og det har slitt Storbritannia i filler, slik Resistance i USA har polarisert.

Det er for øvrig en klar parallell mellom Storbritannia og USA: Begge steder har eliten gått til krig mot et ulydig folk, for deretter å legge skylden på velgerne for alt hatet.

Det er ingen tvil om at vitaliteten finnes på Brexit- og Trump-siden. Globalistene har gitt opp demokratiet. Velgerne er blitt brysomme. «Man» må psyke dem ut. Skremme.

Det er forbausende hvor lett mediene lar seg bruke i en slik kampanje.

Det har vært liten sympati å spore for de gule vestene, for nasjonalistene i Italia og for Trumps velgere.

At britene bryter ut av unionen, er utilgivelig.

Den fiendtlige stemningen er uten sidestykke

Antallet lovbrudd anmeldt av medlemmene i nasjonalforsamlingen mer enn doblet seg, fra 151 i 2017 til 342 i 2018. I løpet av de fire første månedene i år økte antallet anmeldelser med 90 prosent sammenlignet med samme periode i fjor, har politiinspektør Neil Basu opplyst.

Det er særlig kvinner og etniske minoriteter som blir målskiver for trusler og sjikane, sier politisjef Cressida Dick i Metropolitan Police. Dick sier den fiendtlige stemningen er uten sidestykke, og mener polariserte holdninger har endret mønsteret i protestaksjonene siden brexitavstemningen i 2016.

I januar undertegnet over 115 parlamentarikere et brev til Dick der de ga uttrykk for bekymring for sikkerheten rundt den britiske nasjonalforsamlingen.

Flere parlamentsmedlemmer, inkludert Amber Rudd og Nicky Morgan, som begge har sittet i regjering, har besluttet å ikke stille til gjenvalg. Årsaken er trusler og trakassering. (NTB)

Dette er den samme Basu som ikke forstår hva motivet til London Bridge-terroristen Usman Khan kunne være.

Men brexiteers, de drar han kjensel på.

Kun den ene siden

Alt som finnes av vold mot EU-siden blir gjort til varseltegn om hva høyresiden er i stand til. Drapsmannen til Jo Cox var sinnslidende, men i mediene blir han nazist.

Motsatt er jihadistene mentalt syke, og de forstår heller ikke islam.

Politikerne og mediene husker ugjerne hvor mange angrep det har vært. Det må man gjøre hvis trykket på befolkningen skal opprettholdes:

Frykten for kandidatenes sikkerhet er en bekmørk påminnelse om drapet på Labour-politikeren Jo Cox, som skjedde en uke før brexitavstemningen i 2016.

Cox, som under valgkampen om brexit var en varm talskvinne for at Storbritannia skulle forbli i EU, ble skutt og knivstukket av en nynazist på åpen gate. Hun døde samme dag av skadene. (NTB)

12 måneder for en trussel

I det nye Storbritannia kan man få ett år bak murene for å skrive et truende brev til en politiker. Er dette det landet vi kjente?

I november ble en mann idømt tolv måneders fengsel for å ha sendt et brev til parlamentsmedlemmet Anna Soubry med teksten «Cox var først, du er den neste!».

Soubry trakk seg fra det konservative partiet i protest på grunn av sitt syn på EU, og sluttet seg til meningsfeller i gruppen med uavhengige parlamentsmedlemmer, kalt Change UK.

I forbindelse med valgkampen anbefales kandidatene å sørge for egen sikkerhet ved å blant annet arkivføre trakasseringen, å begrense mengden personlig informasjon som deles på internett og å melde fra om trusler og trakassering til internettleverandører. (NTB)

Mens Trump ser ut til å vinne den politiske kampen i USA, takket være en fantastisk økonomi, ser det verre ut for Boris Johnson. Fremtiden er mørkere for britene.

 

Forhåndsbestill Halvor Foslis nye bok til spesialpris her!