Ytringsfriheten kommer i mange former. Hvordan kan den praktiseres?

I det siste har vi sett debatten blomstre opp rundt akademisk ytringsfrihet. Ytringsfriheten kommer med føringer; for eksempel er prefikset akademisk muligens ment å gjøre akademikeres ytringsfrihet forskjellig fra den alminnelige ytringsfrihet. Dersom dette er tilfellet, hører jeg det kun som intellektuelt snobberi, for i prinsippet skal ytringsfriheten gjelde ikke bare alle ytringer, men også alle ytrere, hva enten de er akademikere eller alle mulige andre former for arbeidstakere, arbeidsgivere eller arbeidsledige.

På den ene siden ser jeg folk beskrive akademisk ytringsfrihet som viktigere enn allmenn ytringsfrihet, fordi akademikere angivelig skal ha mer faglig tyngde bak sine ytringer. På den annen side ser jeg også folk beskrive den akademiske ytringsfrihet som mer begrenset enn allmenn ytringsfrihet, fordi akademikere har større ansvar og flere bindinger, mot studenter, kolleger, næringsliv og politikere. Akademikere har ifølge begge trosretninger mer tyngde i sine ytringer; hvilket gjør at de synes å ha viktigere ting å komme med enn allmuen, og de synes å ha større ansvar enn allmuen for å få ting ytret korrekt.

Begge disse syn på akademikeres ytringsfrihet peker mot større vansker for akademikere til å ytre seg. I tilfellet Eikrem så vi at hans uttalelser til nettstedet Resett ble problematisert. Dette var ikke på grunn av at han sa det han sa, for de samme uttalelser har kommet fra utallige personer i Norge, men kritikken kom fordi han var en akademiker som sa det. Jeg kjenner ikke til noen ikke-akademikere som har blitt frarøvet sin stilling og har havnet i rettssaker for de samme uttalelsene.

Likeledes var stedet han publiserte dette, nettstedet Resett, ansett i populærdemagogisk form som et høyreekstremt nettsted. Dette var det til og med «forskere» som hevdet, som Alexa Døving ved Holocaustsenteret, samtidig som instituttlederen uttalte i en e-post at: «då er hele inst [sic] omdøme blitt skadet fordi du stå [sic] fram som forsker og 1. Amanuenis ved ISA».

Store norske leksikon forteller om ytringsfriheten at:

Opplysningstidens tankegods danner grunnlaget for tre av de hensyn – to instrumentelle, ett individuelt eller liberalt – som begrunner beskyttelsen av ytringsfriheten også i dag. De er hensynet til sannhetssøken, den personlige autonomi og frihet, samt hensynet til demokrati.

Eikrem sa sannheten, han hadde frihet til å gjøre det, han uttalte seg som fagperson (selv om alle kan være enige i at afghanere som ankommer Norge generelt kan være traumatiserte etter mangeårige krigshandlinger, du trenger ikke være forsker innen faget for å skjønne dét), og hensynet til demokratiet gjør at folk flest bør kunne si ting uten at andre skal gå bananas av den grunn. Det begrunner jeg med at folk flest er fornuftige og ikke ekstreme, og folk flest ønsker å forstå ting som skjer, ha en forklaringsmodell rundt dette, og gjennom dette finne frem til riktige tiltak for å løse eventuelle problemer. Da vil ekstreme ubegrunnede synsede ytringer raskt falle ut av sirkulasjon.

SNL sier videre:

At det faktisk er mulig å praktisere ytringsfrihet i samfunnet, er sentralt; det vil si at det finnes kanaler der man kan ytre seg (som aviser og debattfora på internett) og at man har et klima der folk kan delta fritt. Staten må også sikre retten til å kunne demonstrere og fremføre ytringer offentlig.

Ytringsfriheten i Norge er imidlertid begrenset, noe fremveksten av «alternative» nettsteder enkelt beviser. Holdningen her er generelt at man trenger alternative nettsteder fordi de mest etablerte nettsteder, som NRK og de store avisene, ganske enkelt hindrer viktige stemmer i å komme til orde, hva enten det er akademikere eller andre.

Hva angår de sentrale media, vil ytringer sendt til dem om saker som er kontroversielle, bli avvist, og avvisningen skjer på grunnlag av generell synsing. Journalister og redaktører er mer enn klar over hvilke ytringer man ikke skal tillate. De bruker ikke slike ord i avslaget, men begrunner det gjerne i generelle vendinger, som at «vi får svært mange innlegg hver dag, og ditt innlegg nådde dessverre ikke opp». Det er nemlig forbundet med unødvendig arbeid å måtte gi en forklaring på hvorfor man ikke tar inn innlegg, i tillegg til den eventuelle konflikten de får på bakrommet med eiere, redaktør og medjournalister, politikere og næringslivsledere.

Et eksempel på et område hvor det frie ordskiftet kan føre til innsparinger av milliarder, er «det grønne skiftet». Jeg har tidligere, i Universitetsavisa, vist med den graf som selve klimapanelet benytter, at resultatene av «det grønne skiftet» ikke kan måles vitenskapelig. Det kan kun beregnes, og uansett tiltakene vil ikke disse ha noen temperaturdempende global effekt. Mengder av pensjonerte akademikere, inkludert en rekke professorer og forskningsledere, også fra NTNU og Sintef, har skrevet om de vitenskapelige feilslutninger som ligger til grunn for norsk politikk på en rekke områder. Debatten har hardnet til på det vis at NRK har besluttet at de ikke skal gi disse stemmene noen mulighet til å nå frem. Man har i det stille nektet fagfolk ytringsfrihet, mens politikere av alle slag har fritt spillerom til å foreslå tiltak som griper sterkt inn i nasjonens virke og enkeltpersoners økonomi.

Så er det et spørsmål om en slik debatt i det hele tatt vil ha noen reell effekt. For den virkelige debatten foregår ikke i avisene, og de politiske føringene skjer alltid i det skjulte. Som Chesterton sa om politikerne og næringslivslederne: Deres privatliv har blitt offentlig, og deres offentlige liv foregår i det private.

Ytingsfriheten er derfor ofte en vits: Man tillater folk å gå bananas i kommentarfeltene for å la dem slippe ut dampen et sted. Mens de virkelige avgjørelser tas i lukkede fora, narres befolkningen til å tro at den har noe å si. Og de som virkelig har noe å miste ved å ytre noe kontroversielt, lar simpelthen være å ytre det. Det gjelder ikke minst akademikere.

Jeg kjenner nemlig et utall akademikere som har valgt å avstå fra å ytre seg om kontroversielle spørsmål, og jeg kjenner et utall akademikere som har ytret seg først etter at de har gått av med pensjon og blitt ufarlige. Så å si hver dag får jeg høre fra til dels velkjente personer i Norge at de ikke ytrer seg om dette og hint fordi de da forventer at tildelingen av midler til arbeidet deres vil opphøre. Det er ikke til å unngå at mye forskning er oppdragsforskning og at de fleste rapporter simpelthen er bestillingsverk, om enn så dårlig klang dette ordet har fått i det siste.

Mange akademikere hevder dessuten at NTNU bør ta et standpunkt i kontroversielle saker. Det bør NTNU slett ikke; universitetet er i sin natur et sted man slipper til forskjellige stemmer. NTNU er en institusjon som skal sørge for undervisning og forskning, ikke en autoritet for politiske avgjørelser. Rektor er i bibelsk forstand den som skal være «alles tjener», lik ordet «president» en gang betydde den som presiderte, dvs. som sørget for at alle fikk talerett.

Men forrige rektor sørget ikke for at alle får talerett; tvert om tok rektor side, med utenforstående, mot egne ansatte. Den åpenbare fremgangsmåte for en rektor er, om noe kommer opp som en skandale, å ta kontakt med ytreren og finne ut av omstendighetene og deretter velge ett av tre: 1) tie stille (dette er en faglig diskusjon som rektor ikke har noe med), 2) forsvare ytringen offentlig (ytreren er i sin fulle rett til å hevde motforestillingene sine), eller 3) forsvare ytreren, selv om det er momenter som teller mot (rektor og ytrer er enige i at ytrer har rett i å ytre seg, og at noen av formuleringene kanskje kunne vært annerledes, da de ga et uheldig inntrykk av hva ytrer mente å fokusere på).

Når det gjelder saken om Eikrem, kan NTNU velge: Enten kan de velge ikke å gjøre noe, og da vil Eikrem-saken være metafor og eksempel til evig tid på da NTNU ikke forsvarte ytringsfriheten, eller de kan puste dypt, ta spenntak og meddele at NTNU har gjort en vurderingsfeil, og at de ønsker å gjøre dette godt, og derfor tar Eikrem tilbake i stillingen. I så tilfelle vil NTNU dessuten være et eksempel på hvordan det er mulig å rydde opp i en fastlåst og uønsket situasjon.

Akademisk ytringsfrihet er ikke forskjellig fra allmenn ytringsfrihet. Vi kan alle tenke gjennom språkbruken vår når vi ytrer oss, og det er kanskje ikke lurt å ytre seg i affekt. Likevel må jeg si at blodtrykket steg da jeg i dag leste at statsråd Borch ytret at «Forskere må aldri la seg påvirke av økonomiske og politiske interesser» under Kontaktkonferansen 2024.

Glem det, Borch. Riset bak speilet er fraværet av tildeling av forskningsmidler fra det offentlige. Riset bak speilet er der for enhver som ønsker å ytre seg. Det vet vi alle sammen.

Det er derfor vi ikke ytrer oss politisk ukorrekt om Trump, Putin, Israel, samer, islam, covid, WHO, NATO, Libya, Syria, Zelenskyj, Taiwan, migranter, EU og EØS, ACER, vindkraft og kjernekraft, havvind og CO2-fangst, det grønne skiftet, olje og gass, elektrifisering av sokkelen, strømprisene, flyktninger, knivstikking, skolebråk, BLM, kjønnsaktivisme, krenkede studenter, el-biler, el-busser, barnearbeid i afrikanske gruver, Parisavtalen, Biden-familien, World Economic Forum, stortingspolitikere, kongefamilien, kommunikasjonsrådgivere og alle de andre dyrene i Hakkebakkeskogen.

For akademikere er flinke til å holde kjeft.

Geir Hasnes, Universitetslektor II, institutt for teknisk kybernetikk, NTNU

Kjøp «Hvordan myndighetene bløffet oss» av Robert Malone her!»