Kommentar

Grums, hat og usakligheter. Karakteristikkene er mange og rosen som regel fraværende i debatten om nettdebatten. Demokratiet vil drukne i nettdebattenes kloakk, hevdet professor Bernt Hagtvedt i Dagbladet i 2009, og fikk senere følge av historikeren Ingvar Mæhle: ”Nettdebattene er degenerert til en av de laveste formene for kommunikasjon i vårt samfunn”, skrev han i 2011. Selv i den kristne avisen Vårt Lands eget nettforum «Verdidebatt.no» ble det til slutt så ille at ekstremismeforskeren Lars Gule meldte sin ankomst for å «stake kloakk«, som han sa.

Boken «Liker, liker ikke«, som ble gitt ut tidligere i år, har fått overraskende liten oppmerksomhet med tanke på at så mange har ment noe om nettdebatten og hvor fæl den er. For virkeligheten viser seg å være mer nyansert enn hva man kan få inntrykket av. Her presenterer samfunnsforskerne Bernard Enjolras, Rune Karlsen, Kari Steen-Johnsen og Dag Wollebæk en omfattende undersøkelse av hvordan sosiale medier påvirker samfunnsengasjement, demokratisk deltakelse og offentligheten. Resultatene er interessante og går i mot noen etablerte sannheter, blant annet oppfatningen om ekkokammerets utbredelse.

Bekymring

Bekymringen for at Internett vil sørge for å fragmentere den offentlige samtale i flere små, lukkede deloffentligheter, er ikke ny. I boken «Republic.com» fra 2001 argumenterer den amerikanske juristen Cass Sunstein med at Internett kan svekke demokratiet fordi det tillater individene å isolere seg i meningsfellesskap, avskåret fra enhver informasjon som kan utfordre deres oppfatninger og erfaringer. Her finner vi også det Sunstein kaller ekkokamre, der meningsfeller driver hverandre til stadig mer ytterliggående standpunkter uten å bli konfrontert med motargumenter. Som Sindre Bangstad og Arne Johan Vetlesen skrev i Nytt norsk tidsskrift, i artikkelen «Ytringsfrihet og Ytringsansvar«, i 2011: «Det er intet mindre enn et strukturelt trekk ved den grense- og stedsløshet som de nye nettoffentlighetene utgjør, at de habermasianske antakelsene og tilskrivelsene av rasjonalitet nærmest totalt bortfaller«. Galskap satt i system, med andre ord.

«Liker, liker ikke» er særlig interessant fordi forfatterne deler inn respondentene i kategorier som følger skillelinjene i en årelang og polarisert innvandringsdebatt og vurderer disse mot hverandre. Det er et faktum at ekkokammerbekymringene i Norge særlig retter seg mot de «innvandringskritiske» stemmene, og det er blant denne gruppen nettdebattanter man kan anta det er størst mulighet for å få bekreftet hypotesen. De som håper antakelsen slår til, blir skuffet.

Stemmer ikke

Undersøkelsen viser at de innvandringskritiske nettdebattantene ikke skiller seg ut med hensyn til hvorvidt de møter motstand i nettdebatter, eller om deltakelse i debatter styrker meninger de hadde fra før. Deres holdninger synes heller ikke å avvike nevneverdig fra de man finner ellers i opinionen. Når det gjelder forsterkning av tidligere meninger er dette overraskende nok noe som forekommer oftest blant de med det mest liberale synet på innvandring og integrering, i følge Enjolras, Karlsen, Steen-Johnsen og Wollebæk.

Tallene viser paradoksalt nok at det oftest er de mest innvandringsliberale som bare diskuterer med sine meningsfeller på Facebook, mens de som er mest innvandringskritiske diskuterer relativt sett oftere med meningsmotstandere. En liknende tendens finner vi om vi ser på partipreferanse i undersøkelsen: Blant FrP-velgerne og SV-velgerne som deltar i Facebook-debatter, er andelen som diskuterer med meningsfeller omtrent like høy. FrP-velgerne debatterer imidlertid betydelig oftere med folk som er grunnleggende uenig med dem selv.

Tilsvarende tall dukker i følge boken opp om man ser på de såkalte høyreorienterte bloggene, som etter 22/7 fikk særlig negativ oppmerksomhet blant annet under beskyldninger om å være ekkokamre som fungerer som ”drivhus for ekstremisme”, for å låne en annen metafor som har vært hyppig benyttet. De som leser høyreorienterte blogger leser i de fleste tilfeller også venstreorienterte blogger, de som leser innvandringskritiske blogger leser også de innvandringsliberale. Som allmenn beskrivelse av den norske nettdebatten synes ekkokammertesen å være relativt lite treffende, konkluderer forskerne.

Bangstad og Vetlesens påstand om at det finnes strukturelle trekk ved nettdebatten som driver den i retning av ekstremisme, polarisering og hatefull høyreretorikk kan også avvises. Det er ikke vanskelig å finne rennesteinsretorikk om man følger med på ulike nettfora, overtramp forekommer utvilsomt. Men skal man tro de funnene som presenteres i «Liker, liker ikke» vil det føre galt av sted å oppstille dette som en generell karakteristikk av nettdebatten som sådan, også den høyreorienterte delen av den. Det viser seg nemlig at Bangstad og Vetlesens ekstremismehypotese finner liten støtte i empirien når man undersøker om nettdebattantenes holdninger skiller seg fra holdninger de har som ikke deltar i nettdebatten.

Lavterskeltilbud

I dag deltar en av tre nordmenn i politiske debatter på nettet. Enjolras, Karlsen, Steen-Johnsen og Wollebæks undersøkelse viser også at nettet skaper en arena for andre grupper enn de som ellers deltar i politisk diskusjon. Om vi ser på forholdet mellom de som diskuterer politikk andre steder enn på sosiale medier og i nettaviser, viser undersøkelsen at det er de lavest utdannede blant de som diskuterer politikk i andre sammenhenger som deltar i debatter på nettet. De høyest utdannede synes i noen grad å skygge unna nettet som debattarena, noe som kanskje forklarer ønsket om å få akademikerne til å drive opplysningsvirksomhet der også. Det viser seg at de som er svært aktive i nettdebatter er noe mer kritiske til innvandring og har lavere systemtillit enn andre, men variasjonene mellom arenaene er store. Twitter domineres for eksempel av systemtro innvandringsliberalere, skriver forfatterne.

Tonen i debatten er det også mange som klager på. Både det eksisterende klasseskillet, og det faktum at det stort sett er menn som dominerer i debatter om innvandring, kan ha bidratt til tonen er røffere her enn i andre type debatter. I tillegg kommer at ønsket om en mer restriktiv innvandringspolitikk er særlig fremtredende blant personer med lav utdanning og som ellers er lite synlige i samfunnsdebatten. Som forfatterne påpeker er det mulig disse forholdene gjenspeiles i nettdebatten, ettersom denne gir lavere terskel for deltakelse enn den tradisjonelle offentlige debatt.

Kontroll

Noe av det som i dag stemples som grums og ekstremisme er kanskje et spørsmål om mangelfull adferdskodeks? I så fall bærer beskyldningene om ekkokamre og ekstremisme mer preg av å være en form for hersketeknikk enn av oppriktig bekymring for den offentlige samtalen. De nye debattarenaene har utvilsomt potensial til å endre rådende maktstrukturer og kampen om de offentlige sannhetene. Bunner den negative omtalen av nettdebatten ut i en frykt for å miste kontroll med det offentlige ordskiftet?

Undersøkelsen som presenteres i ”Liker, liker ikke” konstaterer i hvert fall at de tradisjonelle mediene ikke lever sine liv uavhengig av de nye mediene, men fungerer i et samspill med dem. Det positive er at denne utviklingen kan bidra til å fremme demokratiet, forutsatt da at demokratiet også er til for brushoder og dem som ikke er like skolert i debatten som akademikere fra Blindern.

Rekkevidden av Internettets betydning for demokratiet og den politiske diskusjon er det nok for tidlig å mene noe sikkert om. Men at påvirkningen både er reell og uunngåelig tror jeg allerede kan konstateres. I tillegg har de nye debattarenaene har kommet til forholdsvis raskt og uten at det har vært bestemt fra noe hold. Slik sett minner det om tegningen av Gary Larson, der to personer i hvite frakker forteller den uniformerte diktatoren bak det store skrivebordet at han egentlig er en helt vanlig mann som heter Erik Hansen. For enkelte som får sin innflytelse i debatten redusert på grunn av de nye mediene, kan nok endringen også være vond å erfare.

 

 

 

omslag.liker-liker-ikke

Bernard Enjolras, Rune Karlsen, Kari Steen-Johnsen og Dag Wollebæk
Liker – liker ikke
Sosiale medier, samfunnsengasjement og offentlighet.

Utgivelsesår: 2013
ISBN: 9788202381929
Antall sider: 229
Pris 349,-