Sakset/Fra hofta

Det kan synes dristig å trosse et helt pressekorps og mene at E-tjenestens sjef Kjell Grandhagen bløffer om overvåking av Norge. Men hvorfor skulle Norge være noe unntak? Hvorfor må nordmenn insistere på at vi er annerledes eller fortjener bedre enn andre? Dette handler aller minst om våre blå øyne. Det handler om logaritmer.

Moderne overvåking er gjort mulig av digitalisering av alt vi foretar oss. Denne digitalisering bygger på logaritmer, tallkombinasjoner som gjør det mulig å registrere hva vi gjør, og å samle disse sporene slik at de danner mønstre. Det er dette som gjør at google gjetter hva du søker etter bare etter noen få bokstaver. Google «kjenner» deg og jo lenger bekjentskapet varer, jo mer vet de om deg. Denne kunnskapen bruker de til å hjelpe deg: du peiles inn på ting som du interesserer deg for. Samtidig akkumuleres mye interessant om hva du er interessert i. Alt mulig: hva slags bøker du leser, filmer du ser, venner du har, kjøremønstre, hus, bolig, hobbyer, jakt, fritid, sport, barn, karriere – variablene er like mange som livets små og store «ting, hendelser og interesser.

Selvsagt vil denne informasjonen si mye om hvem du er, og den kan benyttes, sosiologisk, politisk – til et formål som planlegging f.eks, men også til å kartlegge hvilke profiler som viser tegn til avvik. Mulighetene til sosial kontroll er nærmest uendelige.

Myndigheter, bedrifter, organisasjoner har fått verktøy som gir mulighet til kontroll som selv politistater bare har kunnet drømme om.

Hvis de vil.

Mye tyder på at NSA og andre «tjenester» vil. USA er the biggest in the world. Også på etterretning.

Dette er ikke overvåking i klassisk forstand. I gamle dager var man ute etter konkrete mål. Dagens Big Data bygger på predicability: sannsynlighet.

Et system som kan samle alt du driver med og gjør vil kunne si ikke bare hvem du er, men også hva du sannsynligvis vil foreta deg.

Slik kan man stille opp noen parametre over hva man er interessert i: mennesker som besøker en bestemt moské, som leser en bestemt bok, besøker et bestemt nettsted, bor i et bestemt strøk, frekventerer en bestemt café, hvem som kjenner hverandre.

Hvem er man ute etter?

En ting er terror. Siden terrorister og potensielle sådanne er klar over overvåkingen begrenser de sin nettaktivitet til det minimale, i det minste hva mistenkelige ting angår. Man etterlater ikke «spor». Tjenestene leter derfor etter det ukjente, etter det man ikke vet. Hele verden blir en høystakk.

Det sier seg selv at med et slikt utgangspunkt blir tråleposen stor. NSAs ambisjon ser ut til å være å kunne følge med på alt og alle i sanntid, og lagre alt. Når man har noe konkret – som et kort en IP-adresse eller en mobil, kan man gå tilbake og lete.

Man vil garantert både forebygge terror og finne terrorister. Men like sikkert er det at man vil ta uskyldige. Intet system er ufeilbarlig. Shit happens.

Men overvåkingen er ikke noe som bare gjelder terror. De digitale mulighetene gjør at overvåking og kontroll er noe som sprer seg til resten av samfunnet: det er noe bedrifter og organisasjoner bruker for å forhindre at de ansetter «feil» person, dvs en som kan bli en belastning, som har fått sparken andre steder, har en rotete økonomi, har høyt sykefravær, er kranglete, for profilert offentlig, eller har «kontroversielle» meninger. Forbeholdene er tallrike og de bryter med rettigheter og diskrimineringsforbud. Men likestillingsombudet vil ikke komme noen vei. Dette er noe alle gjør og det snakkes ikke om det. Det gjør samfunnet falskt: utad kjøres kampanjer, men virkeligheten er en annen.

Hva kan det ikke koste å ansette feil person?

Det skumle er at denne kontrollen går hånd i hånd med det som kalles politisk korrekte oppfatninger. Visse meninger er gitt godkjent-stempel, og andre er ikke godkjent. Det er noe som heter sosial utstøting, og det er ikke spøk i vår digitale verden. Likevel er det ikke tema i de uttallige du- journalistiske oppslag i mediene.

Dette skyldes i høy grad at mediene styres av mennesker som utøver denne kontrollen, og de ønsker selvsagt ikke oppmerksomhet rundt det som danskene kaller «filtrering»: verden filtreres og det er vellykket når man ikke merker filtreringen; nyheter vinkles og filtreres og mennesker filtreres, til jobber, posisjoner og deres meninger filtreres.

Nettet er fritt i den forstand at alt kan publiseres, men det har sin pris.

I stedet for å ta for seg filtreringen, valgte Anders Giæver i VG å snakke om monsteret på nettet, og Aftenposten stengte for muligheten til anonymitet i kommentarspaltene. Debattredaktør Erik Tornes sa det var for å heve takhøyden. Det han mente var vel at det ble bedre plass til de med autoriserte meninger. De slapp å høre på røkla.

Det er derfor en sammenheng mellom Snowdens avsløringer og den filtrering av mennesker og meninger som foregår i de såkalt «åpne» samfunn.

Document.no vet en god del om denne filtreringen og den er ikke blitt mindre de siste årene. 22/7 legitimerte overvåking nærmest uten motforestillinger. Hva denne mangel på kritikk kan avstedkomme ser man i rapporten fra Politihøgskolen som Inger Marie Sunde står som redaktør for: Forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme på internett. Rapporten er et makkverk. Om noe er den selv et bidrag til det den hevder å skulle forebygge.

Document er nevnt og sammenlignes med det nynazistiske Stormfront.

I et samfunn preget av åpenhet ville en slik påstand raskt bli punktert og avslørt, spesielt fordi den kommer fra en offentlig institusjon.

Men det skjer ikke i dagens Norge. Tvertimot. Politiske motstandere bryr seg ikke om fakta, men bruker påstandene for hva det er verdt: til å sverte og svine til. Derfor er det lagt inn en henvisning til Sunde-rapporten og Stormfront-sammenligningen i wikipedia-artikkelen om Document.no. Samtidig er den positive opplysningen om at Nina Hjerpset-Østlie var først ute med Dagsrevyens famøse romasak fjernet.  Slik manipulerer man for å få terrenget til å stemme med det kartet man selv har laget.

Man skal selv bli rammet av denne filtreringen for å forstå dens fulle rekkevidde. I sum gjør den ytringsfriheten til noe som forsvinner i horisonten.

For hvordan skal folk merke det som utelates?

Trond Andresen heter en amanuensis i kybernitikk ved NTNU i Trondheim. Han har over lang tid gjort seg bemerket med ytringer som går så langt i antiisraelsk retning at det tipper over i antisemittisme. Likevel har han fått skrive kommentarer i Klassekampen. Andresen er også administrator for Facebook-gruppen: Vi som bryr oss om Klassekampen.  Før 9. november publiserte Andresen en tekst der han ba om boikott av 75-årsmarkeringen av Krystallnatten. Jødene hadde fått nok sympati.

Dette var drøyt og redaktør Bjørgulv Braanen rykket ut og tok avstand fra at Andresen bruker avisnavnet om gruppen.

Det er ikke første gang Andresen markerer seg med anti-israelske/anti-jødiske synspunkter.

Man skulle kanskje forvente at denne siden kom ordentlig frem i omtalen av ham på wikipedia. Men nei. Omtalen er nøytral. Det heter lakonisk:

Videre er han en aktiv samfunnsdebattant, og har særlig markert seg som kritiker av Israel, som han anklager for manglende empati med palestinerne.[2

Og antisemittiske konspirasjoner anrettes som uskyldige meninger:

I september 2011 skrev Andresen en kronikk i Klassekampen der han gjorde rede for sitt syn at Israel visste om terrorangrepene 11. september 2001 på forhånd, men at de unnlot å melde fra om dette.[7]

Problemet er ikke Andresen. Problemet er alle de som sørger for alle utelatelsene og den tilsvarende svertingen.

Løgner har en stygg tendens til å gripe hverandre i halen når det blir mange av dem.

I mørket er alle katter grå heter det.

I Norge er det tussmørkt.

 

 

Denne artikkelen fikk «red»-kategori fordi den skulle forklare hvilke store oppgaver Document.no står overfor. Derfor trenger vi lesernes støtte – økonomisk og politisk. Denne støtten er viktigere enn noensinne, og vi ber om at folk snakker med venner og kjente. Itt’no kommer av seg sjøl.