Kommentar

Donald Trump får frem den brutale siden til den liberale eliten, og det later til at de blir noen ekstra hakk aggressive fordi Trump får dem til å miste kontrollen.

Sperrilden av nyhetsmeldinger om Trumps tvitring skal demonstrere at han er uegnet til å være president. Men hensikten kommer for tydelig frem, og programlederne kan ikke styre seg. De går over grensen.

MSNBCs Chris Matthews måtte raljere over forholdene på toppen, det er blitt en besettelse: Rex Tillerson må spille annenfiolin for Jared Kushner, som er presidentens utsending. Matthews sammenligner Trump med Benito Mussolini, og får dermed en assosiasjon han ikke klarer kontrollere:

But most aggressively, Matthews compared Trump to Mussolini, except, he said, «one good thing Mussolini did was execute his son-in-law… that was an extreme measure, but this is a strange situation.»

Det er summen av disse uttalelsene som skaper et farlig klima. Det er ikke enkeltuttalelser, men at man systematisk fremmer en oppfatning om at USA befinner seg i en slags unntakstilstand som tillater nødrett.

Det samme mente Hodgkinson, som skjøt ned republikanske politikere på stadion i Alexandria, Virginia.

Det er bredden i de som sprer og deler denne oppfatningen som gjør den farlig, for politiske etterfølgere, og de er det flest av, får følelsen av at USAs president er illegitim.

På Oscar-utdelinger, demonstrasjoner, overalt der politiske aktivister eller Hollywood-stjerner er aktive, pumpes det samme budskap ut. Dommere sier det samme: Trumps lovforslag er grunnlovsstridig.

Trump nedsatte en valgkommisjon som skulle se på stemmegivningen ved siste valg. Var det hold i påstandene om at ikke-borgere stemte? Er krav til ID for slapp? Stemmer det at folk har krysset delstatsgrensene og stemt flere ganger? Dette skulle kommisjonen finne ut av. Men et tyvetall stater nekter å utlevere materialet som gjør det mulig å gjennomføre undersøkelsen. Flere demokratiske politikere frykter «undertrykkelse av velgerne».

Her maner man frem et nytt spøkelse: Trusselen om at presidenten truer borgerne og styrer USA mot uamerikanske tilstander. Venstresiden har i årtier hatt forestillinger om at det finnes en sammensvergelse på høyresiden som er mot folket, mot friheten, mot USA som innvandringsland. Trump er legemliggjøringen av denne myten.

Alt Trump foretar seg, blir tolket inn i et slikt skjema.

På 50-60-70-tallet fyrte norsk venstreside opp under en slik myte. Men de overtok makten, og dagens Høyre er bare skygger av et konservativt parti. Kun overfor FrP kan man anvende denne skremselsretorikken.

Trump klarte noe ingen trodde var mulig. De liberale har ikke tenkt å akseptere nederlaget. De har ført krigen videre.

Trump akter ikke å avfinne seg med å bli erklært mentalt uskikket, eller stukket ned som en annen Cæsar. Han har oppdaget at hans stil får de liberale til å gå amok.

Den liberale eliten hadde definisjonsmakten på riktige meninger, og ikke minst stil og form. De eide scenen. Så dukker Trump opp og får dem til å gå bananas. Trump har oppdaget at dette er et effektivt våpen. Tilsynelatende er det han som taper, for mediene fråder av indignasjon. Men kampanjen mot Trump gjør at han hele tiden får oppmerksomheten, han er i fokus konstant. Det gir ham et momentum så lenge han har styrke til å slå tilbake.

Den virkelige grunnen til at de liberale svekker sin egen posisjon, er at den modell for samfunnet og den ideologi de har stått for, har nådd zenith og er for nedadgående. De liberale har ikke klart å løse problemene, de har ikke en gang villet innrømme dem.

De har ingen stjerne som kan hamle opp med Trump. De har bare negativitet å komme med. Men det vinner ingen valg. De forsøkte å gjøre valget i Georgia til en avstemning om Trump, men republikanske Karen Handel vant. Det rystet de liberale. Det var den dyreste valgkamp i historien, likevel tapte de.

En frykt melder seg: Er presidenten mer populær enn de selv tror? Hva om Trump ikke er en arbeidsulykke, men innevarsler en historisk vending?

Det er en uutholdelig tanke. At medier og smakseliten underholder seg selv med fantasier om attentat og henrettelser, er illevarslende. På 60-tallet opplevde USA tre storpolitiske attentat: President Kennedy, broren Robert som drev valgkamp, og Martin Luther King.

Men den liberale elite klarer ikke se sammenhengen. De er hevet over mistanken, og det er det som gjør situasjonen farlig.