Gjesteskribent

Det er heldigvis sjelden en ser en slik heksejakt på en politiker her i landet som den justisminister Sølvi Listhaug nå utsettes for etter hennes uttalelse om at, «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet».

Hun må ha hatt en «helvetesuke» som det er ingen gitt å komme uskadet fra.

Det organiserte hatet mot Listhaug fra venstresiden ligger jo alltid der, men nå etter denne uttalelsen fremføres det unisont av media, som alltid løper i flokk her i landet når de øyner et bytte. Vi savner de sannferdige og ærlige mediene som er en del av demokratiets forutsetninger.

Eksempelvis hadde førstesiden til Aftenposten lørdag et stort oppslag om hva Krf`s fylkesledere mente om Listhaug: «veldig tynn tillit» «svekket posisjon» «dårlig dømmekraft».

I tillegg en ingress til en kommentar på side 2 i avisen fra politisk redaktør Trine Eilertsen, som mener at «den politiske håndverkeren Sylvi Listhaug er svak». Da må en spørre hva som er godt politisk håndverk for den eplekjekke Eilertsen.

Dette høres jo ut som et karakterdrap på en politiker som har en standing i opinionen som blir få andre til del, og synliggjør hvilken forskjell det er mellom samfunnselitens oppfatninger av «riktig» politikk og folkemeningen.

I fredagsavisen av Aftenposten raljeres det over at Listhaug ble presset (ja, av opposisjonens partitaktiske spill) til å uttale ordet «unnskyld» 17 ganger. I tillegg har avisen (nær sagt som vanlig) hentet inn en psykologekspert for å forklare hvor vanskelig det er å «beklage» og si «unnskyld», siden Listhaug «trengte flere forsøk før de politiske motstanderne aksepterte hennes beklagelse».

Slik blir man av politiske motstandere, som ikke har løsning på noen av de viktigste samfunnsproblemene, ydmyket og fratatt ære. En ynkelig forestilling i lekegrinden man rett og slett blir syk av.                                                                                                                     Aftenposten jobber åpenbart for at det skal bli en autorisert sannhet at «den politiske håndverkeren Listhaug er svak».                    Oraklet fra Stanghelle er ikke snauere i sin kommentar i fredagens avis: «Sylvi Listhaug undergraver sin egen statsminister». Han trekker bl.a. frem en uttalelse fra en venstreordfører om at vi har «en justisminister med sidejobb som nettroll».

Jeg mener her var intet å beklage for Listhaug. En politiker, ja, til og med en norsk statsråd som er tydelig i sin gjerning, det er sjelden kost. Men slik dagens parlamentariske situasjon er med tre borgerlige partier (V, Krf og SP) – mer opptatt av å kunne slå politisk mynt på en sak enn ansvarlig politikk – ble Listhaug tvunget til botsgang og presset til en helt unødvendig erkjennelse.

Hun spiller ikke spillet i lekegrinden. For folk flest er hun faktisk en politiker som har høynet respekten for politikk og politikere, ja, kan fremstå som en rollemodell i det gamet. For hun er noe så sjelden som en politiker av hel ved.

Derfor må hun mobbes og ydmykes, og si unnskyld, unnskyld, unnskyld til en gjeng politiske dilettanter. Det er tragisk.

Ap trekker selvsagt 22. juli-kortet til Listhaugs uttalelse og vekker til live det nasjonale traumet fra Utøya.

I den settingen er det ingen grenser for hva venstresiden kan beskylde folk på høyresiden for. Et retorisk og ondsinnet lavmål i så måte er et debattinnlegg fra filmregissør og forfatter Sara Johnsen, også dette i fredagens Aftenposten – en bemerkelsesverdig mobilisering av motstemmer i avisen mot Listhaug denne dagen. Kunstneren skriver avslutningsvis:                             

«Alle politikere burde vite hva som påvirket Anders Behring Breivik og motiverte ham til å ta livet av 77 uskyldige mennesker. Om de hadde satt seg inn i dette, ville de straks gjenkjent Listhaugs propaganda og skjønt at noe er alvorlig galt. Dersom Erna Solberg skal være landets garantist for sikkerhet, må hun være den første til å gjenkjenne og ta avstand fra denne typen propaganda.

Slik blander alltid venstresiden kortene og tillegger folk meninger de ikke har.                                

Et tilsvarende innlegg fra høyresiden ville selvsagt havnet i debattredaksjonens papirkurv.

                                                                                                                                                               Magne Reigstad