Kommentar

Ikke før var Politisk kvarter over før sjokkmeldingen kom: Listhaug trekker seg. Hadde nervene sviktet? Vi dro opp i Nydalen for å se med egne øyne. Det var ingen slagen politiker som møtte pressen. På mange måter illustrerte pressens spørsmål det som var Listhaugs budskap: Norsk politikk er blitt en barnehave.

Det henger ikke minst på mediene. Mediene er krumtappen som gjør det mulig for venstresiden å drive moralsk utpressing.

Eksempel: Listhaug sa at hun var blitt slått i hartkorn med ABB. Da NRKs Magnus Takvam fikk ordet spurte han: Hvor har du det fra?

Listhaug: Støres tale til landsstyret sist tirsdagdet

Takvam: – Var det det han sa?

Listhaug: – Det kan jeg ikke gjengi på stående fot.

Hvis Takvam var en tilfeldig forbipasserende kunne hans troskyldighet blitt akseptert. Alle journalistene som var i Nydalen på pressekonferansen visste at Støre hadde koblet Listhaug direkte til «holdningene». Det var selve krukset i hele oppgjøret, også i Listhaugs redegjørelse.

Listhaug sa det var ytringsfriheten som var under press. Kjøret mot henne har vært en hekseprosess.

Men mediene blir provosert av slike meldinger fra Listhaug. De setter det på listen over stygge utfall. De er ført opp i en svartebok, og da PR-rådgiver i Ap, oppdaget Listhaugs Facebookpost, øynet han muligheten.

Både venstresiden og mediene har lenge ventet på en slik mulighet til å ta Listhaug. For å gjøre kampanjen effektiv må den kobles til 22/7. Det er et spill med omkostninger. For hver gang venstresiden og mediene bruker 22/7-kortet, bidrar de til å polarisere opinionen og politisere Utøya. Som Mahmoud Farahmand skrev: Dere aner ikke hva som kommer etter Listhaug.

Eksemplet Takvam er illustrativt for medienes oppførsel: Først blir hun hetset med at hun «frir» til høyreekstreme, slik at det å bli kvitt henne blir en del av kampen mot ekstremisme. Landets justisminister! Når Listhaug svarer kontant, blir hun avkrevd dokumentasjon. Hvis Takvam hadde hatt skam i livet ville han rødmet. Men skammen er hele presse-Norges som ikke oppløfter sin munn. Det er ikke Sylvi Listhaug som er naken, det er Jonas Gahr Støre, Audun Lysbakken, Bjørnar Moxnes, og mediene.

Knut Arild Hareide får trolig rollen som den ynkeligste figuren i dette spillet. Han spilte rollen som Loke som alltid forsøker seg med lureri og fanteri. På toppen av det hele pynter han seg med dyd og legger ansiktet i alvorlige folder. Det gjør så vondt å måtte føre landets justisminister til skafottet. Kontrasten mellom den sterke, rakryggede Listhaug og den PR-kåte KrF-lederen kunne ikke vært større. Hareide tror at medienes oppmerksomhet er ekte. Han er i rampelyset akkurat så lenge som det er bruk for ham.

Listhaugs valg kom overraskende. Vi hade trodd de sterke damene i regjeringen hadde bestemt seg for å ri stormen av. At Hareide skulle bli tvunget til et ydmykende nederlag, eller Støre skulle bli tvunget til å ta et ansvar han ikke er forberedt på.

Den gamblingen Støre har drevet med taler heller ikke til hans fordel, selv om opposisjonen og mediene tilsynelatende kunne innkassere seier. Partiet befinner seg i dyp krise og er på ingen måte rede til regjeringansvar. Likevel velger Støre å utfordre Listhaug og regjeringen. Han skulle fått lov å falle for eget grep.

En Støre-regjering ville neppe holdt til neste valg. Det ville kunne vært en demonstrasjon av venstresidens styringsudyktighet.

Det er store avstander mellom partiene. Støre står klar til å lose Norge inn i Acer, noe SV, Rødt og ikke minst Sp er sterkt imot. Hvordan skulle de ha levd med en slik avgjørelse?

Men her er heller ikke FrP og Høyre på linje med strømninger de ellers blir båret av: Hvis befolkningen var informert om mulige konsekvenser av en slik tilslutning ville de sagt: Vent, dette må vi utrede grundigere. Vi må se hva fjerde forhandlingstrinn fører med seg.

Det er ufattelig at FrP går inn for en slik tilslutning og overlater det nasjonale kortet på et så viktig område som energi til Senterpartiet.

Vi aner ikke hva Listhaug mener om Acer. Det hun sa om ytringsfrihet, hekseprosess og bruken av ABB og «holdningene» var spot on. Listhaug har erfart noe om hvordan venstresiden og mediene sammen får definere hva det er lov å si i offentligheten. Det er ikke offentligheten tjent med. Listhaug var helt tydelig på det.

– Jeg går ut fordi jeg vil være meg selv. Jeg vil være den jeg er og si min mening, sa Listhaug.

Hun er blitt en heltinne for mange. Listhaug har en rakryggethet som få andre. Hun hadde en posisjon som justisminister som gjorde henne i stand til å øve betydelig innflytelse. Var det detaljer som bidro til å vippe? Som at ansatte i hennes eget department ikke ville ha med nazi-blomster hjem?

Det var en bagatell som utløste denne krisen. Den handlet nettopp om holdninger, men på en helt annen måte enn det venstresiden og mediene fremstiller det.

Det var holdningene til denne alliansen som Listhaug sa nei til.

 
 

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!