img_0937

Bildet: Morgen over Eidsvoll. En ny dag. Høst med farver på det helt store lerret. Det skifter på noen sekunder før det er borte, men synet sitter i deg. Det er sånt vi lever på.

Da jeg satt og hørte Kent Andersens nær to timer lange foredrag om norske verdier sist onsdag, var det med en viss sørgmodighet. En ganske dyp sorg. Fordi: they don’t make them like this anymore. Nordmenn tør ikke lenger være norske.

Den direkte tale, rett på-stilen må man idag til 70-tallet for å finne i opptak. Marve Fleksnes var populær i Danmark. Rolf Sand trakk Stutum da han oppdaget hvor populær han var. Det ville aldri skjedd i USA. Vi ble redde for å være oss selv.

ANNONSE

En stamme på 3,7 mill ligger dårlig an hvis den frykter sin egen skygge.

Hva var det vi ble redde for?

Det kom inn noe nytt, som de kalte flerkultur. Ikke vi, men de. Hva er flerkultur?

Hvem har noensinne «sett» flerkultur? spurte Andersen og ga svaret: Det finnes ikke. Ikke noe sted. Likevel fortsetter man i samme spor, som om: Litt flere migranter, litt flere gjenforente, så vil flerkultur oppstå, av seg selv.

Men hva da med de som ligger foran oss i løypa, som Sverige. De er enda mer flerkulturelle enn oss. Der må det vel være bra? Ikke det. Men vi skal klare det svenskene ikke klarer?

Disse meningsløse spørsmålene ligger gjemt i dagens politikk. De blir ikke stilt av noen. Det er denne tausheten som gjør at «det norske» dør. Vi tør ikke være oss selv.

Og vi som er blitt så internasjonale og alt!

Andersen tuller og tøyser med dagens motespråk. Det må være lov. Hvis vi er på vei mot et nytt utopia. Burde det ikke snart melde seg? Hvorfor er det bare problemene som blir større?

Det har de ikke noe svar på. Da begynner de å snakke om noe annet.

Men flerkultur, det gir de ikke slipp på. Faktum er at det er begreper ungene møter fra de begynner i barnehaven. I skolen blir det massivt. Det finnes ingen verden utenfor flerkultur og hvis du tror det så er du høyreorientert eller verre. Ham du vet.

Dette er skremselsbilder som går igjen over hele den vestlige verden. Hva kan det komme av? Hvor har de det fra?

Da Bill Clinton ble anklaget for å ha et forhold til en lærling i Det hvite hus og han benektet det kategorisk, sto Hillary frem i et tv-intervju. Hun gikk god for sin mann. Han hadde ikke hatt noe forhold til Monica Lewinsky. Hvor kom så disse ryktene fra? Her var det Hillary trakk en kanin opp av hatten: Hun sa det var et «vast rightwing conspiracy». En enormt høyreorientert sammensvergelse. Det lød nærmest som hentet ut av mordet på John F. Kennedy. En så kjekk president kunne umulig ha blitt skutt bare av en fyr som Lee Harvey Oswald. Det måtte ligge noe mer bak.

Hillary satte noe i bevegelse. Hun bruker det hver gang Clintons er ute og kjøre. Nå virker ikke kortet lenger. Men mediene har gjort alt for å holde det i live. I skrivende stund er det at KKK har brukt Trumps slagord om å Make America Great Again. Før var det David Duke. Hva som helst for å dyppe motstanderne i tjære og rulle dem i fjær.

Noe av dette har vært politikkens vesen til alle tider. Men de som benytter det i dag er så jækla skinnhellige. De er så gode og de har en egen evne til å lukte seg frem til sine egne. Samme stil, samme klær, samme meninger. Andre mennesker reagerer de på som de var Walking Dead.

Det var lettere før. Da det var flest nordmenn og det var vi, de unge radikale som utfordret samfunnet.

Norge var et stammesamfunn og som medlem av en stamme merker man ikke tilhørigheten. Den er bare der. Fisken vet heller ikke at han svømmer i vann.

Andersen slo fast noe innlysende om det å være norsk: Hvis du må spørre hva det går ut på vet du ikke hva det er. Da tilhører du ikke stammen. Det at vi i det hele tatt kaster bort tid på denne diskusjonen er et tegn på at vi ikke lenger er norske.

Men noe må det vel gå an å si? Andersen ramset opp et hundretall ord – smått og stort, og jeg husker ikke halvparten, men kan finne på hva som detter en inn: naturen betyr mye, så hvis man har vokst opp ved vann er det lyder og lukter av vann, lyset som spiller i vannflaten, fisk som vaker. Med alderen ser jeg mer på himmelen, verdsetter soloppganger. Årstidene. Nordmenn er bundet til syklusen i nord. Oppvekst i nord dysser naturvekslingene inn i deg. Det er umulig å trekke noe skille mellom natur og kultur. Lyden av støvler som surkler over myra. Dette har nordmenn inni seg. Liksom lyden av årer som dyppes i vann. Verden er taktil, den er sansning. Og det er historien om hvordan vi har klart oss i nord.

Dialekter, landskapets form.

Den nye tid har med urbanisering og kommunikasjon å gjøre. Ungdom som ikke lenger kan gjøre opp i en vedovn. Som ikke vet å kle på seg etter forholdene. Som savner vurderingsevne på hva som er fare.

Andersen sa samfunnets fasade blir mer og mer som Disneyland. Noe man kan drømme seg til.

Men virkeligheten er annerledes.

Den handler om politikk. Politikk vil si å prioritere, men vi får et snålt samfunn når politikerne ikke lenger vil vedstå seg at noen må vinne for at andre får mindre. Venstre ville igår redusere barnetrygden for de som tjener over 487.000, som er bare litt over gjennomsnittsinntekten. De sa de fattige fortjente mer. Men de sier ikke hvem det er.

Slik blir politikken et skuespill. Det blir humbug.

Ekte nordmenn er noe man støter på som en sjeldenhet. Er det noen som tror at Norge består uten nordmenn?

Det er det de forsøker å innbille oss.

Jeg ser på folk på toget om morgenen. Mange ser sure ut. Særlig menn. Jeg får lyst til å si til dem: – Det er ikke min skyld at Norge er forandret til det ugjenkjennelige.

De har trukket seg inn i seg selv. Akkurat som samfunnsforskeren Robert Putnam beskriver: hunker down. Det er uttrykk for at tilliten mellom menneskene forsvinner.

De som har ordet tjater fortsatt om at vi er et tillitssamfunn som ingen andre. Det er bare tull og alle vet det.

Nordmenn går inn i en resignert stilling, hvor man bare venter på hælja og å kunne sette kursen mot hytta. Hyttene på Hafjell forteller sitt tydelige språk: de er getaways. Her består det opprinnelige Norge. Fjellenes velde er like Guds velde.

Andersen stiller noen spørsmål: Når begynte det? Når begynte galskapen? Han finner stortingsmeldinger fra 1974 der det for første gang snakkes om «flerkultur». Innvandrerne skal få beholde sin kultur. Slik blir Norge beriket.

Men hvor lenge skal vi bli beriket? Når er det nok?

Hvem er det som tør å sette i gang et stort samfunnseksperiment uten å forklare folk hva det går ut på og hva målet er? Har det f.eks lykkes noe annet sted? Har vi noe å sammenligne med?

Sverige kanskje? Folk skjeler til Sverige. Vi merker på Document, både i no og dk at folk spisser ørene når de leser om sosial uro, som gateslagene i Paris eller angrepene på politiet. De forstår instinktivt hva det betyr.

Våre myndigheter, partiene, Storting og regjering, har i virkeligheten begått et slags statskupp, over hodene på befolkningen som aldri er blitt spurt: Vil dere være med på dette? Hva synes dere?

I stedet har man satt tommeskruene på for at folk skal holde munn. Kent Andersen har selv fått merke det. Kronikken Drøm fra Disneyland, som han forfattet med Christian Tybring Gjedde og sto i Aftenposten 25. august 2010, kostet. Særlig fordi den var henvendt til Arbeiderpartiet. Hvorfor ville de skifte ut norske verdier og norsk kultur? Var de/den ikke bra nok? Dette ble Ap-folk enormt provosert av. Andersen/Tybring Gjedde traff et ømt punkt. Arbeidere stemte ikke lenger Ap, men FrP.

På mange måter representerer Andersen det rotekte norske, det Arbeiderpartiet jeg vokste opp med. Det er helt borte nå. Erstattet av urbane, hipstere, offentlig ansatte, folk med «bein», som vet hvordan man får resultatet slik man vil. De vekker ingen jubel, ingen entusiasme og de har ikke noe hjerte.

Hjertet er borte.

Det er det nordmenn blir triste av.

Kan man ta en operasjon? Få et nytt?

Først må man finne ut hvor man står. Hva som er gått tapt. Andersen er veldig sikker på hvem han er. Han sier til ungene som kommer hjem fra barnehaven/skole: Det der er bare tull.

Hvor mange tør det i dag? Jeg har hørt det samme gjennom årene og det bare vokser. Denne menigheten trenger hatobjekter. De har funnet en i Trump. Siden han er så langt borte kan de slippe seg løs. Uhemmet. Men Trump har jo noen stand-ins i Norge. Sylvi Listhaug er en Trump i skjørt.

Når Aftenposten lar en homofil SV’er gaule om hat og insinuere fare for nye Breivik’er, forstår avisen hva den gjør? Jeg tror en reaksjon er sannsynlig: Folk blir eitrande sinna. De synes Sylvi er et stykke Norge. De identifiserer seg med henne. Hvis man er i mediene og ikke forstår noe så elementært bør man skifte bransje.

Eller: Man er ikke lenger norsk.

Det er her Andersen står fast: Vi har ikke tenkt å gi slipp på det vi er. Ikke f….

Han ramser opp mye «nytt» som ikke er norsk, og heller ikke kommer til å bli det: Hijab har ingenting i Norge å gjøre, ikke moskeer, bønnerop, halal. Det betyr ikke at det skal forbys, men det kan aldri bli en del av Norge. Der er Andersen helt klar. Han er på en måte mer kristen enn kirken som har omfavnet islam. Andersen tror ikke, men han forsvarer Norge på en måte som bevarer. Han gjør det uten å blunke. For hvem skulle han ellers være?

Nordmenn ler litt av seg selv når de hører dette. De tenker på Harald Heide Steen.

Vi lo av oss selv før. Det gjør vi ikke lenger. Det har vi ikke råd til.

Det finnes mange som mener «Norge» er det Andersen beskriver som norsk. De vil mene at Norge tilhører nordmenn og at folk som kommer hit i høyden blir bindestreks-nordmenn. I generasjoner. Noen har ikke til hensikt å bli nordmenn. Noensinne. Mange  forsøker å introdusere helt andre verdier.

Man kunne spørre: Hvis du synes det er så ille med det Andersen sier – at det skal være norske verdier i Norge, hva da med alle de som forsøker å gjøre Norge til et annet land, til et land der nordmenn føler seg som fremmede. Er det OK?

Når man hører på politikerne høres det ut som disse kulturimportørene gjør en god jobb, at det er velkomment.

Denne galskapen gidder vi ikke høre på. Folk skrur av mentalt.

Men livet i en kokong er ikke noe særlig.

Noen tenker og snakker utvandring. Men da blir man rotløs, sa Andersen. Man blir ikke australier av å flytte til Australia. Selv er han halvt new zealandsk og vet litt om dette med røtter. De betyr mye.

Men, kan man innvende, det går også an å bli rotløs i sitt eget land. Akkurat dette er det såreste punktet for mange nordmenn. Jeg observerer det hver eneste dag. En ny tristhet står skrevet i ansiktene.

Hva kan man gjøre?

Det er ikke noe svar å rømme. Du kan ikke flykte fra problemene, de innhenter deg.

Det du kan er å være bevisst. Hvem du er, hvordan du ble den personen du er, hva som skiller og hva som forener. Ting er ikke enkle lenger. Det er blitt vanskelig å navigere.

Andersen sa nordmenn vet hvem som er norske når de møter hverandre i utlandet. Da er det gjenkjennelse og identifikasjon. Tja…. Vi har fått inn en ideologi som preger alt og alle. Hvis disse menneskene kjenner lukten av kristenmannsblod, rygger de tilbake. Det er en splittelse i Vesten som går meget dypt og ligner på krig.

Hvordan dette vil arte seg fremover, vet ingen. Men valget i USA og valgene i Europa fremover vil alle utspille seg mot denne bakgrunnen, og den er bitter.

4. desember går østerrikerne til valg. FPÖ-kandidat Norbert Hofer ligger an til å vinne. Det kan ikke de etablerte tilgi ham. Hofer har en valgplakat med ordene «så sant Gud hjelper meg».

austria-norbert-hofer-poster-so-help-me-god

Det fikk den protestantiske kirken til å rykke ut og kritisere den politiske bruken av Gud. Partiets generalsekretær forsvarte seg med at de ville understreke Østerrikes kristne forankring. Men nå var det kirken som kom med en nytolkning. Folkepartiet hadde misforstått hvem Gud var.

But the church statement argued that the god of the Bible was not a “western Christian” deity but a universal god who protected the weak and the poor, “which these days especially includes refugees and foreigners”

Denne kløft er uoverstigelig, for den handler ikke bare om hvem vi er, men hvem vi tror på. Det er oppløsning av nasjonen slik vi kjenner den og proklamasjonen av et nytt fellesskap, med et nytt menneskebilde og gudsbilde.

Den samme kampen utspiller seg over hele Vesten.

Norge og nordmenn slipper ikke unna.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629